Sjøflyet lander på en innsjø i Saskatchewan, nord for starten på Firebag-elva som vi skal være lenka til de neste ti dagene: Elva skal ta oss over 200 kilometer nedstrøms gjennom svartbjørnens rike.
Minst fem år har gått sia sist en jeger jakta seg ned denne elvestrekningen. Endeløse områder med ujakta mark venter.
Etter lossing styrer piloten flyet raskt ut mot midten av innsjøen og øker farta. Noen øyeblikk seinere er villmarktaxien vår en forsvinnende grå prikk. Stillheta synker inn, sammen med ei følelse av å være ydmykende små akkurat der vi er nå.
Langt, langt unna… omtrent alt.
Fin flyt: Når vi omsider kommer oss til bedre elvestrekninger, blir jaktturen straks mer avslappa.
Varsellampene
Allerede innen vi er klar for avreise neste morgen, har en rekke underbevisste spørsmål meldt seg. Eller om du vil – røde varsellamper har begynt å blinke:
Hvorfor har vår guide utstyrt oss med skumgummimadrasser som suger vann og vil forbli våte på hele turen? Hvorfor drasser vi på en svær 10-HK påhengsmotor når vi skal flyte nedstrøms?
GANGÅS JR. PÅ EVENTYR: Stor elg langs elvebredden i Britsh Columbia
Og hva er det egentlig i alle de tunge boksene som fyller våre to gummibåter til randen?
Totalt er vi seks personer: Guiden Quincy Lund, hans unge hjelpeguide Garrett Patton og fotograf Hans Berggren, samt Mats Roslund, Ole Krog og meg som har hver vår lisens for to svartbjørner og en ulv.
Vi setter oss på fjellet av oppakning i båtene, klare for å la eventyret begynne. Ifølge Quincy skal vi nå Alberta-grensa om ettermiddagen. Først da kan sjølve jakta starte, sia lisensene våre ikke er gyldige i Saskatchewan.
Våt kamp: Ferden nedstrøms elva blir langt våtere og mer strabasiøs enn vår guide hadde forutsett.
I grenseland
To dager seinere kan du skjære irritasjonen med kniv: Gjennom tordenvær og regn har vi dratt og dytta to overlessa gummibåter over skarpe elvesteiner. Reparasjonssettene er oppbrukt.
Den ene båten lekker likevel og må øses kontinuerlig under ferden – som sant å si ikke er en ferd. For vi kommer ingen steder. Det er grunt vann overalt og gummibåtene står stort sett fast.
Vi har faktisk ikke nådd Alberta ennå.
Som om det ikke er nok, viser det seg at guidens tunge kasser ikke består av nok proviant. Vi er sultne. Vi er våte. Stemningen blir stadig satt på prøve.
Spørsmål som «hvor langt er det til provinsgrensa» blir møtt med et tomt blikk: «Jeg vet ikke, men jeg tror at elva snart blir dypere. Da kan vi raskt ta igjen den tapte tida. Noen svinger til, så...»
Slik blir det sjølsagt ikke.
Kvass: Du vil ikke møte dette håndtrykket når du går ut av leirbålets flammer for å slå lens.
Tredje dag
Juniværet byr på høy sommervarme. Gummibåtene hviler fortsatt mer på fast grus enn på elvevann. Motorsaga må stadig oftere fram for å skjære oss gjennom beverdammer og trær som blokkerer elveløpet.
Vi bruker mer tid i den kalde elva enn i gummibåtene, men det spiller liten rolle: Båten som Hans, Quincy og jeg bukserer, har stort sett høyere vannstand innabords enn utabords. Elva har oss i sitt grep.
Quincy har det verst. Hans tunge kropp blir ofte kasta ut av båten når vi treffer steiner. Fysikken hans er på bristepunktet og jaktturen har begynt å ta en farlig retning.
JAKTHUND: Slik trener du hund for bjørnejakt
Vi kjemper alle mot våre indre demoner for å holde humøret i sjakk. Men frustrasjonen lekker ut. Eventyrferden begynner å se ut som et psykologisk eksperiment eller et realityshow, der man skal se hvordan seks sultne og våte menn takler motgang og krise.
Lettelse: Når den første bamsen er felt, går Quinzy og hjelpeguide Garret letta igang med flå-jobben.
Piknik med døden
Vi er i ferd med å forsere enda et stryk. Garrett har med nød og neppe klart å styre båten forbi, mens Mats og Ole har gått elvebredden ned det verste partiet.
