Halvt hundre år i fjellrypeterrenget

Nestlederen i Voss JFL har vært nikotinjunkie siden det var mote med sleng i buksene. Nylig bestemte han seg for å legge bort røykpakka.

– Jeg stumpet røyken for å kunne få noen år til i fjellet. Jeg er treig som en slitt motor i starten, men når jeg først får opp dampen holder jeg koken til kvelden, puster 67-åringen.  

Øverst i ei lang og seig li – helt opp mot fjellbandet – varter orrfuglen opp med høstspill idet morgenen gryr. Skogsfuglen er fredet i dette terrenget, så orrhanen som suser forbi får selvsagt passere.  

Fjerner våpenreima

Det var onkel Birger som var haglelæremester for Geir i ungdomsårene. Sammen reiste de land og strand på leirduestevner. Vossingen la opp konkurransekarrieren for 20 år siden, men holder fremdeles skyteformen ved like på sportingbanen til Voss JFL.   

– Støkkjakt etter fjellryper handler om lokalkunnskap og skyteferdigheter. Så må man ha litt flaks, understreker rypejegeren, som benytter neste pustepause til å fjerne våpenreima på  Bettinsoli-hagla: Å jakte med reim skaper bare plunder når skytesituasjonene brått oppstår.      

Hvert år i september reiser Geir og gordonsetteren Rossi (12) til Oppdal for en ukes rypejakt. Etter jakstart 1. oktober i hjemfjellene er det fjellfuglen – skarven – som frister: Seks til åtte jaktturer rekker han vanligvis før snøen dekker fjellet; halvparten av turene i selskap med Daria (5), en særdeles lydig og snill jaktlabrador. 

Godt gammeldags lemenår

– Daria har sterke apporteringsinstinkter og henter hønsefugl som bare juling, men nekter plent å apportere kråkefugl. Der går grensen, ler Geir.     

Sommertid handler fjellivet til vossingen om ørretfiske: Turene går igjen til Oppdal, før sesongen avsluttes med alpinørreten i Aurlandsfjella, 1.400 moh. 

Men hvordan har rypebestandene utviklet seg siden 70-tallet? Jo, fjellmannen mener lirypebestanden på Voss har vist en nedadgående trend, mens fjellrypebestanden har holdt seg mer stabil. 

Den største endringen i fjellet er definitivt fraværet av lemenår, som tidligere inntraff hvert fjerde år. Da blomstret også rypebestandene. Nå kan det gå ti år mellom hver gang du ser et lemen, ifølge Geir.  

Knapt ei fjær å se

– I år har det imidlertid vært tilløp til et godt gammeldags lemenår, med oppsving for både li- og fjellrypebestanden, smiler han og erindrer midt på 80-tallet som svært gode rypeår:

Årsaken var reveskabb og revebestandskollaps. I dag er revebestanden stor, og Geir gjør sitt for å holde bestanden nede med å ta ut rundt 20 rever hver vinter på åtejakt.        

Vi er oppe i høyfjellseventyret. Geir har gått seg varm. Forteller at hvis vi treffer på fjellrypeflokkene, er det ingen umulighet å få 300 fugler på vingene i løpet av den korte novemberdagen.

Hvilken blikkstille og strålende dag det ser ut til å bli: Sola stiger, mens Geir siger over flekkene av skaresnø og fyllittskarv.    

Vi svinger innom to av tre oppsamlingsområder der fjellrypeflokkene visstnok holder hus hele høsten. Bortsett fra en rapende fjellrypestegg som letter i det fjerne samt et par kull som passerer under oss i fjellsida, ser vi knapt ei fjær.    

Flink bisk!

Flere fugleløse timer seinere: To fjellryper trykker i kanten av en snøflekk. Geir sniker innpå i skjul. Fuglene letter på drøyt føre. Hagla, med choker på ½ og ¾, spiller opp. Den ene rypa vingler skadeskutt bortetter fjellet. 

Nå er apporteringsegenskapene til Daria gull verdt: Hun tar oppgaven på strak arm og returnerer stolt med byttet. 

– Flink bisk! skryter Geir og putter rypa i sekken som fra før kun inneholder ei lita sjokoladeplate og en halvliter Pepsi – drivstoffet til fjellmannen.    

