Et jegerliv i rullestol 

Elgjakt har alltid vært en viktig del av Steffens liv. Fra hjemgården i Huddingsdalen, innerst i fjellbygda nord i Trøndelag fikk han sine første flotte jaktopplevelser. På lokkejakt eller drivjakt. 

Det lyser i øynene hans når han forteller historien om da han som fem-seksåring var med på sitt første elgfall. Siden var han hektet. Han er sterkt knyttet til familien og jaktlaget sitt. Med tilgang til et stort privat jaktterreng på nesten 40.000 mål, har han nok plass til å dyrke jaktinteressen. 

Det er i ferd med å lysne. Steffen svinger seg rundt. Fire hjul legger ingen demper på jaktiveren. Steffen er jaktleder i et lite jaktlag med fire-fem jegere. Sammen med dem trives han godt. Han føler seg like respektert og delaktig som de andre.

– Fordelen med å være et lite jaktlag er at vi er friere. Vi velger selv om vi skal ha drivjakt eller jakte litt for oss selv. Jeg trives godt med at vi ikke er så mange. Det krever mindre organisering. Radioknappen kan vi tape over, hvis vi ønsker det. Jeg liker godt at det er stille. 

Den ivrige elgjegeren sitter gjerne stille i skogen og lytter. Lokker og lytter. Lokking er en viktig del av elgjakta hans. De siste årene har han lykkes med lokkingen flere ganger. Både fjordyr og okser har kommet på skuddhold. I snitt har han skutt en elg på lokk hvert år. Hovedsakelig fjordyr. 

For to år siden hadde Steffen en spennende jaktopplevelse som han ikke glemmer. Det var 20 minusgrader, og jaktlederen sa til jaktlaget at det ikke ble noe jakt denne dagen, men etter to timer på jobb klarte han ikke å sitte inne lenger. 

Steffen forsikret seg om at noen kunne hjelpe ham om det skulle bli fangst. Etter en kort biltur satte han seg på post i rullestolen, og begynte å lokke. 

– Jeg lokka bare i et kvarter, før jeg fikk svar. Jeg kjente pulsen stige. Elgen kom nærmere. Jeg tok opp kikkerten for å sjekke om det var riktig dyr. Lokket mer og kunne konstatere at det var en fjorokse. Jeg siktet mot hjertet og klemte til. Elgen fikk en skuddreaksjon, men la på sprang. I børsekikkerten kunne jeg se at den fortsatte rundt 70 meter framover, før den tok den verste saltoen jeg har sett i hele mitt liv og falt om. Først da kjente jeg at jeg frøs over hele kroppen, og måtte ringe resten av jaktlaget. Jeg forklarte de hvor elgen lå og at de måtte hjelpe meg med å vomme den ut. Det var noen utrolig nervepirrende minutter med vellykket lokkejakt, forteller Steffen. 

Naturen - mitt fristed

Med flere elger på samvittigheten, understreker han at det ikke bare er det avgjørende skuddet som betyr noe. Det er de gode samtalene i skogen, det sosiale, å lære seg å kjenne dyrene, spenningen og hele totalopplevelsen. 

– Naturen er mitt fristed der jeg kan koble helt av og komme meg bort fra en hektisk hverdag. Den gode kontrasten til de vanlige dagene, da alt skal skje etter klokka til enhver tid. Når jeg drar ut pleier jeg aldri å si ifra når jeg kommer hjem igjen, og som regel er det uansett ikke før det blir mørkt ute, legger han til med et smil.

– Jeg synes det er veldig artig å lære av andre og fjelljakta er noe helt annet. Vi flår og gjør opp elgen på hjemgården og den som er mest blodig etter at vi er ferdige er han som sitter i rullestol. Hele kroppen min er omtrent inne i dyret. Rullestolen får ikke hindre meg i å delta sammen med de andre. Jeg bryr meg ikke om jeg blir hverken skitten eller blodig. Jeg syns det er veldig artig å vise at jeg kan bidra selv om jeg sitter i rullestol. Det er bonus for meg. 

God venn og mentor

I dag er det lokkejakt som er planen. Steffen har med seg sin gode venn og jaktkamerat, Lars Alvar Thomasson. Alltid ved hans side, trofast, trygg og til å stole på. En mentor i skogen, som har lært Steffen utrolig mye. Ikke bare om jakt, men om å være til stede i naturen. Hver dag de er ute, lærer han noe nytt. 

