Nomaden og uteliggeren Bengt-Are Barstad

Solgte alt

Selve turdrømmen ble unnfanget da han var på en fireukers tur i Femundsmarka i 1994. Først 25 år senere, valgte Bengt-Are å kaste loss og realisere turdrømmen. Målet var å være 1.000 sammenhengende dager ute i norsk natur. 

Han sa opp jobben, solgte bilen og det meste av sitt jordiske gods, for å kunne finansiere og realisere guttedrømmen. Han pakket sekken og pulken den 12. februar 2020 ved Tomtvatnet i Levanger, og la ut på det elleville turprosjektet sitt. 

Da 1.000 dager hadde gått og målet var nådd i Finnmark, valgte han likegodt å doble varigheten på turprosjektet. Senere skulle det vise seg at heller ikke 2.000 dager var nok. Nå snakker vi ikke om dager lenger, men om år. Målet hans er å avslutte ekspedisjonen ved Tomtvatnet 11. februar 2026, der det hele startet, seks år etter at han la ut derfra. 

Fra det året han la ut på det elleville turprosjektet, har jeg besøkt ham en rekke ganger. Blant annet på rypejakt i Børgefjell nasjonalpark, på toppjakt i Hattfjelldal og på kveitejakt i Steigen. Nå gleder jeg meg til å besøke ham igjen, og bli bedre kjent med Bengt-Are som jeger. 

Over vann og elv

Jeg har vinden i ryggen da jeg sjøsetter Ally-kanoen i sørøstenden av innsjøen Feren i Meråker, i slutten av august. Det er strålende sol og sommervarmen er endelig tilbake, etter flere uker med guffent trøndervær. Jeg har omtrent tolv kilometer padling foran meg, før jeg ankommer leiren hans, ved elvebredden av Øvre Forra.  

Det er ikke dekning der han befinner seg, og jeg får ikke gitt ham beskjed om at jeg er fem timer forsinket. Etter vel sju kilometer med padling, glir jeg inn i Øvre Forra naturreservat. Ved den skogkledde åskammen Buvollen letter plutselig ei majestetisk kongeørn. Den flyr over meg og segler vestover, nedover langs elva mot Barstad. Jeg legger igjen kanoen ved utoset og fortsetter i samme retning med packraften. 

Det har vært mye nedbør de siste ukene, så det går fort nedover den naturskjønne elva. Jeg må jobbe hardt i flere svinger for å styre unna trær som ligger langt ut i elva. Da jeg nærmer meg posisjonen Bengt-Are har markert på kartet, begynner jeg å plystre for å gjøre meg til kjenne, men det er ikke noe svar å få. Jeg sjekker kartet nok en gang, og konkluderer med at jeg er på rett plass. Plutselig oppdager jeg det blå og oransje tarpet hans inne i skogen. 

Det er derimot ingen tegn til Kaospatruljen, som han kaller laget: Huskyene og seg selv. Mens jeg venter på at Bengt-Are dukker opp igjen, utforsker jeg den urskogpregede granskogen oppover langs elva. En hare spretter brått og uventet fram fra en rotvelt, og setter av gårde i full fart. En hare som kanskje blir et kjærkomment proteintilskudd til villmarkingen i løpet av høsten. 

Kommet hjem

Etter et par hundre meter på oppdagelsesferd oppover langs elva, får jeg plutselig øye på Kaospatruljen. Fem alaskahuskyer kommer i full fart imot meg. De vil sjekke ut inntrengeren. Bak dem henger sjefen bokstavelig talt i stroppen. 

– Rolig. Ta det med ro, det er bare Christer, roper Bengt-Are. 

– Der er du ja. Jeg gikk en tur for å få dekning, for å høre hvor det ble av deg. Velkommen til villmarken, sier han, som han alltid gjør når jeg besøker ham. 

Han ser uforskammet opplagt ut, etter 2.024 dager på tur. Det lukter ikke noe vondt av ham heller, selv om han ikke har dusjet siden 2019. 

Det begynner å bli skumt og det rumler i magen. Jeg er gira på en grilla hamburger. Bengt-Are samler grankvister fra bakken og fyrer opp et bål. Ferske hamburgere stekes på bålet og går ned på høykant, hos både uteliggeren og meg selv. Jeg spanderer en halvliter fra Schous Bryggeri. Villmarkingen ser ut til å sette pris på besøket fra sivilisasjonen. Jeg lurer på om han ikke savner sivilisasjonen. 

–Den grønne tråden i livet mitt har vært å tilbringe mest mulig tid i naturen. I naturen finner jeg ro og klarer å innrette meg slik at jeg har det bra. Det er rart, men jeg føler at jeg har kommet hjem. Den følelsen fikk jeg faktisk første gang ideen om den lange turen ble født.

