Området mellom Syrtpyttdalen og Rauddalen i Skjåk er et meget bra storbukkterreng. I sørenden ligger Mysubyttdalen, og her går det flere mindre, spredte bukkeflokker for tiden. Det brakte Nils Arne rede på under en fjelltur med rekognosering kvelden før.
Har vi jaktlykken med oss? Og klarer Vidar Djupvik å få skutt en perfekt bukk til å lage en fin helmontasje?
Vi går i grålysningen og tar sikte på Mysubyttvatnet halvannen mil fra Mysubyttsetrene. Med i sekkene er utstyr for overnatting i den ubetjente DNT-hytta Slæom som ligger innerst i dalen.
Skummel rimfrost
Det er kuldegrader, så vidt under null. Rimfrost på bakken gjør at vi har ventet med å dra ut til det begynte å lysne. Riktignok er det ikke mye av verken reinsmose eller steinur der vi skal gå i dalbunnen. Men èn ting er hvor vi starter, noe annet hvor ferden ender underveis i jakta.
Dessuten kan dyrene stå nær setrene, så det er ikke noen ulempe å ha skytelys så fort vi er i jaktbart terreng.
– Kombinasjonen reinsmose og rimfrost kan være såpeglatt, sier Nils Arne Flaten (52) mens vi tar en pust i bakken. Han sveiper blikket over oss før han fortsetter:
– Men snart kommer sola til syne, og da tørker det fort opp.
Forarbeid: Nils Arne Flaten har på forhånd rekognosert fra snaufjellet og funnet bukker nede i Mysubyttdalen langt i det fjerne. Når vi starter i grålysningen, vet vi at det står dyr der inne.
Vi fortsetter inn dalen. Som innenbygdsjegere kjenner Nils Arne og sønnen Mattias (20) området godt, mens Vidar Djupvik (43) fra Jølster er på fremmed grunn.
Alle tre stiller med hvert sitt bukkekort, men det knyttes en spesiell spenning til Vidar: Taksidermistens oppgave er å sikre seg en bukk som senere skal stoppes ut og få et «nytt liv» i en suvenirbutikk i Tromsø. Det er derfor naturlig at han får førsteprioritet denne dagen.
Reinsjegere på «hjortejakt»
Vi kommer snart inn på DNT-stien. Rett over tregrensa oppdager Mattias en liten flokk midt mellom Storgroven og Vasstverran et par kilometer foran oss. Det er to storbukker og to småbukker, og flokken ser ut til å være helt rolig.
– Det er én av grunnene til at jeg foretrekker å jakte her inne; færre dyr, men også færre jegere enn i de mer populære områdene. Det gir roligere dyr, sier Nils Arne, som har aldri vært redd for verken å gå eller å bære tungt under reinsjakta.
Dyra har vært nede og beitet i dalbunnen, og er nok på vei opp dalsiden. Vi vinkler derfor kursen mot det øverste bjørke- og vierbeltet før vi avanserer videre fremover mot flokken.
God guide: Nils Arne er den fødte speider som fører oss andre frem til den lille bukkeflokken.
Terrenget er ulendt med storsteinet ur og tette bjørke- og vierkratt rundt oss. Det er fremdeles rim og stedvis småglatt. Men heldigvis er sola på vei opp bak fjellene. Likevel merker vi flere ganger at mosen sklir på det glatte underlaget.
Vi mister dyene delvis av syne blant småkuperte søkk. Nils Arne er den naturlige speideren som går foran og kommer tilbake med rapport før vi andre følger etter.
– Om dyrene har lagt seg, forsvinner de fort blant vierkjerr og oppstikkende steiner. Plutselig ser du dem igjen på 15-20 meter. Så her må vi være nesten på «hjortejakt» hele tiden, advarer han.
Og ganske riktig: Dyrene har lagt seg. Vi – i praksis Nils Arne – bruker et par timer på å finne dem igjen. Høyt oppe i lia har de roet seg ned, med unntak av den minste bukken som er tydelig urolig.
Reinsjakt i Skjåk og Breheimen
Utenbygds jegere kan søke reinsjakt på www.skjak-almenning.no, eller kjøpe ulike guidepakker gjennom Explore Skjåk. Nils Arne og Mattias i reportasjen er blant guidene.
Pakkene inkluderer guiding, mat og overnatting på DNT-hytta Sota Sæter. I tillegg kan gjestene få fraktet ut gevir og kjøtt.
Standard pakke er tre jaktdager i fjellet. Men har ikke jegeren fått en reell skuddsjanse innen denne perioden er omme, fortsetter jakta til dette er innfridd.
Rimelig fysisk form anbefales, for det er store avstander. For ytterligere informasjon, sjekk Facebook eller kontakt daglig leder Ove Lilleengen (mob: 90 26 31 53).
