Høstlig novemberjakt etter rype

Steinharde snøfonner

Valget sto mellom 6,5x55-rifla eller hagla- eller begge deler. Jeg følte for å velge hagla i dag. Gå all in på at jeg kommer meg nærme nok for skuddsjanser. Snøen hadde forsvunnet i det nedre partiet av terrenget, men et dryss av nysnø lå som et perfekt dempende lag på bakken lenger opp i fjellet.

Snøfonnene som lå igjen var steinharde, nediset og komprimert. Det var ikke mange av disse igjen, og jeg var overrasket over hvor mye av snøen som hadde tint i mildværet. På stien opp hørte jeg lirypesteggen tidlig, men den forsvant raskt i den tette bjørkeskogen. Ei orrhøne tok også til vingene i fjellbjørkeskogen, som forsåvidt er et nokså sjeldent syn i traktene jeg jakter i.

Jeg bevegde meg målrettet opp mot skoggrensen, og etter en times tid med rask gange var jeg i fjellrypeland. Men hvor sitter fuglen nå etter en værhard periode? Helt på toppen, eller kanskje i krattene, der det har vært mer le for vær og vind?

Det var helt snødekt over skoggrensen, men det var et lite lag, og derfor også lettgått, heldigvis. Det verste er å jakte i en mellomperiode, når det er litt hverken eller med jaktstøvler eller ski. Heldigvis hadde det smeltet såpass nå.

Tilfeldig høydedrag

Jeg havner etter hvert tilfeldig på et høydedrag omtrent midt i fjellet. Jeg går forbi partier med spor etter fugl, men det var jevnt over lite liv. Jeg støkker opp tre-fire ryper som flyr langt av sted, og det virker stadig mer dødt desto lenger inn jeg kommer i terrenget.

Jeg stopper opp og speider ofte med kikkerten, men forholdene er vanskelige nå for å få øye på rypa. Det svarthvite terrenget rundt meg er til rypenes fordel, og sitter fuglen helt i ro går den i ett med terrenget. Selv et falkeblikk vil slite under disse forholdene.

Etter hvert føler jeg for å legge om kursen. Jeg var åpenbart på feil høyde, så jeg måtte enten høyere opp, eller så kunne det jo hende at rypene har søkt dekning lengre ned i fjellsiden.

Kanskje det har vært lunere der?

Jeg blir stående en stund og vurdere. Kikker opp mot fjellsiden, og ned mot fjellknausen under meg. Det er fristende å slippe seg ned...

Så får jeg det for meg å lage rypelyder. Hvorvidt det hørtes ekte ut eller ikke, er ikke godt å si, men det skjer brått noe i fjellsiden over meg. Det levner til umiddelbart, med kaklende fjellrypestegger på alle kanter, så jeg anser mitt fattige forsøk på å etterligne en fjellrype, som en suksess.

Nå gjelder det å feste blikket på fuglene, og komme på skuddhold.

Mange ryper

Selv om jeg sånn cirka vet hvor rypene sitter, er det vanskelig å finne fuglene i kikkerten. Men etter hvert kommer det fram noen umiskjennelige hvite klumper i okularet. Pulsen stiger brått. Jeg teller de første, men mister tellingen og konkluderer med at det er mange ryper.

Ivrig beveger jeg meg på skrå opp mot flokken. Rypene fortsetter å beite på det lille som er av lyng i det steinete landskapet. Jeg får spist meg innpå avstanden, og nærmer meg en passelig avstand. Jeg føler jeg er på skuddhold, men går noen meter til for å være sikker. Det er lett å skyte for tidlig. Akkurat før jeg tenker å løfte hagla opp, tar vaktsteggen til vingene, og plutselig er det fullt av hvite vinger i lufta. To skudd brennes av, og en av rypene dundrer i bakken.

Det var umulig å telle, men anslagsvis var det rundt 40 ryper i flokken, som fløy enda høyere opp i fjellet. Jeg pakker rypa i sekken og fortsetter etter. Ikke mange minuttene senere kommer jeg fram til en større snøfonn. Her i høyden er det større flekker med snø igjen fra det forrige store snøfallet.

Brått får jeg øye på en ny og mindre flokk, som plutselig er 50 meter foran meg. Jeg holder jevn fart, kommer på skuddhold og skyter i det steggen raper. 10-15 ryper kaster seg så på vingene, og har kursen rett ned fjellet. De blir borte bak et bratt høydedrag nedenfor meg. På få minutter har jeg to ryper i sekken, og det er tid for lunsj.

I kappløp med dagslyset

Kulda inntar kroppen raskt, så jeg velger å ha en effektiv lunsjpause. En annen ting er at dagslyset i november renner fort ut, så jeg vil bruke tiden som er igjen. Likevel innser jeg at det er blitt såpass sent at jeg må jakte meg tilbake, for å ikke gå i mørket. Jeg går litt høyere før jeg vender, og blir gående langs hele fjellsiden uten å se mer enn stein og snø.

Det blir stadig mindre lys, og i det jeg begynner å nærme meg skoggrensen igjen, kommer det nok en sjanse. En fjellrypestegg sitter åpent i den ferske nysnøen, rundt 100 meter nedenfor. Jeg kryper sammen og beveger meg målrettet i skjul. Det jeg ikke ser, er at fjellrypa har hodet akkurat over steinen den sitter ved. Den flyr rett før jeg er på skuddhold.

I den øverste krattlia er det også et par skjære lirypestegger som kaster seg på vingene lenge før haglehold, og forsvinner langt innover fjellet. En fin avslutning på en fantastisk dag i fjellet, og nok en gang har fjellet gitt. Det sies at fjellet gir og tar, men jeg er overbevist om at det gir mer enn det tar. Nå ser jeg allerede fram til neste tur.

Denne saken er skrevet av

Markus D. Holmer

Journalist

Markus Danielsen Holmer er journalist i JEGER. Han har hatt lidenskap for jakt hele livet, spesielt rype- og skogsfugljakt. Han tester utstyr, lager reportasjer og dekker nyhetssaker. Har du en sak Markus kan være interessert i? Send gjerne en e-post:

LES OGSÅ

Guide: Her finner du rypa etter første snøfall

Det første drysset med snø kommer ofte mens rypa enda er brun og grå. Slik lykkes du med rypejakt når snøen har kommet.

Flekkjakt etter oktoberryper

Det første snøfallet som kom har nå blitt vasket bort. Fjellet står igjen i høstlig prakt, med sporadiske snøflekker. En rypejeger bør kjenne sin besøkelsestid når forholdene ligger til rette for flekkjakt.

Operasjon "Naggelbit"

Denne gang skal jaktkompisen få en ny opplevelse, vinterjakt på rype, bitende kulde og lange skuddhold.