Jakt med blandede følelser: Skjøt favorittjerven

Nilsen vokste opp på Fauske, men helgene ble som oftest tilbrakt i Lakså, det var der han trivdes best som guttunge. 

Han har bosatt seg i Trondheim, men vender stadig tilbake hit. Her har familien bånd og historie på tvers av generasjoner som strekker seg tilbake flere hundre år.

– Familien vår har lange tradisjoner for matauke, både på land og på vann, sier han mens han fortøyer båten ved det røde naustet på Lakså. 

Det er stor kontrast mellom livet i Trondheim der han i 15 år drev flere nattklubber, og det rolige livet i Lakså der det i 2025 ikke engang er dekning på mobiltelefonen.

– Jeg liker god energi, og å gjøre folk glade, svarer han med glimt i øyet på spørsmålet om hvordan han endte opp med å drive nattklubber.

Nilsen har teknisk fagskole, to år på ingeniørstudiet, og et byliv langt unna stillheten i Lakså i Fauske kommune. Båndene til barndommens landskap i Nordland slapp aldri taket, han vender tilbake flere ganger i året.

– Det er ikke ei hytte jeg har her. Det er barndomshjemmet til min far, og nå også hjemmet til min eldste sønn Leo. Han jobber i Nordsjøen, han er ute på jobb nå, forteller han mens vi trasker de 300 meterne fra naustet og opp til det gule huset. 

Vi går opp trappa og inn gjennom døra der så mange av hans familiemedlemmer har gått inn og ut før oss. 

Drømmen om jerven

I stua henger en skinnfell på veggen, ei jervetispe. 

Per Erik bar på en jegerdrøm: å felle en jerv. Rovdyret som bare noen få får oppleve å se, og enda færre får muligheten til å felle. 

I 2021 gikk drømmen i oppfyllelse, men følelsen han beskriver etter å ha felt dyret er ingen godfølelse.

Jervetispa som nå henger på veggen hadde fått navnet «En-prikken», oppkalt etter den lille hvite flekken på brystet. 

Gjennom kameraene hadde Per Erik fulgt henne over lang tid, og han ble kjent med personligheten hennes og vanene hennes. 

– Det var bare skikkelig trist. Som å skyte sin egen hund. Men hun hadde tatt hardt på saueflokken til Johan Grønås. Det ble for mye tap. Da måtte jeg som jeger ta ansvar, sier Nilsen stille.

Han forteller at opplevelsen var vond, men samtidig nødvendig. 

– Jeg hadde en drøm om å skyte jerv, og den drømmen er oppfylt. Nå handler det ikke om meg lenger. Nå er det viktigere å legge til rette for at andre kan få oppleve det samme. Ingenting er bedre enn å se andre lykkes. I tillegg handler det om balanse i naturen, blir det for mange rovdyr blir det også for mange tap. Det er et ansvar jeg mener alle jegere har. 

«En-prikken» som nå henger på veggen i det gule huset på Lakså var ei vakker jervetispe, men selv om Nilsen beskriver opplevelsen av å felle henne som vond, så er det ingen tvil om at hun var et rovdyr. 

– Rovdyr gjør det rovdyr skal, de dreper. Og denne tispa hadde gjort store innhugg i saueflokken og hun fortsatte å gjøre stor skade. 

Jerveangrep

Høsten 2021 anslo sauebonde Johan Rødås at han hadde mistet 190 sau til rovdyr den sommeren. 

– DNA-prøver har vist at den skyldige var «En-prikken», forteller Nilsen og peker opp på stueveggen. 

Sommeren etter var tapene til sauebonden færre, men helt borte blir de ikke. 

I september 2021 skrev lokalavisa Saltenposten om Johan Rødås som da anslo at han hadde mistet hele 190 sau til rovdyr den sommeren. 

– Vi vet at det er mye jerv og gaupe i området. I år har vi funnet fem kadaver så langt, men det er først når vi begynner å hente hjem sauene at vi vil få en reell oversikt over årets tap, sier Johan Rødås.

Vil oppfylle andres drømmer

Per Erik har lagt noen vedkubber i ovnen på kjøkkenet, selv om sola skinner ute har høsten definitivt kommet til Lakså. 

Gjennom årene har jegere fra hele landet funnet veien til Lakså, forteller han mens han setter seg ned ved kjøkkenbordet. 

– Noen kommer med livslange drømmer, andre med tunge byrder, sier han og blir stille en liten stund. 

Flere av disse har gjort inntrykk på Nilsen. 

– En av jegerne var nettopp blitt enkemann og trengte å komme seg bort. En annen hadde kreft og var så syk at vi måtte heise ham opp i tårnet. Han døde kort tid etter, men han fikk oppleve jervejakta som han hadde drømt hele livet om, forteller han og legger til: 

– Alle som kommer hit har en historie. Og rundt kjøkkenbordet deler vi den samme lidenskapen. Det finnes ingenting som er så koselig som å sitte her og snakke jakt og natur med mennesker som er like lidenskapelig engasjerte som meg. 

Krevende jakt

Jervejakt er ikke som annen jakt. Den krever tålmodighet i en skala de færreste orker. Nilsen har selv tilbrakt uendelig mange timer i jaktbua uten annet selskap en stillhet, kulde og soveposen sin. 

– Man kan bruke over 1.500 arbeidstimer mellom hver jerv som blir skutt. Åte må legges ut, kamera følges opp, spor sjekkes, DNA samles inn. Jervejakta er et helt liv i seg selv, sier han.

Han forteller at han ofte mediterer i bua. Legger seg ned i 20-timers økter, gjerne når kulda er som bitrest og andre jegere har gitt opp. 

