Drømmen om rypa som forsvant

Klokken ringer 04.00 den første morgenen. Det er mørkt ute ennå og stille. Så hører jeg den første steggen, den neste svarer med en gang, og så et par til. Ligger i soveposen og bare lytter noen minutter. Før det har gått et kvarter har jeg hørt 10-12 morgenraske rypestegger rundt teltet. Bikkjene ligger og skjelver av rypemusikken og vi får det travelt. Primusen suser og alle mulige ting kommer på plass i lyset fra hodelykten. Store mengder grovbrød med godt pålegg, og alt mulig annet godt havner i sekken som niste. Er klar med frokosten og det hele sikkert en halvtime før det er skytelys. 

Så står jeg på utsiden av teltet og bikkjene venter bare på signalet. Tegnet på at vi er enige om at det er lys nok til å starte. Der står jeg nå sammen med mine kjære to jakthunder. Unnagjort er måneder med forberedelser og drømmer. Er blitt gammel nok til å kjøre selv og hadde nå reist til rypedalen for å oppleve det store eventyret.

Spenningen er nær bristepunktet og jeg begynner med det sikre - og lar min kjære “Mon Cherie” få starte jakten. Hun er voksen, rutinert og vet hvordan det skal jaktes. Hun farer i vei i retning der vi synes det ser mest attraktivt ut å være rype og det tar ikke mange minuttene før hun er borte i vierbuskene. Det er så mange år siden nå, at det var før man brukte forskjellige pipe-, eller peilebånd for å lokalisere bikkjene. Mer ordentlig jakt og spenning den gang! Finner like etter Cherie i en stram stilfull stand. Fortsatt litt halvmørkt, men jaktlysta koker, så det går. En kort kjapp reis og rypekullet tar til vingene. Litt overivrig og bommer på første, men andreskuddet treffer. Cherie nøler ikke med apporten og straks er den første rypa hos far. Fin stor kylling som henges i galgen utenpå den gamle Bergansmeisen jeg bruker. Godfølelsen er der og alt ser veldig bra ut så langt.

Cherie får gå en halvtimes tid til og nok ei rype havner i sekken. Solen kommer opp i horisonten og morgendisen siger innover rypedalen. Da er det ungbikkja, Tici, som skal få prøve seg. Få med seg den fine starten det alltid er tidlig en jaktmorgen. Dette skulle bli hennes første ordentlige høst på rypejakt. Riktignok fikk hun være med på noen korte turer forrige høst da hun bare var 6 mnd gammel. Minnene om hennes første stand på ryper som endte med en ekte double har brent seg fast for alltid! Tidlig jaktmoden og bevisst på hva hun foretar seg var hun fra første høst. Søket og dressuren var naturlig nok ikke helt på plass i den alderen. Nå er hun halvannet år gammel og en god del erfaring rikere. Sist vinter og tidligere i høst fikk hun bra trening i fjellet. Det skulle ikke stå på at treningen ikke var bra nok. Premiert seg på jaktprøve hadde hun også gjort. Så det var bra mye tid som var lagt ned for at jakta skulle bli så bra som mulig. 

Følelsen for denne unghunden var allerede spesiell og jeg følte at noe ekstra var på gang. Setter meg ned på huk ved siden av henne og stryker henne kjærlig mens jeg sier noen velvalgte ord. Da er vi klare!

Tici farer i vei så lyngen spruter! Som bare ei ungbikkje kan! Lett livlig herlig aksjon! Nå er det eksamen! Vi fortsetter innover langs bekken. Rypedalen er både lang og vid, så her er det mer enn nok å jakte på hele uka. Både store vierbelter, små bjørkekruller og fine myrområder. Rett og slett et drømmeterreng. 

Det tar ikke mange minuttene før Tici kaster seg i stand når hun kommer over en bakketopp. Helt intenst og litt vridd der hun står. Nesa er på rett plass og stopper nesten i luften. Jeg tar av meg ryggsekken hvor Cherie er bundet fast. Går opp mot standen litt fra siden og lader hagla. Nå gjelder det! Tici er skråsikker på at her er det fugl! “JA” kommer og hun kaster seg inn i nærmeste vierkjerr og opp kommer det et kull på minst 12-13 ryper. Jeg skriker “sitt” et par ganger og fyrer av to kjappe skudd. YES! Doublè! Tici sitter med lang hals i buskene. Vi apporterer hver vår flotte rypekylling. Gleden og entusiasmen er på topp da dette er det vi har drømt om lenge.

Denne premieredagen fortsetter som i den beste drømmen. Aldri lenge mellom hver stand. Store fine kull og store kyllinger. Finner helt sikkert et 20-talls kull og alle fine og store. Fantastisk! Tici får mest slipptid og benytter sjansene veldig godt. Vi er litt heite begge to av og til, men etter litt dressurjustering er vi på plass igjen. Det er drømmen å ha unghund når det er så gode rypeår. Det gjør alt langt enklere å skape repetisjoner, kvalitet, erfaring og motivasjon når det er bra med fugl. 

Hver dag tar jeg meg en velfortjent lunsj ute i fjellet. Selv om det er solskinn eller øs pøs regn. Sovnet den ene dagen selv i det verste regnværet og alt var vått. Glemmer aldri hvor vått og kaldt det var den dagen. Gode minner det også. Jakter hardt og trenger hvile.  Et godt fjellbål, litt mat og hvile midt på dagen gjør alltid godt. Da er det mer strøm på batteriene når ettermiddags- og kveldsøkta begynner. De beste timene og alltid supre forhold når rypene er ute og beiter timene før det blir mørkt. Det gjør det også enklere for ei ungbikkje å lykkes!

Etterhvert som dagene går får bikkjene ekstremt god erfaring. Det er et ekstremt godt rypeår – selv i rypedalen. Opplever det som en drøm. Sekken blir full av ryper hver dag og jeg føler beskatningen allikevel er helt forsvarlig etter de mengder med ryper som jeg ser. Tici får like mange situasjoner som de færreste voksne hunder får i løpet av et jaktliv.

Hun har en usedvanlig sterk motor og tilegner seg jaktvett som få unghunder. 

Vi jakter mer enn de fleste og skyter mye rype – det blir man ekstra god av. Tici blir så god at hun vinner både på store høyfjells- og skogsfuglprøver senere. Norsk Jaktchampionat, seier NM lag Kongsvold og ærespremie som det største.

Det hører også med til historien at vi jaktet i Sverige i flere år før dagens regler med kortsalg og baglimit ble gjeldende. Jakten kostet mer tidligere, men vi hadde fin avtale med lokal sameby som da styrte rettighetene og jakttrykket i området. Det fungerte veldig bra og vi har aldri sett så mye rype som vi gjorde alle de årene. Drømme-år!

Rypejakta er fortsatt kanskje det største jakthøydepunktet for flest jegere her i landet. For mange begynner nedtellingen allerede ett år i forveien. Spenning og forventninger bygger seg opp etterhvert som høsten nærmer seg. Den tiden er hellig og fredet for mange av oss! De årene som man har med seg ei ny ungbikkje på jakt blir ofte ekstra minnerike. 

Dette var en liten historie om hvordan rypejakta kunne være tidligere. Så mye ryper man hadde lest om at det var i riktig gamle dager og man selv ikke trodde man skulle få oppleve. Det er mitt hittil sterkeste minne fra rypejakt. Kanskje jeg får oppleve tilsvarende på nytt – kanskje ikke. 

- Men drømmen vil alltid være der!