– Kan du ta oss med til starten hvor det hele begynte?
– Ja, jeg kommer jo fra en jegerfamilie, og har vært med på jakt så lenge jeg kan huske og litt til, forteller han.
Han var ikke mer enn tre-fire år på sin første jakttur, og det var rådyr- og elgjakt som var enklest å få være med på de første årene.
– Jeg fikk ikke være med på rypejakta, så ung som jeg var, da det ofte var fysisk krevende med lange dagsmarsjer. Der fikk jeg debutere som 12-13 åring.
Jens stopper opp og legger til at det ikke er helt rett:
– Vel, jeg var med før det også, men jeg vet ikke om de kalte det for jakt, ler han.
Og han sier han er glad for at familien ikke dro han med milevis inn i fjellet på jakt som liten gutt.
Spenningen var stor da han endelig fikk stå med egen hagle på rådyrpost. Det han ikke visste var at han ble plassert på skikkelige “bakposter”. Utenfor rådyrtrekkene, og med andre ord minimale sjanser- men aldri helt umulig.
– Det var moro å få være med på jakt, og selv om jeg var plassert på de dårligste postene, følte jeg at jeg var med.
For en uvitende spirende jeger, var det like spennende.
– Jeg husker jeg så for meg hvor rådyret kunne komme. Jeg visste ikke at det var en forsvinnende liten sannsynlighet for at det faktisk skjedde, ler han.
Så skjedde det nærmest utenkelige. Det kom et rådyr inn på posten til Jens, og selv om det endte med et bomskudd, satte opplevelsen for alvor gnisten i jaktinteressen.
– Nå har du jaktet i en årrekke, hva vil du si er det beste med jakta?
– Da jeg var yngre var det jaktøyeblikkene som var mest spennende. Nå er det mer den helhetlige turen som betyr noe. For noen år siden fikk jeg for meg at jeg skulle leve av det jeg fangstet på de lengre turene, og det har løftet opplevelsen flere hakk.
Det gikk fra å fylle sekken med ryper, til å kjenne på sultfølelse og skaffe mat.
Men misforstå han rett; han er fortsatt på jakt for å få fangst, selv om fokuset har endret seg.
– I de siste årene er jeg blitt mye flinkere til å spise det jeg jakter underveis. Det har beriket jaktopplevelsen min ihvertfall. Det blir litt annen glede med å lykkes etter å ha kjent på sultfølelsen kan man si.
– Hva har du vært innom av ulike jaktformer, så langt i jaktkarrieren?
– Det har etterhvert blitt mye rart, med alt i fra sel- og hvaljakt på Grønland, til jakt med ørn i Mongolia. Spesielt sistnevnte synes jeg er utrolig spesielt. Det virket vanlig for en urfolksfamilie der å ha en ørn som ble brukt til jakt.
Og det er ganske eksotisk hvordan dette fortsatt foregår, i år 2024.
– Hvordan jakter man med ørn?
– De fanger ørnen som kylling, og temmer den hjemme med fôring og lignende. Så trener de faktisk en del på innkalling, men selve jaktinstinktet ligger der naturlig. På denne måten jakter de både hare, rev og ulv.
På hesteryggen med ørna på armen, leter de opp viltet. Ørna blir tildekt med hette, som blir dratt av når dyret er observert.
– Det var ikke bestandig de lyktes, men det føltes som skikkelig urjakt, forteller han.
Men ørna har definitivt en egeninteresse i jakta, for den kommer aldri tilbake med dyret.
– Den dreper og begynner å spise på det momentant. Så det gjelder å ri raskt fram og få tak i viltet. Det var ikke mye apporttrening, for å si det sånn, sier Jens.
På Grønland går det i kajakk og harpun blant fangstmennene. Fellesnevneren er at Jens er fascinert av at slike jaktmetoder finnes den dag i dag.
– Alle starter et sted, hva er dine beste råd for å komme i gang med jakt?
