Å oppleve natur og jakt med en hund ved sin side, er en enrom berikelse. Selv om hunden ikke er avhengig av å jakte for å finne mat, bor det et urinstinkt i de fleste raser. 

Noen dager sammen i fjellet etter at jeg hadde tatt jegerprøven, var det iallfall tydelig at noe våknet i Tellus ved første felling av fugl: En spenning etter å finne noe. Han skjønte hva vi var på jakt etter, og begynte å markere på rypelukt. 

Annonse

To år senere bruker jeg ham aktivt på jakt: Urdyret i den rolige, litt late rottweilerblandingen har våknet. Han blir i fyr og flamme når jeg setter på ham markeringsvesten og tar frem hagla. 

Les om Rune Pedersen som tar med seg jakthunden på fjellrypejakt

Ordløst samarbeid

Jakt for meg handler ikke lenger bare om å jakte. Det handler vel så mye om samspill og opplevelser med Tellus. I jakta har vi et samarbeid som ikke kan måle seg med annen hundetrening. Vi kommuniserer uten ord, og samarbeider mot et felles mål.

Tellus er rottweiler-mix. Da jeg tok jegerprøven for tre år siden, var det helt naturlig å ta ham med som turselskap. Dette har etter hvert utvikla seg til at han er blitt en ivrig og dedikert jeger på sine eldre dager. 

Jeg har lagt ned bevisst trening og preging underveis for å bygge jaktlyst , som var helt fraværende da vi var på våre første jaktturer. Det var virkelig null interesse for rypa. I dag må jeg holde ham i tøylene for at han ikke skal bli for ivrig. I tillegg viser han stadig nye egenskaper og interessefelt.

VELLYKKET: Når hunden både søker, henter og leverer, føles øvelsen komplett.

Spontan ande-apportør

Sist høst var Tellus og jeg på vår første andejakt, der vi satt tre personer på haglepost rundt et vann. Plutselig smeller det fra en av gutta, og ei and deiser i vannet. Tellus blir i fyr og flamme: Lyden av skudd! Stor sjanse for at det har falt en fugl! 

Til tross for stor iver, ber jeg ham vente. Etter klarsignal fra gutta får han gå ut i søk. Full fart til den andre enden av vannet, der han får lokalisert anda utenfor sivkanten.

Men Tellus er ingen vannglad hund: Han prøver desperat å finne enkle måter å komme seg ut til den døde fuglen, og gir tydelig uttrykk for at akkurat denne anda, nettopp dette eksemplaret av Gaccus Andus, betyr ekstremt mye. Det er høyt siv og dypt vann utenfor, så jeg må til slutt vasse ut til livet mens jeg heier på ham. Med en hånd i sida gir jeg støtte og motivasjon. 

Da skjer det: Han brøyter seg vei gjennom leire og siv, svømmer ut og henter anda, før han fullfører med en perfekt apport og avlevering! Jeg er helt i himmelen av stolthet: Min gamle blandingshund har lokalisert ei and, stupt uti for å hente den, apportert og avlevert til meg på land – og det uten at vi har hatt noen apporttrening!

«Kanskje vi til neste jaktsesong rekker å lære inn en «stå» på sterk rypelukt? Enn så lenge ber jeg ham bare roe ned tempoet og holde seg nær  ved tydelige tegn på rypelukt.»

Energibunt: Så lenge jeg viser hvor stolt jeg er av ham, gir han litt ekstra innsats uansett hva det skulle være.

I team med hunden

Situasjonen viser tydelig at interessen vi har bygd opp for fugl og skudd, sammen med en dash labradorblod og det faktum at han vil jobbe for meg, gjorde at anda skulle på land. Idet neste and klasker i vannet, stuper han uti uten noen hemninger. Han apporterer uten tygging eller tull. Kun en ren, nydelig apport. Vel på land er han «ferdig» med anda; da vil han jakte videre. 

