Slik trener du hund for bjørnejakt

Det ble gråhund likevel, og under en jakt i Norrland løsnet det omsider. Der felte Martin en bjørn som var den første for både ham og hunden. Siden har det blitt mange fellinger og svært gode resultater under jaktprøver på viltlevende bjørn i Sverige.

Utdrag fra video: Martin Brenne

Marginer er viktige

– De to viktigste momentene for å få til en god bjørnehund, er et sterkt engasjement fra eier. Og så må du være med i matchen hele tiden! Her er det tre ting som gjelder: Fokus, fokus og fokus, smiler Brenne.

Martin understreker at det han forteller, er det som har fungert for ham. Det er ingen garanti for at samme framgangsmåte vil fungere for andre.

– Den viktigste egenskapen hos en bjørnehund, er stor jaktlyst. Jeg kjøper bestandig hunder fra linjer hvor det er dokumentert god jaktlyst. 

Jeg jakter gjerne med en jaktidiot, men den skal kunne kalles inn.

Får du god kontakt med en spesiell valp når du besøker kullet, bør du ta det som et tegn: Magefølelse er viktig når man skal velge valp.

– Jeg mener for øvrig at man bør velge hannhund. Bjørnejakt krever det ypperste av hunden. Mange hevder at hannhunder er 10-20 prosent bedre enn tisper, men om det så bare er 5 prosent, kan det være den lille marginen som skal til, mener han.

Jaktlyst: Hva slags rase som fungerer best på bjørn? Noen sier gråhund, noen sier laika, andre sier jämthund. Det viktigste er uansett at hunden har jaktlyst og at eier er dedikert til jobben som trener, manager, støtteapparat og supporter. (Foto: Eirik Budde Erichsen)

Tenk langsiktig

Planlegging er viktig for å få til en god bjørnehund. Unghunden skal engasjeres og utsettes for nye inntrykk fra den er liten, for det gjør den selvsikker og trygg. Brenne har derfor med hundene over alt, også inne, slik at de sosialiseres. Hver eneste dag er han innom alle i hundegården, kjæler og lekeslåss med dem for å styrke båndet med hunden.

Hunder som skal brukes på bjørn og villsvin, gis litt friere tøyler når det gjelder dressur. Selvsagt skal hunden ha et minimum av disiplin, men han er redd for at noe av selvstendigheten blir borte ved for sterk dressur.

Allerede 4–5 dager etter at valpen er i hus, begynner trening på spor. Dette fortsettes et par ganger i uken til han merker at hunden går i jobbmodus når sporselen tas fram. Da økes intensiviteten og vanskelighetsgraden.

Trygg: En selvsikker valp med glimt i øyet er et godt emne for å bli en god bjørnehund en dag i framtiden.

Minkjakt

– Jo mer hundene får jage, jo lettere er det å styre dem inn på det jeg vil de skal jage. Der det er bjørn, er det også elg. Jeg jakter ikke elg, så jeg vil ikke at hundene jager elg, for det vil alltid være nok til at det ødelegger bjørnejakta. Isteden får hunden først prøve seg på mink, beretter han. 

Etterhvert får de prøve rev og grevling. Førstnevnte er fint fordi hunden blir flink til å henge på. Grevling er på sin side en mental utfordring man skal ta på alvor, slik at man er til stede og støtter hunden. 

– Hundens første stålos er et viktig øyeblikk for å trene innkalling: Når hunden merker at eieren er i nærheten, er det lett å kalle hunden til seg. Gi masse ros og vis at du er glad. Følg så hunden mot grevlingen eller minken. Hunden vil da stikke av gårde for å lose mer. Når du kommer nærmere, gjentar du innkallingen en gang til før hunden sendes ut på nytt. Dette lærer hunden at det er stas å komme til deg i skogen, og det betyr heller ikke at det er slutt på moroa! Det er i så måte viktig at du under inntreningen ser framover og legger vekk din egen jaktlyst. Det gir bedre resultat på sikt.

Tydelig leder: Eirik Budde Erichsen legger ned mye jobb og tid i hundene sine. Det gir resultater. (Foto: Privat)

Villsvin som treningspartner

– For øvrig skyter jeg aldri grevling som har gått i hi eller ur; kun når den er fri oppå bakken. Hvis hunden er vant til at det kommer noen og graver fram grevlingen hver gang den loser ved et hi, går bjørnejakta fort over til å bli grevlingjakt…

Det er bra å la unghunden møte villsvin, for de er veldig like bjørn i oppførsel, men man bør ikke starte med en hundrekilos råne. Det er ellers en fin aktivitet på sommeren hvor det er få andre jaktrealistiske treningsmetoder. I Sverige finnes det en del hegn der du kan få skyte for hunden. 

Martin synes det er vanskelig å gi et enkelt svar på når unghunden er mentalt klar for å møte villsvin. Hvis eier har lagt ned et godt grunnarbeid, bør den være moden omtrent ved 1 år. Da bør du også kunne stille krav om hva den IKKE skal jakte på.

Krever mot: Det å stå ansikt til ansikt med en vill bjørn for første gang er mentalt krevende for en hund. Da er det viktig at hunden er forberedt og i form.