Jeg føler at samfunnet går i en retning hvor jeg ikke passer inn.

– Det er trist at pengene styrer absolutt alt. I naturen er det ikke plass til verdensmestere, de blir spyttet ut i den andre enden, sier han og ser inn i det sprakende granbålet. 

En lang tur, men ingen bragd

Å være ute så lenge i all slags vær, virker utenkelig og uoverkommelig for de fleste. Et liv utenom det vanlige. Et liv borte fra sivilisasjonen, som virker strabasiøst og uoverkommelig for de aller fleste. En bragd, men for villmarkingen handler ikke hans nye liv om prestasjoner.

– Jeg føler ikke at det jeg har gjort er en bragd. Jeg har vært på en veldig lang tur, og gjør ikke dette for å bevise noe. Det er nok mange som ser på meg som en tulling. En turtulling. Men det syns jeg er helt greit. Samtidig finnes det folk som er mye på tur og som drømmer om å gjøre det samme. De forstår nok den kjærligheten som jeg har til naturen. Men drømmer du om å dra 2.000 dager på tur, tror jeg egentlig du skal la det være. Du må ofre mye. Tilknytningen til sivilisasjonen. Å være hundre prosent i naturen byr på utfordringer, understreker Bengt-Are.

Selv om hans far, Terje Barstad, kommer med mat og forsyninger til ham og hundene en gang i måneden, blir det ofte litt knapt med mat før han får påfyll. Da setter han ekstra pris på ferskt viltkjøtt. Men det lå absolutt ikke i kortene at Bengt-Are skulle bli jeger. 

– Jeg har vokst opp i en familie som var imot våpen og jakt. Mine foreldre, spesielt mine besteforeldre, var ikke glade i jakt. De var veldig glade i naturen og glade i dyr, men likte ikke at folk skjøt de fine dyrene. Faren min har heller aldri jaktet. 

Trosset jaktmotstanden

Bengt-Are vokste opp i et nabolag, hvor noen jevnaldrende ungdommer hadde fedre som var aktive storviltjegere. Etter hvert begynte de på skyting, noe også han ville være med på, men det fikk han ikke lov til. 

– Vi skulle ikke ha noe skyting eller våpen i familien Barstad. For å hevne meg litt, siden jeg ikke fikk lov å holde på med våpen, begynte jeg å interessere meg for kniver i stedet. Det er litt av bakgrunnen til at jeg har den knivinteressen som jeg har, forteller han. 

Til tross for familiens negative holdning til jakt, fant han etter hvert ut at han skulle trosse jaktmotstanden, og tok jegerprøven da han var 21 år gammel. 

– Vi var flere jenter og gutter på Høyskolen i Sogn og Fjordane som tok jegerprøven samtidig. Det første vi gjorde etter å ha bestått jegerprøven, var å gå rett på Intersport i Sogndal og kjøpe oss hver vår pumpehagle. Jeg kjøpte meg en Remington 870 Express. 

I Sogndal begynte Bengt-Are og kompisene å jakte på ender, spesielt stokkender. De prøvde seg også på fjellrypejakt i Jotunheimen, og litt på storfugljakt. 

– Det var mye prøving og feiling. Vi bommet mye, og hadde generelt dårlig jaktsuksess. Men det vi hadde mest suksess med, var andejakt, sier han.  

– Hva var reaksjonen til foreldrene dine da du begynte å jakte?  

– Jeg tror de hadde gitt meg opp litt på den tida. Jeg var veldig sær og interesserte meg ikke for så mye annet enn tur og friluftsliv. Det var livet mitt, og jeg var jo over 18 år. Jeg tror egentlig ikke de hadde så mange innsigelser. Farfaren min var nok litt skuffet. Samtidig husker jeg at han var veldig interessert også. 

– Da jeg begynte å være mye ute og på lengre fjellturer tok jeg med meg noe av turutstyret til farfar for å vise ham og forklare ham om utstyret jeg brukte. Hvorfor jeg hadde med den kniven, hvilket telt jeg brukte osv. Da forstod han nok at jaktbiten også var litt viktig. Nettopp fordi jeg likte å høste fra naturen. Nå jakter jeg rett og slett for maten, og for å få fjær og hår til å binde fluer, sier han. 

Ingen storviltjeger

Villmarkingen har til gode å jakte storvilt, da han har hatt fokus på aktiv jakt på småvilt. Men han forteller at han har planer om å jakte elg og hjort i årene som kommer. 

– Jeg har hatt mange muligheter til å skyte elg på turen, men det er ikke bare å skyte en tilfeldig elg som kommer vandrende. Du må inn på en skytebane og skyte opp hvert år, og det går ikke for meg på dette prosjektet. Det er grunnen til at jeg ikke har jaktet elg og hjort. 

