Gunnar Hanem er hjortejeger og dachs-eier. Dachs har han hatt i mange år, men det siste året måtte han på kort varsel skaffe seg ny jakthund. Det ble seks år gamle Dennis. Hunden er tidligere godkjent ettersøkshund, men ny eier og ny hundefører må avlegge ny prøve for å bli offentlig godkjent som ekvipasje i tospann.
Dette året har det ikke vært mulighet for å avlegge blodsporprøve i distriktet, så godkjenningen har måttet vente. At hunden er dyktig og kan sine ting, er den nye eieren ikke i tvil om. Men det som er like viktig, er at hundeeieren forstår hunden; at han kjenner hunden og forstår hva den mener i forskjellige jaktsituasjoner og ettersøk.
Hund og hundefører skal fungere godt sammen. Gunnar og Dennis må trene og vise hva de er gode for, slik at duoen er godt forberedt når ferdighetene skal dokumenteres.
LES OGSÅ: Skuddredd hund - hva gjør du når smellet skremmer?
Overvær: Dennis løfter brått hodet fra bakken, idet han får «åpentvær» av dyret.
Kvelden før morgenen
Utover sommeren er det verken tilgang på blod eller vilt for å legge treningspor. Nå nærmer tida seg for råbukkjakta, og Gunnar har planen klar: Nå må det da snart være mulig å få tak i ferskvare for å trene?
Gunnar jakter rådyr sjøl, men det er lite rådyr i området, så det er ikke hvert år han får skutt bukk. Men han har en jaktkompis som vanligvis skyter bukk hvert år, og dit har han fått kommet og trent en dachs han hadde tidligere.
Kvelden før bukkejaktstart ringer Gunnar til bukkejegeren:
– Er det kvelden før kvelden? spør han.
Jaktkompisen nøler litt med svaret: Han hadde da ikke tenkt å vente til neste kveld? Jakta starter jo når det lysner!
Jegerne humrer innforstått før de blir enige og avtaler: Skytes det dyr, skal det legges til rette for hundetrening. Men det bør helst skje i morgen, for de neste dagene skal Gunnar på arbeid.
– Treng ikkje å vara langt spor: Det viktigste er å få prøv hund! fastslår Gunnar.
LES OGSÅ: Jakthundene våre kan sammenlignes med toppidrettsutøvere
Ferskvare levert
Neste morgen er jegerne ute på hvert sitt terreng før det gryr av dag. Det er en fin og blikkstille sensommermorgen. Et lite slør av morgenskodde driver sakte bort. Konturene i terrenget blir tydeligere.
Gunnar har sett en bukk og ei geit for et par uker siden. Han har godt håp om at disse dyra fortsatt er i området, så nå prøver han å lokke. Den første timen går uten at noe skjer.
Plutselig hører han et skudd i det fjerne. Kan det være kompisen oppi bygda som skjøt bukk? Det er fem kilometer i luftlinje og en ås imellom. Det var i alle fall et gammeldags rifleskudd, uten «pyse-tut» som en annen jaktkompis kaller lyddemperen. Det stemmer både med smell og retning.
Klokka nærmer seg seks. Da kommer det omsider ei melding på telefonen: «Spor for hundetrening klart!» Gunnar sender svar tilbake: «Kjempebra, hørte smell for ca 30 min. siden.»
Ved målet: Nå er bukken funnet! Her blir det mange godord og skryt til Dennis, for nå er både Gunnar og dachsen bedre forberedt til hjortejakta.
Forberedelser til felttest
Skytteren fikk se et rådyr på langt hold. Kunne det være er ungdyr? Men dyret var snart skjult i skogen.
Litt senere kommer det til syne igjen. Det kommer nærmere, og han ser at det er en ungbukk. Vanligvis bruker han ikke å skyte slike små ungbukker, men nå har han bestilling på bukk fra Gunnar, så det må vel gå an å gjøre et unntak?
Bukken tripper inn på greit hold. I skuddet gjør dyret et utras og blir borte i høgt gras. På skuddplassen finner han blodsprut i graset, så han følger sporet og finner dyret etter 30-40 meter. Bukken er gjennomskutt i bakkant av bogene. Det er et veldig greit utgangspunkt for å legge treningspor:
Først tar han bukken etter bakføttene og drar den gjennom graset. Deretter lager han mer utydelig spor gjennom tett vegetasjon, før han svinger inn i skogen. «Treng ikkje langt spor» sa’n Gunnar. Derfor stanser han etter ca. 200 meter.
Der drar han kniven og veider ut dyret. Så hogger han ned et par busker og dekker over dyret for kråkefugl, før han sender melding til hundekaren.
Tid for jobb
Det kommer ikke noe rådyr til Gunnars post denne morgenen, verken bukk eller geit. Så etter noen timer på post, avslutter han og går heim. Etter frokost tar Gunnar en hvil før han vekker Dennis.
– Opp, vi skal på jobb! sier hundeeieren. Så hopper begge inn i pickup’en og kjører til bukkeskytteren.
– Er det på vanlig plass? spør Gunnar.
– Ja, bekrefter skytteren. – Samme sted som tidligere.
Det har nå gått litt over tre timer siden dyret ble påskutt. Skytteren påviser hvor han så dyret komme, hvilken retning det gikk, før han peker mot skuddplassen og hvilken retning det sprang etter skuddet. Nå er resten av jobben opp til hund og hundefører.
– Tviler ikkj’ på at hunden finner fram. Men det e lik’ viktig for me’ å tren, for å kjenn hund, fastslår Gunnar.
Sporet
Og joda, Dennis tar sporet perfekt der bukken kom. Det ser ut som han følger sporet, og han boffer ivrig et par ganger på sporet. Hundeføreren demper han, for Dennis må lære seg til å være stille når de er på arbeid.
Framme på skuddplassen sier Denis likevel klart og tydelig ifra at her fant han virkelig godlukt. Først søker han litt rundt, og Gunnar gir ham god tid. Etter å ha saumfart skuddplassen på kryss og tvers, tar hunden retningen.
Nå bærer det av gårde nøyaktig på sporet, gjennom kratt og skog, og gjennom åpent terreng der det ikke er synlige spor. Gunnar følger med på Dennis, og skytteren følger med på begge to.
Og kursen går videre rett på dyret som ligger skjult under buskene. Her blir det mange godord og skryt!
Jaggu fint med litt oppfrisking av hundetreninga før hjortejakta starter, fastslår karene. Gunnar er glad for at han fikk prøve hunden, og takker skytteren for hjelpa.
Men en annen gang kan det være skytteren som trenger hjelp av Dennis og Gunnar: Et lite rådyr som hopper inn i tett vegetasjon kan det være umulig å finne uten hundehjelp.
