Kun ei krusende stripe duver bak oss i sjøen, idet Snyspurven glir inn den speilblanke fjorden. Bratte tinder kneiser spektakulært opp fra havet. Passet innerst der vi skal jakte rype, ser ut som det er hogd ut av fjellet.
Elisabeth og jeg har dratt på rypejakt på Seiland, i en av de villeste og mest uframkommelige delene av Vest-Finnmark. Fjellbjørka står naken og småvokst mot gul, visnede lyng. De bratte fjellene er grå og kalde. Vinteren kan komme når som helst, med snø og det uvær som måtte følge.
På radioen meldes sørlig kuling de neste dagene. Vi er milevis fra brygger å fortøye til. Ankringsforholdene er ikke noe å skryte av, for fjorden er dyp med steinete bunn. Det tvinger oss til å tenke alternativt.
Vi lurer oss så langt inn i vika som mulig, der elva har gravd en dyp renne på bunnen. Her slenger vi ut anker både foran og bak, og strekker fem lange tau til noen svære kampesteiner på land. På den måten får vi ikke noen bølger av betydning, selv om fallvindene fra passet trolig vil bli voldsomme.
Flytende jakthytte: Med Snyspurven som flytende jakthytte, seiler Kjell-Harald på jakt i nord. Snyspurven er fortøyd for uværet som kommer.
Miniatyrer i kjempe-land
De neste dagene måler vi snittvind opp mot 25 sekundmeter, med vindkast opp mot 40-tallet, altså full storm. Først etter to dager roer været seg. Beredskapsnivået kan senkes fra rødt, og vi tør forlate båten.
Det føles utrolig deilig med land under beina, og samtidig vite at forberedelsene holdt mål. Mens vi vandrer oppover passet, ligger Snyspurven igjen i fjorden som midt i et maleri.
Jaktområdet vårt er smalt, men langt og innholdsrikt. Det er som å vandre i en verden der alle objekter er blitt til kjemper. Vi går mellom gigantiske kampesteiner og storslåtte bergvegger, og føler oss som miniatyr-mennesker.
LES OGSÅ: Slik finner du rypejakt nær flyplassen
Harefot: Rypas vitenskaplige navn «Lagopus» betyr harefot. Navnet har den fått på grunn av sine fjærkledde føtter.
Rypejakt i uframkommelige pass
Målet er å finne en passasje til topp-platået, der landskapet flater ut til noe som minner om innlandsterreng mellom to isbreer. Men terrenget er svært krevende. Avstandene er mye større enn det ser ut som. For hver avsats vi kjemper oss opp, jo flere tilsynelatende ubestigelige pass venter.
Dragningen er stor. Men drømmen om de forlokkende jaktmarkene på toppen må til slutt gis opp. Det er da en og annen lirype i dalbunnen også, og noen fjellryper lokker oss et stykke opp i de bratte sidene.
Det går mange kalorier per rype, men det er en utrolig moro jakt: Ofte vet vi nøyaktig hvor de sitter. Men så er det utfordringen med å være rask nok med å komme til skudd når rypa letter, mens man dingler med beina utenfor et stup med en vierkvist som eneste faste holdepunkt i tilværelsen.
Når mørket melder sin ankomst, har vi likevel sikret oss middag, og returnerer til båten.
Frisk vær: Frida i blåsten på tur opp på høyfjellet, på jakt etter storflokken i erketypisk fjellrypeterreng.
Årets første snø
Når rypene skifter til vinterdrakt, begynner kullene fra høsten å slå seg i hop. Flokkene vokser gjerne opp til flere titalls eller hundretalls individer. Fjellrypa trekker gjerne lengre ned, og tidvis kan man finner flokker med både lirype og fjellrype sammen.