– Vi starter alltid dagen med en kopp kaffe og litt planlegging, før vi løfter kikkerten og speider utover terrenget. Det har blitt vår faste rutine, og det fungerer. Lars er som meg i overkant glad i elgjakt, og det passer meg bra. Han er en sprek kar, full av erfaring og energi. Vi forstår hverandre uten å måtte si stort. Et blikk er ofte nok, og det har mye å si når vi jakter sammen. For meg er Lars mer enn en jaktkamerat. Han er en av mine beste venner. En venn jeg kan snakke med om alt.

Steffen stopper bilen ved ei glissen myr. Her har han skutt flere elger på lokk. Han setter seg i rullestolen og kjører ned rampen bak på bilen, og ut på den våte grusveien. Finner seg en post med god oversikt, og begynner å lokke. Alle er stille og lytter. Håper at elgoksen vil svare. Svaret lar vente på seg. 

I fritt fall

Steffen har ikke alltid vært bundet til rullestolen. Han var en aktiv og funksjonsfrisk gutt, helt til livet ble snudd opp ned for 19 år siden. 

Klasseturen til Rena for å markere slutten på skolegangen ved Røyrvik ungdomsskole, ble ikke slik han hadde håpet. 16 år gammel gjør han sitt livs første fallskjermhopp. 

Etter flere dager med trening, skal de hoppe alene. Adrenalinet bruser da han flyr gjennom lufta som en fugl. Steffen beskriver hoppet som fantastisk. Helt til han skal lande. 

Da skjer det katastrofale. Han snubler, faller med ryggen mot et gammelt tømmerhus og blir liggende. Det blir svart. Han har truffet husveggen med skuldra og hodet. Knust hjelmen, brukket ryggen, ødelagt milten og ei tann. Fire millimeter unna at hovedpulsåra går av. Han får beskjed om å ligge helt stille. 

– Jeg tenkte først at det ikke var så alvorlig, men da helikopteret kom forstod jeg alvoret. Ambulansepersonellet begynte med sine prosedyrer. Redselen kom da jeg kjente den kalde saksa i nakken, da de måtte klippe av meg klærne for å se om jeg hadde indre skader. Lyden da de tok av meg hjelmen, glemmer jeg aldri. Den var spesiell. En knasende lyd. Som om man knuser et egg, sier han alvorlig. 

Steffen blir flydd til Ullevål. Ligger i koma i tre uker. Ingen vet om han vil våkne. Det er mørkt og usikkert. 

– Det var så alvorlig at mamma satt og planla begravelsen da jeg lå i koma, sier Steffen alvorlig. 

Han våkner, men kan ikke røre kroppen og skal selv ha sagt at «nå ble jeg lam», uten å vite hva det innebar. Operasjoner og opptrening står for tur. Han blir flyttet fra Oslo til St. Olavs hospital i Trondheim med ambulansefly. Det går sakte framover.

Han er langt nede og alt er usikkert. En ung gutt med en uviss framtid. Han som var vant til å løpe rundt på to bein og var vokst opp med å løpe på fjellet med irsksettere, måtte nå sitte rett opp og ned. Lære mye på nytt. Bare det å kle på seg. 

Jeg så mørkt på tilværelsen og tenkte at jeg bare kunne skrinlegge friluftslivet.

– Hverken legene, foreldrene mine eller jeg visste hvordan det ville gå. Jeg hadde mange tanker som gikk gjennom hodet mitt og så for meg et liv på pleiehjem. Jeg som egentlig skulle ha begynt på naturbruk på videregående, satt i stedet på sykehuset. Hele livet ble satt på vent. Ingen skole. Ingen jakt eller fiske. Det var et par fryktelig tunge måneder, forteller Steffen om tiden rett etter ulykken. 

Vendepunktet

Høsten kom, og den tre måneder lange opptreningen hadde så vidt begynt da den ble satt på pause. 

Det nærmet seg 25. september. Jaktstart for elgjakta. Steffen fikk en ukes permisjon for å dra hjem og bli med på jakta sammen med jaktlaget sitt. 

Han gløder når han forteller om jaktdagene som endret alt. Dagene som skulle bety mye for hans tøffe vei tilbake til det nye livet. 