– Det viktigste er å komme seg ut å prøve, ikke være redd for å mislykkes, for det vil skje. Garantert.
Han trekker fram at det tok flere år før han skjøt sin første tiur. Han ga seg likevel ikke av den grunn.
– I ettertid har jeg skjønt at jeg gikk i helt feil terreng de første høstene. Tanken jeg hadde om hvor tiuren satt, stemte jo ikke i det hele tatt, ler han.
Han har også tro på at ydmykhet er en viktig egenskap å ha med seg.
– Uansett hvem du møter, så er de flinkere enn deg på noe, så det kan være et lurt tips å ta med seg.
– Hva tenker du om klær og utstyr til jakt?
– Til fjells bruker jeg vanlige turklær, i tillegg har jeg med meg regnklær til 300 kroner. Membranklær til flere tusen kroner er bare tull, spør du meg. De er bare vanntette første uken likevel. Bakdelen med regnklær er at de ikke puster, så det kan bli klamt.
Av hjelpemidler liker han å ha med seg en kikkert.
– Man trenger ikke legge masse penger i en kikkert, men det er absolutt et godt hjelpemiddel, og henger alltid på brystet når jeg er på jakt. Av rifler har jeg en Tikka T3 som jeg har hatt i alle år, og den treffer der jeg sikter.
Han husker også at han kjørte rundt på jakt med en Skoda Octavia til 10 000 kroner i mange år, som fungerte helt topp. Poenget er at man ikke trenger et fancy opplegg for å få til dette. Hans beste råd er å bruke pengene på å faktisk ha fri.
– Kjøper du regnklær til 300 kroner kontra et sett med membranklær til 12 000 kroner, så har du over 10 000 kroner til å kunne ha fri en uke eller to.
Sløyfer man mye av det dyre utstyret, kan man plutselig ha nok penger til å ha fri hele september og oktober.
– Kanskje er det viktigere å se bra ut enn å faktisk være ute, men hva vet jeg, humrer han.
Rådyrjakt med bestefar i desember
Brølejakt etter hjort
Jakt på Grønland med hundeslede, kajakk og harpun
– Av alle stedene du har vært, hvor ville du reist tilbake med hensyn på jakta?
– Jeg tenker at alle stedene har sin sjarm, men i Canada er det veldig likt som i Norge, med de samme dyrene, bare i en vanvittig mye større skala, forteller han.
Urfolket i Canada har jaktrettigheter som gjør at de kan jakte så mye de vil, hele året, og Jens har fått bli med på jakt og blitt godt kjent med en av de lokale indianerstammene.
– Når det ikke er noen jaktregler, hva er utfordringen med det?
– De skyter det de klarer. Men det er så store områder, så de fleste artene klarer seg likevel bra. For å sette det i perspektiv så er det i en landsby typisk med 20-30 jegere, og de har jaktområder på størrelse med hele Nord-Norge.
Han skyter inn at villreinen der likevel har fått seg en knekk, mye på grunn av holdningen og moderniseringen. For et par tiår siden var det hundespann som gjaldt for å finne reinflokkene. Nå er det snøscooter som brukes.
– Med så god framkommelighet blir slike reinsflokker spesielt sårbare. Fangstmennene forteller til hverandre hvor flokkene er, som gjør villreinen til enkle mål.
Jens har reist tilbake til Canada ved flere anledninger for å bli med på jakt med de lokale. Sist var han der en måned, og har derfor fått kjenne på rutinene til fangstmennene.
– Hvordan er hverdagen til indianerne i en landsby med jaktkultur?
– De lever ganske rolig. Det går mye i tedrikking, men så er det kanskje en uke på jakt med båt eller snøscooter. Så er det tilbake til landsbyen og en ny uke med tedrikking. Du finner ikke en indianer som er stresset, sier han.