Selv om han først og fremst jakter for maten, tror han det blir en stor opplevelse å felle sitt første storvilt. 

– Det blir nok et stort øyeblikk den dagen jeg skyter min første elg eller hjort. Det skal jeg ærlig innrømme, sier han forventningsfullt. 

Allsidig småviltjeger

Når det gjelder smårovvilt har han jaktet stort sett på alt som er jaktbart. 

– Da jeg bodde i Sogndal jaktet jeg på absolutt alt. I tillegg var jeg flink til å utnytte råvarene og lage mat av alt. Vi var noen kompiser som hadde en konkurranse om å skyte flest mulig arter, og spise dem etterpå. Jeg har blant annet skutt og spist både nøtteskrike, kråke, skjære og alle mulige måsearter som er jaktbare. Jeg tror nok mange ville ha blitt overrasket over hvordan de ulike kråkefuglene, spesielt skjæra smaker. Hvor godt det egentlig smaker, mimrer han og ser inn i de flakkende bålflammene. 

Når han ser tilbake på jaktopplevelsene sine, er det noen jaktopplevelser han husker bedre enn andre. Ikke minst rypejakta på Senja, da han bodde et år der på slutten av 90-tallet. 

– Det var fantastisk bra jakt både på fjell- og lirype på Senja på den tiden. Det var på tusenvis av ryper. De årene hadde jeg skikkelig bra støkkjakt på rype, så det er absolutt et høydepunkt. Støkkjakt på rype er den jaktformen jeg liker aller best. Å gå i fjellet. Prøve å tenke seg til hvor rypa sitter. Bevege seg på en måte slik at du får gode skuddsjanser.

– Jeg syns kanskje den artigste rypejakta, er når snøen legger seg, smelter igjen og du jakter aktivt i kanten av snøskillet og på snøflekkene. Med fire-fem huskyer er det utrolig hvor bra rypa trykker. Du får ofte gode skuddsjanser. Hundene har forstått samarbeidet, og skjønner at det blir muligheter for mat. Kvikk blir vill, sier han og ler godt. 

Ingen hardbarka jeger

På denne ekspedisjonen er det rypejakta han hadde i Børgefjell høsten 2020, han trekker fram som et høydepunkt. 

– Den høsten jeg var i Børgefjell, var en skikkelig opptur jaktmessig. Jeg hadde ikke problemer med å fylle kvoten det året, for å si det sånn. Jeg begynte å kalle området jeg bodde og jaktet i, for rypehaugen.

– Det er ikke mange, kanskje ingen, som jakter ryper med fire til fem huskyer i bånd. Hvordan får du til det?

– De har et veldig godt jaktinstinkt og gode neser. Vi går stille og rolig gjennom jaktterrenget og jeg observerer hvordan hundene reagerer på lukt rundt seg. De markerer med nesen i været. Jeg går i den retningen og da er det stort sett rype foran oss, forklarer han. 

Problemet blir imidlertid større, da han har skutt rypa. 

– I skogen kan jeg feste dem fast i et tre, men i begynnelsen var det kilent å få tak i rypa, uten at huskyene spiste dem opp. Til slutt lærte de at det er jeg som bestemmer og de har blitt relativt flinke til å holde seg bak, slik at jeg får tak i rypa, sier han ler godt. 

Kjærlighet til dyr

Underveis på langturen har Bengt-Are erfart at det enkle er det aller beste. Han synes det er best å spise rypa fersk. Det har han gjort med alt viltet han har felt underveis på turen. 

– Hvordan tilbereder du rypene? 

– Jeg deler dem i to og griller dem på bålet. Ellers steker jeg rypene i steikepanna med smør. Halve rypa med bein og alt. Slår den flat og spiser bein og alt. Det er supergodt, med smør og litt salt, sier han. 

Orkdalingen beskriver seg som en nomade og uteligger i norsk natur. At han alltid har vært glad i dyr og fugler. At kjærligheten han har til dyr og fugler gjør det litt vanskelig og sårt for ham å ta liv. 

– Jeg blir nesten på gråten når jeg skyter ei fin vinterrype. Du tar på fuglen. Den er varm og myk. Det er naturens under.

Det er høstingsprinsippet, å høste fra naturens overskudd, som får meg til å jakte. Men kjærligheten min til dyr og fugler gjør det litt sårt å ta liv.

Husfuglen

Nomaden og uteliggeren har en annen tilnærming til jakt, enn jegere flest. Da han tilbragte førjulsvinteren i Hattfjelldal for noen år siden, var målet hans å skyte en tiur på topp. Jeg var og besøkte han, og delte min kunnskap om hvordan han kunne lykkes med jaktformen. Da han etter hvert fikk muligheten til å felle en tiur, som satt i en furutopp like ved leiren, valgte han å ikke skyte. 