Videre med oss. Det gjelder å ha øynene med seg: 30 meter unna trykker tre ryper i ei beinklaket ur. Fugletrioen tar til vingene så vidt innenfor skuddhold. 

To skudd, og ene rypa tegner for treff uten å falle til bakken. Vi utreder, finner blodspor og til slutt rypa som hviler på et skarv. Skuddet blir enkelt. 

– Søk Daria, søk!          

Skyter dublé

Vi går noen meter til, da en flokk på ti fugler letter og setter seg igjen oppi ura. Vi går etter. Plutselig får vi øye på to trykkende ryper. Hagla opp, og Geir skyter dublé: Ei sittende, og ei i flukt. Daria, dagens helt, apporterer strøkent.   

– I dag skjedde alt i løpet av en drøy halvtime. Flokkene sitter nok på siste oppsamlingsplassen langt inne på fjellet, oppsummerer Geir.    

Og apropos skyteferdigheter: Av 29 påskutte ryper i løpet av høsten på støkkjakt, har 25 fugler havnet i sekken til Geir. På spørsmål om hva som appellerer med skarvejakta, slår fjellmannen ut med armene: 

– Se rundt deg. For meg er det naturopplevelsen, spenningen og å få ryper i sekken, men jeg skyter aldri hare. Kona mi mener harepusene er altfor fine. 

Død rype ved bilen

Fordi jaktsesongen starter først 1. oktober i disse fjellene, vil fjellfuglen allerede ha flokket seg og ligge på de nevnte oppsamlingsplassene. Geir mener værforholdene spiller en avgjørende rolle.  

– I fjor var det dårlig vær i hele oktober og fuglen umulig å finne. I år har det vært finvær og fuglen har stort sett oppholdt seg på oppsamlingsplassene. Blikkstille er beste jaktforhold. Er det i tillegg lett snøvær, vil rypene roe seg helt ned. Rypene koser seg også i tåke, tipser han.    

Spesielle episoder har det blitt flere av, som da han for mange år siden skjøt ei rype som seglet utfor et stup langt innpå fjellet. Da han kom ned igjen til bilen utpå ettermiddagen, lå rypa død utenfor bildøra. 

Venter på halen

Av andre snodige episoder, tar følgende historie kaka: En gang skjøt Geir ei lirype og gikk frem for å putte den i sekken. Han syntes det var merkelig mye liv i rypa, men fikk livet av fuglen, rullet rypa i avispapir og la den i rypenettet.  

Så fikk han se rypa han felte ligge død fem meter unna. Rypa han allerede hadde puttet i rypenettet var ei levende rype som hadde ligget å trykke i lyngen.  

– Hvordan hanskes du med rypeflokkene? 

– Rypeflokkene vil være umulige å komme innpå. Jeg skyter selvsagt aldri midt i flokker som måtte passere, men venter eventuelt til siste halen på flokken. Der vil det som regel komme ei rype eller to dinglende etter, sier Geir Johansen og legger til:   

– Neste uke håper jeg snøen vil dekke fjellet. Da vil sesongen være over for i år, og en fordel for rypene. Vi må jo også tenke på kommende sesonger. 

LES OGSÅ

Slik lykkes du med fjellrypejakta

Bli med på snik- og støkkjakt etter fjellryper, og få gode tips til hvordan du kan lykkes med rypejakt både før og etter det første snøfallet.

Fjellrypa - veien ut av skyggen bak lirypa

Fjellrypa har historisk sett vært litt glemt sammenlignet med lirypa. I de siste årene har derimot trenden snudd. Nå pågår det studier som kan bidra til å heve kunnskapsnivået og sørge for en bedre forvaltning av fjellrypa i fremtiden.

– Fjellrypa har i liten grad blitt prioritert

Vet vi hvor mye fjellryper det er i fjellet? Det som er fjellets fugl har aldri aktivt blitt taksert, men nå jobber NJFF-Troms for å få på plass en bedre forvaltning.

Med jakthund på fjellrypejakt

Rune Pedersen (51) trives best med hund i høyden. Jaktprøvevinneren blåser av gamle myter om at din firbente jaktkompis bør være hjemme under den gjeve fjellrypejakta.

Med telt og hagle etter fjellrypa

Lykken er en frihelg i september.