Med de store flokkene blir rypa mer sky, og det kan være vanskelig å komme på skuddhold. Flokkene seiler langt av sted, og det er vrient å finne dem igjen. Likevel sitter det igjen etternølere, og det er alltids enkeltfugl og småflokker som ikke har sluttet seg til storflokken i starten av sesongen.
Ekspedisjon Snyspurven må videre. Vi forlater Seiland og Elisabeth takker for seg som båtmannskap, før ferden går sørover.
Det ustabile oktober-været fortsetter, og fører til en heftig seilas over det beryktede Lopphavet. Snøen trekker lengre ned for hver dag som går. Det er kaldt å være sjømann. En dag våkner jeg til nedsnødd båt, og må standhaftig ta årets første økt med snøkosten.
TIDLIGERE TOKT MED SNYSPURVEN: Rypejakt på Skogerøya i Varanger
Goldt landskap: Men her trives rypa og finner mat, i avblåste lier med innslag av småkratt, stein og lyng.
Fresk start for nytt mannskap
Frida mønster på, og kursen legges mot øyene nord for Lyngen. Vi ankommer i en ny kuling som bygger seg opp over kvelden, og får en nervepirrende ilandstigning i mørket som gjør alt enda mer vanskelig.
Etter flere forsøk på å nærme oss i hard fralandsvind, lykkes det Frida å hoppe fra baugen og i land hvor hun raskt binder oss fast med et tau. Deretter må vi «jekke» båten litt og litt inn til brygga, før vi til sist kan fortøye etter alle kunstens regler. Det er ingen spøk å seile i Nord-Troms på denne tiden av året.
De følgene dagene er ikke noe bedre værmessig enn på Seiland, men vi tør å dra på jakt, ettersom vi er forsvarlig fortøyd til kai.
Doublé: Fulltreffere på årets første snø. De to fjellrypene har ikke kommet like langt i høstens draktskifte.
Småflokker med rype
Sekkene er pakket med mye klær og varm drikke, og vi er forberedt på en hustrig tur i fjellet. Opp lia er det fint å gå, selv om de våte myrene under snøen ennå ikke er frosset, og nokså tunge å krysse.
Vinden pisker mer og mer jo lengre opp vi sliter oss, og snøelingene kommer og går. Mot tregrensa har snøen lagt seg i små skavler som vi må grynne oss gjennom, men så snart det er unnagjort, har vi det forblåste snaufjellet forut for oss selv.
I samme øyeblikk hører jeg den velkjente rapinga av ei fjellrype et steds over oss. Men lyset er så flatt at det er umulig å se konturer, selv om jeg stirrer så godt jeg kan mot snøen som pisker i øynene.
Jeg beveger meg vaktsomt oppover. Brått får jeg øye på flere små, svarte kuler som tilsynelatende triller over snøskorpa. Rypeøyne!
I samme sekund tar en flokk på rundt 20 fugl til vingene. Kolben skvises til kinnbeinet, og kornet slår følge med flokken. To smell lyder, og to ryper klapper sammen. Så deiser de i bakken og blir liggende å baske med vingene i snøen.
GUIDE: Vinnertips for vinterjakt på rype
Tung motbakke: Været tar godt i det åpne landskapet helt ut mot havet i nord.
«Jeg får følelsen av å være i et eneste stort samlebånd av ryper. Rypene vi støkker, bare flyr over sine artsfrender for så å sette seg lengst frem.»
Snøføyk
Vi følger på flokken. Først over en stor bakkekam, deretter ned i ei krattvokst dalgrop, og opp på neste side. Men hele tiden holder de avstand. Etter hvert må vi gi opp, og går heller inn for å finne nye fugler.
Kursen legges opp mot neste avsats, men vi må backe ut: Været er for dårlig rett og slett. Vi antar uansett at de fleste rypene har trukket ned i skoggrensa.
Vinden feier nedover lia. I de verste gufsene mister jeg Frida av syne, selv om hun bare går 50 meter nedenfor meg. Så vi hiver på oss dunjakker og tar lunsj bak en stor stein mens vinden herjer over snøflatene.