– Jeg siktet på den mange ganger, men valgte å holde igjen skuddet. Den oppholdt seg like ved teltleiren i lengre tid, og jeg kalte den etter hvert for husfuglen. Det er nok gjennomgående at jeg trenger ikke å skyte alt jeg sikter på, understreker han.  

Noen år senere, ved Tunnsjøflyan i Namsskogan, hadde han også tre tiurer ved campen. Han hadde i riflekikkerten, men valgte heller ikke da å skyte. 

– Hvorfor? 

– Grunnen til at jeg ikke skjøt tiurene ved Tunnsjøflyan, var rett og slett fordi jeg hadde mer enn nok mat. Jeg hadde akkurat fått inn elg fra Jegerpodden-gutta, og hadde mer enn nok elgkjøtt. Det føltes rett og slett ikke riktig å ta de livene. 

Han tar en pause og ser inn bålet, før han forsetter: 

For meg er jaktopplevelsen like mye å holde igjen skuddet, som å skyte. Jeg husker de opplevelsene bedre, enn da jeg har valgt å skyte, sier han betenkt.

I Finnmark fikk han besøk av en rødrev i leiren, som spiste på maten til hundene. Bengt-Are ga den mange sjanser til å slippe unna, men den valgte å bli. 

– Da jeg satt i teltet og hadde tatt inn hundene, lyste jeg ut med hodelykta. Da så jeg reven stod i skogen og spiste rester av maten til hundene. Han kom bare nærmere og nærmere. I gamma stod hagla mi. Til slutt sa jeg til reven: – Hvis jeg kan gå inn i gamma, hente hagla og lade, og du ikke har stukket av før da, så smeller det. Reven hadde ti sjanser til å stikke av, forteller han. 

Men reven valgte å bli, og til slutt smalt det fra hagle hans. En stor hannrev datt død om i skuddet. 

– Neste dag måtte jeg tine den, før jeg skulle flå den. Jeg hadde aldri flådd en rev før og var midt på Finnmarksvidda. Jeg ringte Arnstein, en god kompis, og spurte ham hvordan jeg skulle gjøre det. Jakta mi har vært mye «learning, by doing». Skinnet var med meg hele vinteren på tur. Hadde det på pulken og hang det opp i teltet hver kveld. Det ble helt supert, sier han fornøyd. 

– Hva blir høstens høydepunkt, jaktmessig? 

– Det er rypejakta jeg ser mest fram til, men jeg kunne absolutt ha tenkt meg å jakte mer rødrev. 

Før jeg setter kursen hjemover etter et kort og trivelig besøk i hans nye hjem, lurer jeg på hva han skal gjøre når turprosjektet avsluttes ved Tomtvatnet, 11. februar i 2026. Etter seks år på tur. 

– Jeg lever et liv og har en frihet som ingen andre har. Jeg vil på mange måter fortsette å leve det livet jeg lever nå. Men det blir nok til at jeg viser meg litt omkring i Norge på villmarksmesser og foredrag også, avslutter den trivelige villmarkingen. Eller nomaden og uteliggeren, som Bengt-Are selv omtaler seg som. 

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter at de var ett år på tur i Norge skoleåret 2018/2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.

LES OGSÅ

Jens Kvernmo: – En langtur genererer ofte to nye drømmer

Jens Kvernmo (38) har vært lengre på tur enn de fleste, dypt inspirert av urfolket. La deg inspirere av historier fra både hans ekspedisjoner og jaktopplevelser.

– Jeg er født 100 år for sent

En natur i endring, stadig preget av menneskets inngrep, har fått veidemannen og jegeren Stian Yttergård til å lengte tilbake i tid. Til en tid da naturen var villere og livet enklere.

Aldri uten fuglehund

Østlendingen Bernt Nor har alltid vært glad i friluftslivet, mer eller mindre gjennom ulike livsfaser. En ting er sikkert; han har aldri vært mer hekta på jakt enn det han er nå.

Fuglejeger og bjørneskytter fra Nord-Østerdal 

Jaktfokuset er etter fugl med både stående fuglehund og spets, gjerne med finsk blod i årene. Men sin største jaktopplevelse hadde Mari Viken fra Tynset på bjørnejakt i Sverige. 

Fra norske fjell til Floridas sumper

Hun er på det trettende året som storbukkjeger, men når denne høsten går mot vinter, forlater reinsjegeren og rektoren Norge til fordel for nye naturopplevelser og jaktmarker. Elghundende Svipp og Laika skal også bli amerikanere.