Neida, Tellus er ingen fuglehund. Men for min naturopplevelse er han viktig. Å dele flotte øyeblikk, spenning under søk på fugl og milevis med vandring i fjellet, er mer viktig for meg enn jakta i seg selv. Han SKAL delta. Gjerne vokse litt av stolthet. Jeg vil se og utnytte de positive egenskapene jeg vet han innehar, slik at han kan føle seg inkludert og jeg kan bruke ham i jakta mi. 

Mange kan ikke skjønne at jeg ikke skaffer meg en stående fuglehund isteden. Det er absolutt planen min, når tid og sted er riktig. Men akkurat nå storkoser jeg meg med alle opplevelsene jeg får dele med min trofaste bestevenn gjennom 11 år.

Tur- og jaktvenn: Veien har vært kort og læringskurven bratt for oss begge, men det var helt utenkelig å ikke ta med Tellus på jakt. Her har vi en nydelig høstdag på Vannøya i Troms.

Les kroppspråk

Hvordan har jeg gått frem? Tellus tar ikke stand, og jobber ikke så stort som en fuglehund. Han holder tett kontakt, og jeg leser kroppsspråket hans mens jeg tyder vinden og responderer på det han vil vise meg. 

Han er fra før en ivrig søkshund på gjenstander og folk. Grunntreningen derfra har nok kunnet videreføres til fuglearbeid. Han bruker vinden utrolig godt og plukker opp rypelukta på lange avstander. Han jobber opp mot vinden, og jeg ser tydelig på kroppsspråket når han får overvær av rype eller hare. Desto nærmere vi er, jo raskere er han i gangen, og desto mer selvsikker er han i hvor han skal. Han har nå bygd opp mer erfaring. Jeg kan se at han nå tydelig søker mot kratt hvor han har funnet rype tidligere, og han markerer på rypespor. Men er de ikke ferske, går han raskt videre.

Positiv feedback

For å bygge opp interessen for rype, har jeg vært helt avhengig av å trene i områder med grei fuglebestand: Jeg startet med å vise ham ferske rypespor og oppmuntre ham til å undersøke. På dette stadiet roste og oppmuntra jeg all snusing og interesse. 

Da han begynte å spore, fulgte jeg etter for å bekrefte at det han gjorde var riktig og bygde spenning for rypelukta. Etter hvert så han store flokker lette på god avstand når han hadde jobba opp mot vinden. Da våknet noe i ham. Når jeg i tillegg fikk skutt ett par ryper som han lokaliserte og markerte på i etterkant, var villdyret vekket.

Fokus: Gamlefar våkner litt ekstra på jakt; han skjerper sansene, akkurat slik som jeg gjør.

Utnytt det du ønsker 

For hver jakttur har interessen hans økt. Det er det hele tiden en balansegang mellom dressur og villskap for å faktisk skape gode skuddsjanser. Å bygge selvtillit og mestring for ham med fugl har vært essensielt. I en fuglehund vil disse instinktene være utrolig sterke. Men hos en annen rase vil det være mer latent. Derfor er det viktig å ikke bli irritert eller være hard i dressuren. 

Kanskje vi til neste jaktsesong rekker å lære inn en «stå» på sterk rypelukt? Enn så lenge ber jeg ham bare roe ned tempoet og holde seg nær ved tydelige tegn på rypelukt. Noen ganger får han tjuvreise for å bygge iver, fart og jaktglede. Andre ganger ber jeg han vente, og vi går rolig opp mot fuglen. Jeg følger på hele veien, og lar ham lede.

Jaktglede

Da jeg felte min første rype, som jeg aldri hadde funnet uten hans nese, var gleden stor. Vi har de siste månedene trent apport på and og rype, og jeg gleder meg vilt til å oppleve første apport av varmt vilt i fjellet.  

Vi har delt opplevelser, vi har vandret milevis gjennom fantastisk fjellterreng og vi har delt matpakke og rypefangst ved bålet. At han skulle bli en hund som faktisk kunne gjøre nytte på jakt, hadde jeg aldri sett for meg. Gleden over å se ham løpe, snuse og arbeide selvstendig – hele tiden med et lite øye til meg – gjør turene mine komplette.

Labrador-gener: Apporten selv med store, tunge ender begynner nå å sitte. Mulig det er den lille dashen med labrador-blod som slår gjennom.