Likevel er det ikke bare fryd og gammen. Slike samfunn har ofte mangel på fritidsaktiviteter, og det er lett å havne utenfor.
– Det er en del alkoholisme. Mitt inntrykk er at de som har mistet tradisjonen for jakt og fiske, har lett for å havne på flaska her. Dette sier litt om hvor viktig det er å ha noe å drive på med.
For de som driver med jakt og fangst her, har de derimot mye vilt å jakte på. Og det er størst mulig dyr som gjelder. Av fugl så er det gås som står høyest på lista. Hver vår kommer det enorme mengder med gås til Store Slavesjø, der landsbyen som Jens har besøkt ligger ved.
– Det er en annen dimensjon, og vanvittig moro å være med på. De bruker ingen blinds, eller andre fancy metoder. De stiller seg enkelt og greit opp med en busk og skyter hele dagen. Vi kunne fort skyte hundre gås hver på en dag. Etter jakta er hele landsbyen i sving for å ta vare på kjøttet.
– Av alle prosjektene du har gjort, hva har vært mest krevende?
– Vinteren jeg hadde på ekspedisjonen i Canada. 40 kuldegrader er veldig krevende, og det som ga meg høye skuldre var tanken om jeg hadde nok mat til meg og hundene.
– På julaften hadde jeg beverhale som eneste kjøttet, så det husker jeg veldig godt. Stekt beverhale var egentlig litt som ribbe, spør du meg.
Han er enig i at smaken likevel hadde mye med settingen å gjøre, og legger til:
– Det er vel ikke en slager å servere på en date, ler han.
– Du har mange opplevelser fra alle ekspedisjonene, hva har brent seg ekstra fast i minnet?
– Jeg husker en vinterdag i Canada der jeg kjørte med hundespann på kvelden uten hodelykt. Det var helt mørkt og svakt måneskinn, men jeg hadde sporet og hundene kjente seg igjen.
Plutselig la han merke til at det ikke bare var deres spor de kjørte i.
– Etterhvert la jeg merke til at det var helt nedtråkket rundt oss, og jeg skjønte fort at det var en flokk med bison som hadde vært her. Og det er ikke helt ufarlig å være på stø kurs inn i en bisonflokk.
Jens og hundespannet havnet selvsagt midt i flokken på 20-30 dyr. Han så skyggen av dem på haglehold rundt dem mens de kjørte rett gjennom.
– Hundene var klin gæren, og jeg hadde heller ingen brems på sleden. Jeg fikk velta den over og skulle til å lade børsa som lå i sleden. Men sleden var full av snø, og på børsa fikk jeg forkiling på patronen. Da tenkte jeg at vi var hakkemat.
For en bison kan fort forveksle en hylende husky med en ulv, og kan gå til angrep. Jens hadde god grunn til å være bekymret.
– De ble heldigvis stående og begynte å rusle rolig fra oss. Så kom jeg meg inn i nærmeste skogholt og fyrte opp et bål og satt der hele natta til det ble lyst. Det var ulveflokker som hylte rundt oss. Jeg hadde skjelven, men så var det på samme tid en skikkelig villmarksfølelse.
En annen historie han trekker fram fra Canada, er fra en gang han hadde kano og skulle krysse tundraen.
– En indianer sa en gang til meg “the wind is sleeping in the night”, og av den grunn har jeg brukt mye tid på å padle om natta. Jeg kom til et klassisk valg alle kanopadlere møter på: Jeg skulle krysse en innsjø. Det var stille og fint da jeg startet, men midt utpå så begynte det å bli store bølger.
Heldigvis for fartøyet kom vinden rett imot, men det var fortsatt såpass store bølger at det skvulpet vann inn i kanoen.
– Jeg padlet kanskje 300 meter i timen, og var egentlig helt sikker på at båten kom til å synke. Vannet var flere mil langt, mens tvers over var det kun 4-5 km. Da er det lett å la seg friste.