Unngå bjørnetjenester

I denne alderen kan man også teste hunden på permobjørn eller bjørn i hegn. Det er en fin tilnærming til en ekte jaktsituasjon, og man får se hvordan hunden reagerer. 

– Min mening er at du gjør unghunden en bjørnetjeneste ved å la den prøve seg ofte på bjørn uten at du selv er til stede ved losen. Hunder som trenes mye på bjørn uten at det skytes for den eller at eier er til stede og motiverer, mister mye av «trøkket». Det kreves mye mentalt av hunden for å stå i los ansikt til ansikt med en bjørn. Når hunden verken får belønning gjennom fall eller mental støtte av jeger, får den ingen avslutning og motivasjonen dabber av.

Brenne avslutter med å berømme svenskene for løshundprøver på bjørn. Enn så lenge har han den eneste hunden som er trent opp i Norge og som har førstepremier på bjørneprøver i Sverige: 

– Nå blir det endelig mulig å dokumentere hundens egenskaper når det gjelder vill bjørn. Etter hvert vil det bli mulig å få til paringer som har dokumenterte egenskaper på bjørn.

Dreven ekvipasje: Åse Stenersen med gammelhunden Børte sporer bjørn i Pasvik på leting etter hår og møkk for DNA-kartlegging.

Aktivt hundehold er viktig

Eirik Budde Erichsen fra Koppang ble som så mange andre introdusert for hundejakt gjennom støvere. Revejakt ga ham interessen for rovviltjakt med hund. Selv om han jakter alt mulig, så han i sitt ess når rovviltlosen klinger. Nå jager han det meste av rovvilt med hundene sine – inklusive jerv.

– Det som fenger med rovviltjakt, er at det er så utfordrende. Det er en stor opplevelse å komme innpå sky dyr som man ellers sjelden ser, synes han.

I tillegg til å være med på det kommunale fellingslaget, gir han også bistand til Statens naturoppsyn (SNO) i forbindelse med skadefelling i barmarksesongen.

Vet hva han ikke vil ha

– Når jeg skal plukke ut en valp, er jeg mer bevisst på hva jeg IKKE vil ha; nemlig valper som flyr formålsløst rundt og piper. Jeg er svak for de rolige, avbalanserte som viser interesse for å undersøke nye ting. En slik nysgjerrighet er viktig og må stimuleres. Kombinert med utfordringer som gir hunden selvtillit, blir slike valper tidligere jaktmodne.

– Så langt det er mulig forsøker jeg å ha et aktivt hundehold selv når hunden er liten valp. Valpens energioverskudd er der av en grunn. Den energien forsøker jeg å bruke positivt til læring og til å takle utfordringer. Jeg ønsker å bruke opp overskuddet de har som valp, og tror at det er en viktig stimuli for kropp og hjerne.

Når valpen er liten, er det lystbetont aktivitet som gjelder. Dressuren legger han mer vekt på etter hvert.

– Jeg er nok en ganske tydelig og streng sjef for hundene mine, men de skal alltid stole på meg, trives i mitt selskap og ha tillit til meg. Engasjement i hunden er uhyre viktig. Er du ivrig og «på», vil dette smitte over på hunden. Positiv feedback og glede både under dressur, trening og jakt gjør at hunden ser opp til deg og respekterer deg.

Viktig verktøy: Bjørnemøkk og rester etter kadaver tatt av bjørn. Dette hadde ikke blitt funnet, hadde det ikke vært for hunden. (Foto: Åse Stenersen)

Strategi gir resultater

Også Erichsen peker på viktigheten av å ha en strategi: Det legges ned mye sportrening før hunden slippes for første gang. Han benytter enhver mulighet han får til å spore bjørn.

– Mens de er valper, lar jeg hundene stort sett få jakte på alt de ønsker for å trigge jaktlysten. Etterhvert siler jeg ut og stimulerer, for eksempel mot grevling, gaupe og jerv. Jeg er overbevist om at du får en bedre bjørnehund når du også bruker den på andre arter. For å prege valpen på bjørn, legger jeg spor med en bjørnelapp eller en skinnbit. Jeg slipper ikke hunden på bjørn før den er omtrent halvannet år. Da skal hunden ha erfaring med permobjørn, slik at den er mentalt forberedt på nærmøte med et så stort dyr.

Avslutningsvis presiserer han: Det å vite hva man vil og hvordan man skal komme dit, er det viktigste for å nå målet om en god bjørnehund:

– Det kommer garantert problemer og andre ting som setter motivasjonen på prøve. Da er det viktig å minne seg selv om målet man jobber mot, og alltid satse 110 prosent. Forskjellen mellom å lykkes og mislykkes, er sjelden hundens evner, men ekvipasjens motivasjon.

Arbeidshund i bjørneland

Åse Stenersen bruker hund i jobben som SNOs rovviltkontakt i Sør-Varanger. I flere år var hun også med på skadefellingslaget i Østlige Varanger og deltok under flere fellinger. Hennes bruk og trening av hundene, er det som fungerer best i hennes jobbsammenheng.