Innafor
Vil vaktposten dra med seg de andre? Vinden er grei. Vi utveksler raske blikk, før Nils Arne gir klarsignal. Vi smyger frem de siste meterne hvor Mattias og Vidar finner hver sin flate stein som anlegg.
Guide: Slik lager du et pent trofé av geviret fra storviltjakta!
Tre bukkekort og to storbukker: Selv om det er Nils-Arne som har jobbet frem situasjonen, synes han det er viktigere at de to andre får muligheten.
Vrien venting: Dyrene står for tett og det er stor fare for rikosjetter. Forsøk på å få dem kontrollert opp på beina, lykkes bare delvis. Men omsider stiller storbukken med det brune geviret seg laglig til.
Vidar har spesielle krav til «sin» bukk, og får innvilget god tid til å granske begge de to kandidatene i kikkerten. Til slutt nikker han fornøyd til jaktfølget:
Én er ferdigfeid med brunt gevir og den andre er midt i feiinga med rødt gevir. Den røde har et smalere gevir, men med lengre forgreininger. Begge to har et fint gevir, men det viktigste for preparanten er at bukkene har fin størrelse og at pelsen har de klassiske villreinfargene.
Vidar bestemmer seg for å ta den som først stiller seg laglig til.
Dyrene har funnet dagleie på ei lita hylle i nedkant av ei stor steinur 120 meter foran oss. Herfra har dyrene god oversikt over dalen under seg. Nå er det bare å avvente situasjonen.
Tiden går…
Bukkene har visst all verdens tid; reiser seg kort bare for å strekke stive lemmer, for så å legge seg ned igjen i en litt annen positur. Bare veslebukken virker noe urolig.
Den røde bukken står tidvis med fronten imot og ser rett på oss. Aner han noe muffens? Men nei, i neste øyeblikk legger han seg ned igjen uten å vise tegn til alarmberedskap.
Stortest: Gode kikkertsikter til fjelljakt
Tiden går. Etter en halvtime forsøker Nils Arne å få dem på beina uten å støkke, med et kraftig «HEI!» Men ingenting skjer. Nytt kvarter og ny hilsen gir samme resultat. Etter fire resultatløse hilsninger, rugger Nils Arne litt på noen steiner, og får dem til å rulle nedover lia. Men den lille bukkeflokken lar seg ikke affisere av slikt.
Vi passerer timen. Å ligge i beredskap over lang tid tærer på konsentrasjon, rygg og nakke. Nils Arne begynner å bli oppråd: Vi har gjort det vi kan for å få dem kontrollert på beina, uten å lykkes. Nå kan vi ikke annet enn å avvente. Bukkene har utspillet.
Jakthell: Det er veldig praktisk at bukkene ligger med fem meters avstand. Men Vidar får flå i fred uten innblanding.
Perfekt felling
Så. Endelig skjer det noe.
Etter nærmere halvannen time stiller den ferdigfeide bukken seg greit til. Vidar finner den raskt i siktet, Norma-kula treffer der den skal i bogen. Et hjerteskudd kan fort medføre skinnskader om bukken springer et stykke blant stein og vier. Men her siger den bare rett ned. Perfekt på alle måter!
Skuddet medfører full panikk. Skremte dyr vil gjerne opp, opp, opp for å få oversikt. Her møter de ei steinur hvor de har problemer med å komme seg frem. Den røde storbukken glir på de glatte stenene, tverrvender nedover igjen og blir stående med bredsiden til.
Da er det Mattias’ tur til å sende av gårde et bogskudd – og også denne bukken ser ut til å gå rett ned.
Dryg last: Det blir en tung retur. Spesielt for Vidar som i tillegg til kjøtt har med seg hele skinnet.
På under et minutt er begge storbukkene påskutt. Nils Arne har fulgt med på skuddreaksjonene i kikkerten. Alt synes greit, men fra vår posisjon kan vi ikke se dem.
Lia er ganske bratt, så det er med en viss spenning Vidar nærmer seg åstedet: Har bukken rullet kast i kast nedover bak steinene, kan den fort ha skadet både pelsen og gevirtakkene. Men heldigvis har geviret hindret den i å rulle nedover. Alt viser seg å være helt uskadet. Dermed er det bare å finne frem det store smilet.
– Perfekt, med de klassiske reinsfargene og en gjennomsnitts bukkestørrelse! gliser taksidermisten fornøyd.
Slik, slik og slik: Færrest mulig snitt i skinnet gir det beste grunnlaget. I motsetning til vanlig feltflåing, er utvommingen det siste som gjøres. Ved hodemontasje er ikke dette like kritisk, så lenge man har med nok pels i bringa. Og til slutt er det CWD-prøven, som byr på mest hodebry for preparanten.
