10. september. For en rypejeger er det bursdag og julaften på samme tid. Mange har allerede fredet datoen fra alt annet, og har gjerne noen feriedager til gode som endelig skal komme til sin rett.
Men dette gjelder langt fra alle. Undertegnede måtte for eksempel pent stille på jobb denne dagen, for å holde de velkjente hjulene i gang.
Akkurat de åtte timene på jobb ble ikke de mest produktive. Tankene var et annet sted, sekken var klar, hagla var nypussa og patronbeltet fylt opp til randen, pluss litt til. For det skal ikke stikkes under en stol; det ble ikke for mange økter på skytebanen i år heller.
JAKTLYKKE: Årets første rype var endelig et faktum etter en lang vår og sommer.
Telt ved gromterrenget
Startskuddet på rypejakta ble isteden frihelg fra turnusen. Når været i tillegg spilte på lag og leverte skyfri himmel, klar høstluft og fraværende nordavind, så virket det nesten for godt til å være sant.
Uten å bruke tid på vurderinger, ble det raskt avgjort at åpningshelga skulle utnyttes fullt ut, denne gang med telt. Dermed kunne vi gjøre unna transport-etappen i mørket, etablere leiren i utkanten av gromterrenget, og få en behagelig start på lørdagen. Det skal mye til å klare å være like tidlig ute i terrenget om du ikke sover i telt.
Teltet var plassert rundt halvveis opp mot terrenget for å sikre litt komfort samt tilgang på vann. Steinura i høyfjellet gjør det vanskelig å få til en god teltplass. Har man truffet blink, er det ikke nødvendig å sette på vekkerklokke; du våkner av rypesteggen i lia som kakler i grålysninga.
KLYVING I URA: Man må bli venn med steinura hvis man skal trives som fjellrypejeger.
Tidlig morgen –tung sekk
Følelsen av å åpne glidelåsen i forteltet og se at landskapet ser ut som et postkort, er på sett og vis vanskelig å beskrive. Man kjenner på spenningen og forventningene, samtidig som man venter på at frokostvannet koker på primusen. Tiden går ikke fort nok. Ulike teorier om hvor rypekullene holder til, begynner å forme seg, og man er klar til å bykse oppover i steinura i retning mot den bekkedalen som alltid har vært giftig. Kanskje har man studert kartet og satset på et helt nytt fjellområde – noe som kan gi ekstra spenning – men i dette tilfellet var vi på kjent grunn. Ute av teltet og med et stivt blikk oppover fjellskråningen, ble den nokså tunge sekken spent fast og de første tråkkene for årets sesong var unnagjort.
«Innimellom smalt det fra nabofjellene med et dundrende bulder innover fjellkjeden. Så ble det liv igjen i fjellet vårt og; en stegg hadde avslørt seg, og pulsen slo med ett ut i fingertuppene.»
Selv med et godt utgangspunkt, ble det fortsatt klamme klær med påfølgende stopp for å skifte til tørr ulltrøye når dagens utpekte høydekurve var passert. Med mye spenning i kroppen kom vi oss tidlig ut, og vi befant oss fortsatt i skyggen mens sola sakte men sikkert klatra oppover horisonten. Transportetappen var avlagt, så det var tid for å spre seg litt for å dekke større terreng. Utfordringa helt i starten av jakta er at man lett går forbi trykkende fugl. Man har ikke annet enn fjær og rypeekskrementer å se av tegn, og i motsetning til når snøen har lagt seg, så er det fort gjort å gå forbi kull etter kull uten å være klar over det. Da gjelder det å snirkle seg inn i kriker og kroker, små bekkefar, over kanter og så videre, med hyppige innlagte stopp. Skulle man da befinne seg i nærheten av ei usikker fjellrype, er det ofte under de små stoppene at den velger å ta til vingene.
HØSTFARGER: Lite kan måle seg med en vindstille kveld der lave solstråler farger fjellheimen.
Høstens første
Så smeller det fra Mathias. Ett skudd ble avfyrt skrått ovenfor meg. Jeg fikk ikke med meg situasjonen, men kom meg raskt opp av bekkefaret og fikk øye på min bror, som holdt rypa i hånda og kom med de første gledesropene. En flott, men liten fjellrypekylling ble første felte fugl. Med det var vi godt i gang, og det allerede før sola hadde fått tid til å varme opp rimet i fjellskråningen etter en kald natt. Mathias rapporterte at det bare hadde vært to ryper. Det skyldtes antageligvis at kullet hadde spredt seg. Den andre av de to hadde satt seg like bortenfor, for Mathias hadde sett vingeslagene slå seg inn bak en liten stein. Vi nærmet oss med hagla i posisjon, helt rolige og klare som et egg. Og så; et rypehode strakk seg fram på kort hold. En liten kylling som ikke helt visste når det var tid for å flykte, kom forsiktig fram. Det var tydelig en såkalt pipkylling, så med andre ord holdt vi skuddet og håpte på at den skulle få tid til å vokse seg større. Muligens var det allerede for sent, men det fikk være opp til moder jord.
LØNN FOR STREVET: Det er ikke alltid man lykkes med rypefangst, men da leverer fjellet på andre måter.
Tvil og tro
Et par timer gikk uten at noen flere fjellryper hadde flakset ut av steinura. Mer skulle ikke til, for allerede begynte tankene å spinne på om klekkinga hadde gått dårlig, og at vi kanskje hadde valgt feil fjell. Men trua trumfet spekuleringen, for ikke å nevne det majestetiske landskapet som strålte fra sin beste side. Så med bryteren på, gjaldt det å mate på og få med seg det gode terrenget – det måtte jo være noen flere fjellryper å finne!
Vinden var fraværende, og lyden bar godt. Innimellom smalt det fra nabofjellene med et dundrende bulder innover fjellkjeden. Så ble det liv igjen i fjellet vårt også: En stegg hadde avslørt seg, og pulsen slo med ett ut i fingertuppene. Oppå berget kom det fram en umiskjennelig silhuett, og når denne silhuetten strakk hals, var allerede hagla godt plassert i skuldra. En flott gråspraglet fjellrypestegg ble liggende igjen, og ingen flere ryper tok til vingene. Med stor sannsynlighet for gjenliggere, skuet blikket intenst de nærmeste meterne, fortsatt ingen ryper. En enslig voksenfugl uten kull. Helst skulle det vært store fine kull helt i starten, men foreløpig var det altså lite å se. Men med fugl i sekken for begge to var vi selvsagt kjempefornøyde.
Det ble tid for en god lunsjpause i solsteiken, og en fin anledning til å lufte litt såre bein og fylle på energilagrene. Mathias duppet av et øyeblikk, noe som hører til sjeldenheten i kombinasjon med jakt. Resten av dagen var preget av lite fugl, men det ble likevel et par situasjoner til før vi var tilbake ved teltet. Og når himmelen på ettermiddagen fortsatt var skyfri, og en varm, nærmest rødlig solstråle prydet fjellrekkene på andre siden av dalen, kunne vi ikke være annet enn takknemlig for en helt rå dag i fjellrypas rike.
3 kjappe ved kjøp av telt
1. Tenk på viktigheten av vekta på teltet. Skal du pakke storsekken, har det mye å si om du kan spare to-tre kilo.
2. Når det kommer til lengder og bredder, kan det være greit å se til at du har plass til å sitte oppreist. En strak rygg skaper trivsel i kveldstimene i teltet.
3. Det dyreste er ikke nødvendigvis det beste. Det finnes gode alternativer som ikke koster tusenvis av kroner, les tester for eksempel på Jeger.no før du bestemmer deg.