– Selv om jeg jakter, bruker jeg bjørnehunden på en annen måte enn en vanlig jeger: SNOs jobb er kun å kartlegge, så bjørnen skal helst ikke vite at jeg og hunden er der. Mine hunder blir derfor blant annet trent til også å spore bakspor. Videre markerer de blant annet på møkk og hår, slik at jeg kan samle inn dette for DNA-analyse. 

I enkelte tilfeller brukes de også for å skremme vekk nærgående bjørn. Å bli sporet i lengre tid, ser ut til å virke stressende for bjørnen, slik at de skyr mennesker, forteller Åse.

Spornøye: Unghunden sporer bjørn som har gått i myra. Det er en stund siden bjørnen gikk her. Legg merke til vannet som har samlet seg i sporene. (Foto: Åse Stenersen)

Naturtalent

Gammelhunden er en blanding av gråhund, jämthund og lapphund, og viste seg raskt å være et naturtalent: 

– Det var egentlig jeg som måtte lære meg dette. Hunden tok det nærmest av seg selv! Nå kjenner jeg ham så godt at jeg enkelt ser om han sporer bjørn: Han markerer ved å urinere ofte og skiter i begynnelsen av sporingen. I tillegg bruker han øyne og ører mer enn vanlig og er i det hele tatt veldig observant på omgivelsene. 

Nå nærmer han seg pensjonsalder, slik at ei gråhundtispe er under inntrening. Så fort hun ble husvarm, ble hun gjort kjent med bjørnelukt gjennom pelsbiter fra bjørn felt under skadefelling.

– Dette er veldig viktig. Jeg ser hunder psyke totalt ut og bli livredde første gang de kommer på et bjørnespor. 

Pelsbiten blir også brukt til å legge kunstig spor. Til å begynne med legger hun spor et par ganger i uka. Det starter med noen få meter, før det gradvis øker til over en kilometer. Det er viktig å la sporet ligge lenge nok slik at vitringen får satt seg: 

– Jeg venter minst en time, helst tre før vi starter. At bjørnespor ikke lukter etter to-tre timer, er bare tull. Snarere tvert imot: Gammelhunden sporet en gang et to døgn gammelt bjørnespor – på bar asfalt! 

I enden av sporet ligger skinnbiten som hunden får bære hjemover. Men hunden får ikke herje med den så lenge at den mister interessen. Skinnbiten skal tas fra hunden mens interessen er på topp. Bjørnepelsen brukes i tillegg som belønning under dressur, men også da får hunden bare holde på med den et lite øyeblikk.

Ultimat jakt: Det å skyte bjørn for sin egen hund er den ultimate jaktdrømmen for mange hundeeiere. (foto: Martin Brenne)

Stol på hunden

Det er viktig å være mentalt til stede hele tiden som hundefører, slik at man kan støtte hunden uten å forstyrre den eller tiltrekke seg oppmerksomhet. Hunden skal få jobbe i fred, men med visshet om at eier er der. Ikke spor for fort. Følg med slik at du selv oppdager tydelige spor: Da er det enklere å støtte hunden hvis den mister sporet og dere må finne det igjen, forklarer Åse.

– Det er utrolig viktig å stole på hunden: Jeg har ennå ikke møtt den jeger eller hundeeier som har bedre luktesans enn selv den dårligste bikkje. Og selv en rutinert ringrev som gammelhunden blir mer sliten psykisk av å spore bjørn enn annet vilt, så det betyr mye å gi støtte. Han er langt mindre ivrig i tjenesten hvis andre forsøker å spore med ham, sier Åse.

Hun er også veldig opptatt av at hunden skal belønnes etter utført jobb. Finner hunden bjørnemøkk – noe den kan gjøre på overvær på flere hundre meter – så får den godbit og ros. Hunden skal ha en tydelig bekreftelse på at jobben er gjort.

«En gang selen røk mens vi var ute på jobb, måtte jeg bruke BH’en min som sele. Hunden sporet likevel ufortrødent videre i flere timer på døgngammelt bjørnespor, iført blonder…»

Med BH som sporsele

– Det er for øvrig ikke slik at jeg leter opp bjørn for å spore etter den når hunden er inntrent: Det blir mer enn nok sporing på ekte bjørn gjennom jobben. Vet vi i SNO at det ligger bjørn på et kadaver, venter vi til bjørnen har forlatt området før vi går inn og leter etter DNA. Bjørnene skal overvåkes uten at de vet at vi er der. Vi skal ikke påvirke oppførsel eller bevegelsesmønster, påpeker hun.

Derfor trenes også hundene opp til at det er sporet som er spennende, ikke bjørnen. Åse er ellers av den oppfatning at en hund som har fått riktig trening, skal spore uansett, sporsele eller ei:

– Mine hunder skal markere like tydelig når de finner noe, uansett når. Jeg bruker derfor samme sele hele tiden, både på lufteturer og under oppdrag. En gang selen røk mens vi var på jobb, måtte jeg bruke BH’en min som sele. Hunden sporet likevel ufortrødent videre på døgngammelt bjørnespor i flere timer, iført en blonde-BH…