Snarefangst av ryper er norsk kulturarv   

Overfor JEGER fremhever Stamnes at snarefangst handler om mye mer enn kun teknikken: Snarefangst har en rik og levende kulturarv rundt lokale navn, uttrykk, stedsnavn og historier. 

– For oss har tradisjonsbærerne Christian Vole fra Lom og Sjur Sande fra Skåbu vært avgjørende for å dra prosjektet i havn, sier han.   

Kolossalt rypeuttak 

At det i tidligere tider var rikelig med ryper i disse fjellområdene, hersker det ingen tvil om. Sjur Sande forteller at det på slutten av 20-tallet og tidlig i 30-årene var enorme rypemengder i Skåbu. 

– I disse årene ble det årlig levert mellom 2.000 og 3.000 ryper til det lokale Samvirkelaget før jul, sier 61-åringen og viser til Arvid Møllers bok Skåbu ei fjellbygd i Jotunheimens forgård fra 2003. 

– Den gang handlet folk «på bok» på Samvirkelaget og betalte vareuttaket seinere med fjellaure og ryper. Til tross for det kolossale rypeuttaket, så tålte bestanden det.  

Sjur Sande er født og oppvokst i Skåbu i Nord-Fron, landets høyestliggende bygdesamfunn 860 moh. med drøyt 300 fastboende sjeler.  

I ungdomstida drev Sjur, som også er leder i Fron fjellstyre, noen vintre med snarefangst i bygda sammen med en kamerat.  

Dødelig snarefangst

Ungdommene fikk opplæring av Sjurs far, som drev snarefangst i nabobygda Sikkilsdalen.

– Far pratet om noe han kalte flyttingsrype. På etterjulsvinteren kom det store trekk med ryper som kunne gi enorme snarefangster, opptil 100 fugler på én dag. 

Snarefangst var heller ikke en ufarlig syssel: Under røkting av rypesnarer, havnet oldefar til Sjur i et snøskred i Sjodalen. Oldefaren ble reddet ned på ei seter, men døde sommeren etter av skadene.

På slutten av 70-tallet var motivasjonen til Sjur og kameraten først og fremst å lære seg snarefangstteknikken. Karrieren startet med at Sjurs far og onkel hadde ferdige rypesnarer som ungdommene fikk låne. 

Rypebestandene var svært gode sett med dagens øyne, og det var bare for kameratene å spenne på seg skia og skli inn i fangsteventyret.     

Korte rypegarder best

Første bud var å finne lirypas beiteplasser i bjørkebandet og plukke ut strategiske snareplasser. Så var det å hogge til en tommelfingertykk og y-formet kløft (bygle) av bjørkekvist som snaren ble forankret til. 

– Selve snaren var av messingtråd med en løkke i ene enden. Til løkken ble det festet en hyssing som ble knytt fast til byglen. Dette som en sikkerhet hvis messingtråden skulle ryke av materialtretthet. Snaren skulle stå i en knyttenevehøgde over snøen, forteller Sjur.  

Det viste seg at ungdommene bygget altfor lange ledegjerder av bjørkekvist som de satte opp i store innhegninger. Lirypene lot seg ikke lure. Etter råd fra faren, som sa at rypegardene ikke måtte overdrives, kortet de inn lengden på ledegjerdene på hver side av byglen.  

– Taktikken var å sette opp mange korte rypegarder, for eksempel inntil ei bjørk. Vi satte også opp noe vi kalte korsgard, som hadde to bygler. Vi hadde opptil 20 snarer i ei rundløype som var rundt kilometeren lang.  

Ugler i mosen

Sjur fremhever snarefangst som en human metode: Når ei rype gikk i snaren, ville den begynne å bakse og dø momentant fordi blodtilførselen til hjernen ble stoppet.    

Hvis kameratene oppdaget at snøen hadde føyket igjen rypegarden, bygget de en liten snøkam slik at snøen ville blåse vekk fra kvistene og snaren. Og hvis rev eller rovfugl begynte å lære seg rundløypa, gjaldt det å røkte rypegardene flittig. 

– Godt med snø og litt kulde var gode fangstforhold, mens mildvær og tåke var dårlige forhold. Da ble det rim på snarene og rypene ante ugler i mosen. 

Det hendte seg fjellrypa – skarven – trakk ned i bjørkebandet. Den var håpløs å få i snaren.   

– Skarven drog snaren sammen med nebbet og vippet den vekk uten å gå i, forteller Sjur og erindrer at rypefangsten ble solgt til Samvirkelaget for 25 kroner stykket.    

Tragisk lav rypebestand 

At snarefangst av rype i Skåbu tidligere var en svært viktig binæring, vitner fremdeles gamle tufter etter fangsthytter om inne i fjellet. I dag er imidlertid rypejakta i Skåbu delvis fredet, og ingen driver lenger med snarefangst. 

Fjorårets takseringsresultater tilsier likevel at Fron fjellstyre kunne åpne for jakt i et begrenset omfang. Selv har Sjur en engelsksetter, men han har ikke jaktet rype på fem år. 

– Jeg synes rypebestanden er tragisk lav sammenlignet med tidligere, sier han.  

Fjellstyrelederen poengterer at det er flere årsaker til bestandsnedgangen. Bildet er komplekst: Rypebestandene varierer også naturlig i forhold til smågnagersyklusene, og så er det større sykluser som virker i tillegg. 

Insektkollaps

Sjur nevner klimaendringer og større smårovviltbestander som to negative faktorer for rypene. Og kanskje var rypebestandene kunstig høye tidlig på 1900-tallet på grunn av desimering av rovviltet, undrer han.  

– Mange fuglearter er i tilbakegang. Rypa har stått i fokus fordi den har betydelig økonomisk verdi for rettighetshaverne. Dessuten har en økende jegerstand lagt sin elsk på rypejakta.    

Fjellstyrelederen mener rypekyllingene ikke lenger finner insekter i den kritiske tida etter klekking, noe som naturlig nok vil slå negativt ut på bestandsnivå.   

– Da jeg kjørte bil om sommeren på 80-tallet, måtte jeg stadig rengjøre frontruta for insekter. Luftfilteret kunne være tett av insektrester. Det skjer ikke nå om dagen, sier Sjur Sande.