Preparanten overtar
Mens Nils Arne og Mattias kjapt vommer ut og grovparterer den ene bukken på vanlig jegervis, blir det en langt mer omstendelig affære for preparanten.
For det er nettopp her de fleste gjør en feil om man senere vil ha en montasje av trofeet på hedersplassen: Man tar med for lite pels i bringa – og da blir det fort et lappverk og mye ekstraarbeid for preparanten.
Her er det helmontasje som gjelder, og da er det MYE som må tenkes på under jobben videre (se egen faktaboks). Flåingen tar derfor sin tid. For ikke å bidra med en bjørnetjeneste, holder vi andre oss på trygg avstand.
Nils Arne er mest opptatt av kjøttet og er godt fornøyd med det han ser:
– Bukkekjøttet er bedre når man skyter så tidlig i jakta, for da er kjøttet feitere. Selvsagt kan man diskutere helseeffekten, men fytti grisen hvor godt det er! Ingen av disse har begynt å brunste, så her er det duket for mange godbiter på tallerkenen fremover, meddeler han fornøyd.
Les også: Flåing av bever
Men for Vidar byr den feite bukken på atskillige kilo ekstra. Returen blir følgelig av den heftige sorten. Samtidig sies det jo at ei vellykket reinsjakt er å gå bære seg (halvt) i hjel, og turen inn Mysubyttdalen stiller i så måte i særklasse i hans minne.
Feltflåing steg for steg
Vidar i Vestnorsk Trofé-montasje har spesialisert seg på montasjer av hjortedyr. Han får inn mye rart, og gir gjerne råd for et bedre resultat.
Flå dyret i felt om du har mulighet – men flå med ettertanke: Nøkkelen er å behandle skinn og gevir forsiktig. Hunder må ikke rive i skinnet. Dra dyret minst mulig, i hvert fall ikke på grusveg eller hardt underlag.
Gevir får lett skader når dyr slepes ned lier. Tuppene kan slipt av slakting på harde golv. Bruk sylskarp kniv, for Vidar bruker helst skalpell.
Helmontasje
Start med et snitt langsetter ryggen. Vreng av skinnet på begge sider: Først den ene siden, før du snur dyret på den andre siden med skinnet som «liggeunderlag», slik at kjøttet ikke grises til.
Når skinnet er ferdig snittet helt opp i nakken fram mot ørene, er det enkelt å skille hodet og skinnet fra resten av skrotten ved øverste virvel.
Det må snittes på baksiden fra kneet ned til hælen på alle bein for å få vrengt av skinnet helt ned til klauvene. Her kappes beina.
Hodet bør taksidermisten overta i sin helhet, for det er fint å få eksakte mål av originalen. Dessuten er det lett å gjøre fatale feil her, da det er lett å skjære hull i skinnet rundt øyne, nese og ører.
Må du flå, forlenges ryggsnittet mellom ørene opp til geviret og ut til ene stanga. Flå av mot øret og skjær av brusken inne ved skallen, før du fortsetter ned kinnet og stopper ved øyet. Løsne skinnet rundt gevirstanga inntil rosenkransen, før du gjør det samme på motsatt side ned til øyet.
Komplett øyering er kritisk. Vreng skinnet ned og stikk en finger mellom øyeeplet og skinnet fra utsida for å få arbeidsrom, men pass på så du ikke skjærer deg. Skinnet i tårekanalen skal være med.
Flå lepper og nase. Gjør likedan med fingeren fra utsida i munnvik og nasebor, for å få med alt av lepper og godt inn i naseboret. Sag til slutt av geviret med skallen mellom stengene i ett stykke.
Salting er vanskelig. Lever heller skinnet straks til taksidermist eller frys det: Altfor mange skinn ødelegges av forråtnelse som starter rett etter felling. Salt må komme til på hele lærsida. Om du får salta halsen men ikke ørene, er du like langt.
Når reinsbukken senere skal monteres på en såkalt mannekeng, blir det akkurat som å tre på den ei bukse og sy igjen på ryggen.
Hodemontasje
For omstendelig, eller mangler du plass på stua til en utstoppa rein? Velg bogmontasje isteden!
Se skissen til venstre: Stiplete linjer viser snitt. Merk at snittet rundt dyret går bak forbeinene og at snittene for øvrig går oppe på hals/rygg: I buk/ bringe vil snittet synes langt bedre.
Til slutt vrenges skinnet over hodet. Snitt rundt gevir, øyne, ører og mule er lik som helmontasje.
Lever skinnet snarest til preparant, men ta ingen sjanser: Hårslepp er kjedelig! Pakk for all del ikke skinnet i plast når det legges i bilen.
For ytterligere informasjon, kontakt Vidar hos Vestnorsk Trofé-montasje (mob. 48 18 87 06).