Pulsar-utstyret varsler ham på telefonen når noe nærmer seg åtet. Men han lar aldri skuddet gå uten at han er sikker på at alt kjennes riktig.

– Jeg har aldri hatt børsa ladd når jeg går i skogen. Om jerven ser meg først, får den stikke. Da er det naturens valg.

Ville lære mer

I 2020 begynte han å filme systematisk. Åta ble lagt ut til kongeørna som hekker i området, men den tiltrekker seg både gaupe, jerv, rev og et utall andre arter. 

I dag har han over 12.000 opptak og materialet deler han med forskere fra NINA, Statsforvalteren og Statens naturoppsyn. DNA, ekskrementer og observasjoner går inn i forskningen på rovdyr i Nordland.

– Jeg ville lære mer om hvordan rovdyrene oppfører seg. Se dem på hjemmebane. Jeg har lært at de er rolige og snille, ydmyke og deler på ressursene. De er ikke glupske, slik mange tror, sier han.

Ett opptak har fått særlig oppmerksomhet: en jerv som legger tunga på åtet for å smelte isen i minusgrader. Atferden hadde ingen forskere dokumentert før, forteller han.

– Jeg har gitt jervene navn, og jeg kjenner dem igjen. De er individer. Når en blir skutt, kommer en annen ofte etter for å snuse og lete. Det er som om de forsøker å forstå hva som har skjedd, sier Nilsen.

– Man må ta ansvar som jeger

For Nilsen er det ingen motsetning i å elske jerven og samtidig mene at den må beskattes.

– Jerv er kanskje det vanskeligste dyret å jakte på. Derfor blir det ekstra viktig at det gjøres med respekt. Man kan elske dyrene, men man må også ta ansvar. Sauedriften trenger beskyttelse, og jerven må reguleres når den gjør for stor skade.

Han har blant annet sluttet å bruke vaiere på åteplassene, som kan skade jervens tenner, og jobber nå for at metoden skal forbys.

– Det handler om dyrevelferd. Vi skal forvalte med respekt, sier han.

Kjente gjester

Gjennom jakt, foto og deling av kunnskap ønsker han og familien å bygge noe som varer. Ikke bare for seg selv, men for generasjonene som kommer. 

– Dette er ikke noe man lever av. Men det er som å plante skog, du gjør det for de som kommer etter deg. Vi bygger på en generasjonsidé. Samtidig legger vi igjen verdier i lokalsamfunnet, sier han.

Han viser fram gjesteboka og et kjent navn står skrevet i sirlig løkkeskrift: Tom Schandy. 

For de fleste fotografer er han godt kjent, i 2009 gikk han nemlig til topps i verdens største naturfotokonkurranse Wildlife Photographer of the Year Award. Schandy har gitt ut utallige bøker, og har du sett fotografier av dyr, så har du sannsynligvis sett et bilde tatt av ham. 

– Som jeg sa da du spurte hvorfor jeg drev nattklubber i Trondheim, så liker jeg å gjøre folk glade. Her i Lakså har vi et enormt rikt dyreliv, og den gleden ønsker jeg å dele med andre.

Han påpeker at de aller færreste får oppleve å se rovdyr som kongeørn, jerv og gaupe på nært hold i løpet av livet. 

– Kan jeg gi den opplevelsen til andre som setter pris på det, så er målet mitt nådd. Enten det er jegere, fotografer eller naturentusiaster. 

Mer enn jakt

For Per Erik Nilsen handler jakta om mer enn å jakte. Det handler om å være stille, lytte og la naturen bestemme tempoet.

– Folk tror kanskje at øynene er det viktigste i naturen, men det er hørselen. Når du lærer deg å lytte, blir du en del av skogen. Da er du ikke lenger en som går på naturen – du er i den.

Han smiler og legger ved en siste tanke:

– Jakt ville ikke vært det samme om man kunne bestille suksess. Det er tilfeldighetene, tålmodigheten og ydmykheten som gjør det til jakt.  Det handler også om mer enn å skyte dyr. Det handler om å bli en del av naturen. Alle kan gå på tur, men ikke alle gir seg selv nok til å gå i ett med skogen, sier han.

LES OGSÅ

Etter gaupa i bratte berg

Gaupa er ikke død i smellen, men kommer rasende i full fart nedover bratte berghammere på Nordmøre. Den freser mot jegeren idet den passerer på en drøy meters hold.

Åtejakt på jerv

Natt etter natt sitter Stig Are Gulla og venter ved åtet. Jervjegeren må være tålmodig og han må ha tid til å være på sin post. Han må hele tiden være optimist og tro at jerven kommer.

Jervebestanden i Norge holder seg stabil

Ny DNA-analyse viser at antallet jerv i Norge er omtrent uendret de siste fire årene.

Slik trener du hund for bjørnejakt

Det er fort gjort å gjøre unghunden en bjørnetjeneste når du trener med tanke på fremtidig bjørnejakt. Her er de beste tipsene fra tre hundeeiere med dedikerte bjørnehunder.

16 gluggsesonger og 300 rever

Geir Johansen (67) fra Voss har skutt rundt 300 gluggrever siden 2008. – Sitt høyt og stille, og bruk småbiter som åte, tipser revespesialisten.

Denne saken er skrevet av

Lise Ailin Rosvoll

Journalist

Lise Ailin Rosvoll er journalist og frontsjef i lokalavisa Saltenposten. Ved siden av jobben driver hun eget foretak, hvor hun leverer frilansartikler til JEGER og tar ulike fotooppdrag. Hun har bakgrunn fra salg av våpen og jaktutstyr, og er en lidenskapelig jeger selv - med elgjakta markert som helligdager i kalenderen.