Mens vi sitter og stirrer inn i det hvite infernoet, kan jeg ikke annet enn å smile over snøkornene som smelter i de varme tekoppene våre: Det er da bra herlig å slite litt iblant!
Feirer fugl: Frida viser fram sitt nyfelte bytte. Dette var en fugl av en flokk på minst 70 stykker.
Samlebåndet
Vi velger å følge en lang bakkekant som går langs hele fjellets vestre side. Den ligger rundt 300 meter over skoggrensa og er bortimot en kilometer lang. Hadde det vært mer snø, ville dette vært en farlig plass, selv om skredfaren var moderat.
Innslag av steinur og kratt gjør at lia virker ekstra lovende. Mon tro hva vi kan vente oss av vilt her?
Frida går øverst i bakken, mens jeg går nederst der lia flater noe ut. Plutselig kommer det fem ryper susende rett over hodene våre fra fjellet bak oss. De ser ut til å lande bak neste haug.
Så ser jeg først to ryper lette i et kratt bortenfor, og deretter tre til. Alle ser ut til å lande i samme område. Det virker som om noe tiltrekker fuglene der.
Jeg får følelsen av å være i et eneste stort samlebånd av ryper. Rypene vi støkker, bare flyr over sine artsfrender for så å sette seg lengst frem.
Fin fangst: Fjellryper, en i sin spraglete fjærdrakt og en i nesten full vinterdrakt. Om to uker vil de være like.
Storflokken
Samtidig ser jeg Frida løpe krokbøyd gjennom snøen mot noen sittende ryper foran seg. Alle letter, bortsett fra én, som heller velger å løpe. Først når hun endelig er på skuddhold, tar den til vingene, men da er Frida rask og feller den med et perfekt skudd.
I samme øyeblikk blir følelsen min bekreftet: Hele «samlebåndet» på 70–80 ryper letter. Flere enkeltfugler og par slutter seg til flokken. Etter å ha gjort en stor «oppsamlingsrunde», kommer de tilbake som en eneste stor hvit sky.
Det er som om alle rypene på likt bare beslutter at «dette gidder vi f..n ikke lenger». Så samler de troppene – og seiler av sted. For flere fugler finner vi ikke den dagen.
Jakttips når rypa flokker seg
Når rypa flokker seg, kan det være vanskelig å komme på skuddhold: Uansett hvilken rute du velger, tar flokken til vingene. Her er et velprøvd triks hvis dere er to jegere, basert på en teori om at rypa ikke kan telle:
Om du ser en større flokk, bør du anta at noen av dem også har sett deg. Rypa blir gjerne sittende så lenge den har kontroll på deg, men så snart du går bak en haug, blir noen usikre og drar med seg flokken.
Hvis en av dere derimot blir stående godt synlig der dere ble sett, kan den andre snike seg innpå rypeflokken forutsatt at man kan holde seg skjult hele veien. Rypa fokuserer da på jaktpartneren, og glemmer at det kan være flere jegere i terrenget.
Her er noen andre tips:
Vinterstid trekker fjellrypa ofte lengre ned mot tregrensa, spesielt i dårlig vær.
Hold deg lavt i terrenget og prøv å unngå å gå i profil mot himmelen. Planlegg ruta slik at du kommer overaskende og tett på i dalgroper, kratt, urer og hauger der du tror rypa kan sitte.
Undersøk grundig hauger og kratt på lesida, særlig der snøen er blåst bort og maten er lett tilgjengelig.
Rypene beiter ofte i samme område flere økter på rappen. Derfor kan det være lurt å gå tilbake til samme plass flere dager etter hverandre.
Bruk kikkerten flittig og se etter spor og dokk (liggeplasser under snøen).
Ta alltid en sjekkerunde etter en flokk har lettet: Ofte sitter det igjen etternølere.
