Det var en gang et land med et mektig fjell, litt øst for langtvekkistan, og ved foten av fjellet bredte rypedalen seg ut. En blinkende ørretelv snirklet seg sakte mellom endeløse vierbelter og noen spredte bjørkekruller. Her var ingen andre jegere, ingen baglimit og rypemengder som i eventyret.

Hit kom jeg for mange år siden med mine hunder for å jakte ryper. Langt ute i ødemarken, mange mil unna folk og telefon. Det jeg fikk oppleve den uken har jeg aldri opplevd siden. Hadde lest Dr. Raabe og C.M. Pay i de mørke vinterkvelder og tenkt at ja, ja – det var tider det som aldri kommer igjen. Men det gjorde de. Det finnes fortsatt steder hvor naturen får gå sånn noenlunde sin egen gang, og der kan man fortsatt oppleve rypejakt du aldri vil glemme.