Han skjønte at snarveier ofte kommer med konsekvenser, og fikk virkelig kjenne dette på kroppen.
– Man står alltid foran veivalg på tur, og jeg har blitt veldig nøye i ettertid på å velge tryggeste rute. Selv om det kanskje er en av tusen ganger det går dårlig, så vil man treffe på denne før eller siden om man er lenge nok på tur.
På disse langturene er Jens opptatt av å bruke god tid i forkant på å finne svar på hvorfor han gjør disse turene. Han vet at dagen kommer der han spør seg selv hvorfor i all verden han driver med akkurat dette.
– Det gjør det lettere å svare seg selv når dagen kommer, men der kan man trekke paralleller til andre aspekter av livet også, både i jobb og privat.
– Hva har vært motivasjonen til å filme og dele turene dine?
– Jeg hadde en gammelonkel som levde av snarefangst i gamle dager, og som liten gutt var jeg stor fan av han. Den første langturen min skulle jeg bo helt alene i hjemfjellene og i mindre skala forsøke å leve litt som han gjorde.
Han følte derimot at alle rundt seg mente det var en dårlig idé å sitte helt alene i vinterfjellet.
– Det er jo ganske sært, jeg skjønner det, men det var nå det jeg hadde lyst til å gjøre.
Det gikk en liten djevel i han, så for å vise at en slik tur kunne være fint, kjøpte han seg et kamera for å filme litt fra turen. Han hadde ikke rørt et kamera før det.
– Det ble faktisk viktig for meg mentalt. Desember og januar er tøffe tider i fjellet, så kameraet ble på en måte en samtalepartner.
I ettertid ble det bare mer og mer kamera på turene, som har resultert i flere TV-serier på NRK. Senest ut var “Jens i Mongolia”. Hvem vet om det blir flere serier?
– Hvor vanskelig er det å leve av det du gjør i dag?
– Jeg har ikke filmet eller gjort noen ting som jeg ikke ville gjort uansett. Jeg ville dratt på disse turene uavhengig om det hadde blitt TV av de eller ikke, og det tror jeg har vært litt av nøkkelen min.
– Den siste turen jeg hadde til Mongolia takket NRK nei til først, men så dro jeg likevel på tur og da ombestemte de seg og ville sende serien. Jeg tror man må være veldig bevisst på hva man egentlig har lyst til, uansett hva man gjør.
– Har du noen større fremtidsplaner?
– En langtur genererer ofte to nye drømmer, sier han med et glimt i øyet.
– Man er mest kreativ når man er ute på tur, sitter rundt bålet og drømmer. Jeg skal fortsette å leve dette livet en stund til i hvert fall. Men på kort sikt så har jeg tre hundevalper å ta vare på nå i sommer.
Han røper også planer om ny ekspedisjon.
– Det blir vel en ny langtur neste år, tenker jeg. Jeg vil ikke si for mye, men jeg tenker å fortsette på denne urfolksreisen som jeg har startet på. Vi lever i en tid hvor det på sett og vis er siste spor av urfolket nå.
–Til slutt, hva er din livsfilosofi?
– Min bestefar er 91 år. Jeg bruker å se for meg selv som 91-åring, og at jeg kan tenke tilbake på livet der jeg faktisk har levd og ikke havnet i hamsterhjulet der årene bare går, som det jo virker å gjøre hos så mange, avslutter han.
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
Alle abonnement fornyes automatisk. Se Fri Flyts bruker- og abonnementsvilkår her.
JEGER gir deg jaktglede hele året. Abonnenter får magasinet 9 ganger i året og full tilgang til jeger.no. Her finner du blant annet et søkbart arkiv av jaktreportasjer, våpen- og andre utstyrstester, tips til hundehold og annet godt innhold.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Jegers reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
JEGER har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra JEGER for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Jeger utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalist: Atle Rønning
Annonser: Kjetil Sagen