– Jeg er veldig hjemmekjær. Det var godt for meg å komme hjem, samtidig som det var blytungt. Jeg dro fra hjemgården med to friske bein, og kom tilbake lam. Jakta ga meg en helt ny giv. 

Da han kom så langt at han ble skrevet ut av sykehuset, begynte hverdagen. Han måtte lære seg hvordan han skulle fungere i dagliglivet, og ikke bare i trygge rammer på et sykehus. Noen tilpasninger måtte til, men med god hjelp fra familie og venner var det mulig. 

– Jeg måtte lære meg alt på nytt. Bare det å ta på seg sko. Derifra har det vært mange tunge stunder. Fortsatt kan jeg kjenne at det stikker i meg når venner og familie drar på skitur. Når vårsola varmer er det veldig vondt. Da pleier jeg å hoppe på skuteren og ta meg en skikkelig skutertur i stedet. Da får jeg en viss frihetsfølelse, sier Steffen. 

Han legger ikke skjul på at det fortsatt er mange tunge stunder. Det plager ham å ikke få til ting, men han prøver å bruke minst mulig energi på problemene, heller finne lyspunkt. 

– Jeg lever etter et motto «alt er mulig, det tar bare litt lengre tid». 

«Terrengen»

Da Steffen lå på nevrointensiven på St. Olavs i Trondheim gikk faren hans til terapeuten og spurte om det fantes noen hjelpemidler tilgjengelig. Det gjorde det, og Steffen fikk «terrengen», en tilpasset motorisert «rullestol». 

Terrengen gjør det mulig for ham å forflytte seg fortere, også i ulendt terreng. Slik Viltressurs- og motorferdselloven er i dag, legges det begrensninger på jaktutførelsen og det er forbudt å skyte fra den motoriserte rullestolen. 

I disse dager diskuteres det lovendringer på Stortinget. Lovendringer som ville bety mye for Steffen og alle andre som har glede av jakt, men som sitter i rullestol.  En etterlengtet oppmykning med mulighet for å søke om tillatelse for å løsne skudd fra det motoriserte hjelpemiddelet, vil gi nye muligheter. 

– Det ville bety veldig mye, hvis det blir tillatt. Jeg ville få mulighet til å jakte i terreng som er utilgjengelig for meg i dag. Jeg blir mer selvstendig og friere. 

Urettferdighet

Den ivrige jegeren føler på urettferdighet. Han mener de få som dette gjelder, burde få like muligheter til å utøve jakt som funksjonsfriske. Terrengkjøretøyet som kun veier 250 kilo, setter lite avtrykk og brukes når han skal på tur i sitt eget private terreng. 

– Slik det er i dag blir forbudet en unødvendig dørstokk. Jeg håper at de åpner opp ganske fort. Vi må som alle andre viser hensyn til naturen, slik at vi ikke setter unødvendige spor.

Det viktigste er at vi kan bevege oss friere, skape minner og gode natur- og jaktopplevelser, selv om vi har en funksjonsnedsettelse.

Steffen er i dag aktiv på mange vis, hvor jakt og friluftsliv også er jobben hans. Han stortrives som selvstendig næringsdrivende av egen nettbutikk. Kontoret er like gjerne elgposten, noe som passer ham midt i blinken. Steffen er åpen og ærlig, og legger ikke skjul på hvor stor del jakt har i livet hans. Gleden av fellesskapet. Et jaktlag som samarbeider. Hvor han blir hørt og kan ytre meningene sine på lik linje med de andre. Steffen føler seg heldig. 

– Hvordan opplever du livet ditt i dag, 19 år etter den skjebnesvangre ulykken?

– Da jeg var nyskadet tenkte jeg at jeg bare var en liten brikke i et stort puslespill. Nå føler jeg mye er forandret. Jeg har en helt annen følelse. Med mer erfaring og en ryggsekk som har blitt tyngre. Mer kunnskap, gjør at jeg har blitt tryggere på meg selv. Jeg har lært mer og har sugd til meg informasjon underveis, sier Steffen ydmykt. 

Steffen har lokket en god stund på elgen, men den svarer ikke. Lars Alvar og Steffen diskuterer hva de skal gjøre, og bestemmer seg for å kjøre til en annen del av jaktterrenget for å lokke. 

Det er tungt å skyve de smale rullestolhjulene framover i den bløte og grisete grusveien. Det sludder og regner om en annen, men Steffen er optimistisk. Han lokker i 20 minutter, uten tegn til elgoksen. 

Lars Alvar finner fram en rød traktformet ropert, for at lokkelydene skal bære bedre i gufne været. Men elgen lar seg ikke lokke fram i dag. Klarvær og minusgrader hadde nok gitt oss bedre odds.  

Steffen og Alvar blir enige om å avslutte jaktdagen. Jeg takker for laget og setter meg i bilen, kjører over Steinfjellet og hjemover til Snåsa. Jeg er full av beundring over pågangsmotet, humøret og jaktiveren til den tøffe og positive 35 åringen. Et jegerliv fra rullestolen, fylt med pågangsmot og lidenskap, selv om ting av og til tar litt lengre tid. Det setter livet i perspektiv.

Tiurfall fra rullestol

Et par dager etter jeg var på besøk i Røyrvik tikker det inn en gledelig melding fra Steffen. Han forteller stolt om en fantastisk jaktopplevelse. En jaktopplevelse han har drømt om lenge. Etter å ha skutt røy to år på rad på den samme plassen, kom selve kongen av storfugl på besøk.  

Han satt på en av sine faste postplasser ved daggry. Helt alene. Begynte å lokke på elgen, men ingenting skjedde. Etter å ha forflyttet seg et lite stykke, fikk han plutselig øye på en tiur som satt i toppen av ei gran. Det var kaldt. Gradestokken viste minus 15. 

Tiuren satt helt rolig. Han løftet rifla. Den innebygde avstandsmåleren viste 279 meter. Steffen bevegde seg så stille som mulig framover. Snøen lavet ned, og rullestolen var vanskelig å håndtere. Plutselig lettet fuglen, og satte seg til alt overmål nærmere ham. Kun 75 meter unna. Steffen la til rifla, så stille som mulig. 

– Jeg kjente pulsen stige. Tok ladegrep, løsnet sikringen forsiktig på min trofaste Browning bar kaliber 308. Rettet siktet mot tiuren. Pustet sakte, og plasserte et perfekt skudd. Den majestetiske fuglen falt rett i bakken, forteller Steffen. 

Han kikket på den døde tiuren. Steffen var alene på jakt i rullestol, og kunne ringt etter hjelp. Burde kanskje ha ringt etter hjelp, men staheten fikk han til å la være. Han ville klare seg selv. Steffen la fra seg våpenet og knyttet et tau han hadde liggende i rullestolen. Med tauet klarte han å få tak i tiuren og dratt den til seg. Etter å ha summet seg litt, kom gledestårene, etterfulgt av et jubelbrøl som runget over hele dalen. Med kongen av storfugler i fanget, ringte han stolt til bestefaren sin:  

– Jeg har skutt min første tiur, og det fra en rullestol. 

LES OGSÅ

Fuglejeger og bjørneskytter fra Nord-Østerdal 

Jaktfokuset er etter fugl med både stående fuglehund og spets, gjerne med finsk blod i årene. Men sin største jaktopplevelse hadde Mari Viken fra Tynset på bjørnejakt i Sverige. 

Aldri uten fuglehund

Østlendingen Bernt Nor har alltid vært glad i friluftslivet, mer eller mindre gjennom ulike livsfaser. En ting er sikkert; han har aldri vært mer hekta på jakt enn det han er nå.

Action på elgjakt i Sør-Varanger

På vei over åsryggen føler jeg meg iakttatt. Brått ser jeg rett i øynene til ei elgku. Jeg stivner, tør bare bevege øynene. Er det en kalv der? Den er igjen på kvoten under elgjakta!

Fra norske fjell til Floridas sumper

Hun er på det trettende året som storbukkjeger, men når denne høsten går mot vinter, forlater reinsjegeren og rektoren Norge til fordel for nye naturopplevelser og jaktmarker. Elghundende Svipp og Laika skal også bli amerikanere.

Ikke kjøp hagla i sekken

Hvis du har et budsjett som ikke tillater fabrikkny premiumhagle eller ønsker å få mest for pengene, kan ei brukt hagle være et smart alternativ. Spesielt hvis du er ute etter et kvalitetsvåpen til en rimelig pris.