Jeg er i ferd med å gjøre det samme, mens Hans venter oppstrøms for å ta bilder når Quincy kommer med båten. Men tiden går uten noe spor av båten. En klump vokser i magen.
Brått kommer Quincys hatt flytende. Raskt begynner jeg å gå oppstrøms. Etter hundre meter ser jeg noe glinse midt ute i strykene. Jeg spurter ut og sikrer ei livsviktig padleåre. Hva i helvete har skjedd?
LES OGSÅ: Heftig bjørnejakt på Vancouver Island
Letta oppdager jeg Quincy sitte pesende i graset lengre oppe. Så legger han seg på ryggen, løfter føttene til værs, og vannet fosser ut av vaderne.
– Han holdt på å dø. Helt på ordentlig, sier Hans skurrende. – Båten ble hengende fast i en trestamme. Båten hvelva over, og han ble klemt under av strømmen. Jeg måtte hoppe uti med et tau for å redde ham.
Stille spør jeg Quincy om han har en plan B. Det har han ikke.
– Men dette fungerer ikke! Vi har ikke engang nådd jaktområdet, forsøker jeg.
– Det eneste vi kan gjøre er å kjempe videre, sier Quincy med flakkende blikk.
Samme kveld flyter vi inn i Alberta, tre dager for seint. Jakta kan begynne.
Men akkurat nå har ingen krefter til å tenke på jakt.
På grensen: Guiden Quinzy sliter med å holde seg i båten når vi treffer elvesteiner.
Fjerde dag
Det er varmt allerede etter frokost. Vi i reisefølget setter ned foten og legger press på Qunicy: Hvis vannføringa ikke øker og vi begynner å flyte som lovet, må han ha en plan B.
Vi har flybilletter tilbake om seks dager. Slik framdrifta er, vil turen ta 3–4 uker. Han surner, men biter det i seg innen vi legger ut på dagens etappe.
75 meter seinere sitter vi fast igjen. Det er bare å hoppe i det kalde vannet. Etter fire timer har vi forsert to kilometer. Det er ikke lenger et spørsmål OM noen vil eksplodere, men NÅR. Hardt pressa forsvinner Quincy mutt ut i skogen.
En time seinere kommer han tilbake og setter seg ved bålet – fortsatt uten å åpne kjeften. Etter hvert blir stillheta uutholdelig. Jeg spør om han har noen løsning.
– Jeg har ringt med satellittelefonen. Et helikopter kommer i morgen tidlig. Vi camper her, men må stå på: Vi må rydde et landingssted på 20 x 20 meter, pakke alt utstyr i båtene slik at helikopteret kan løfte oss lenger ned i elva, sier Quincy motløs.
«Når bjørnen er tjue meter unna, slipper jeg ei kule ned i kammeret mens jeg skotter bort på Quincy. – Litt for ung, den også. Tro meg, vi finner en eldre og større. Det er jo overfylt med bjørn her. Og denne gangen tror jeg ham.»
Vendepunktet
Kanskje er det nå det snur. Det føles slik. Etter tre runder med helikopteret ser vi endelig utover ei elv med en dybde tilpassa våre søkklasta gummibåter. For første gang føles det meningsfylt å prøve lykken med fiskeutstyret. Et øyeblikk seinere har vi fanga fire gjedder. Vi kan spise oss mette for første gang på flere dager.
Etter lunsj flyter vi av gårde. Endelig kan vi gjøre klar riflene og fokusere på de fantastiske ødemarkene. Skogen vi så fra lufta, viser seg å inneholde betydelige innslag av lauvtrær.
Langs elva spirer grønt vårgress, akkurat av den sorten som svartbjørnen liker. Av og til kommer en overraskende dunst av bensinstasjon, eller et regnbuefarga skinn i sanden. Vi er midt i Canadas kontroversielle oljesandområder.
Men vi rekker bare tre elvesvinger før vi møter et syn vi seint vil glemme. Et syn vi har fantasert om sia planlegginga av turen starta.
Det vi kom hit for:
En stor svartbjørn vandrer langs motsatt bredd. Forsiktig glir vi inn til kanten. Mats legger seg med rifla på toppen av båtens oppakning. Et øyeblikk er det som om elva slutter å strømme. Bjørnen fryser i steget. Og et etterlengta smell forplanter seg utover vannet.
Vanlig syn: Etter noen dager og et tredvetalls bjørneobservasjoner, skvetter vi ikke lenger så høyt når en bamse dukker opp på elvebredden.
En natt til å minnes
– Det er stort når du har spart penger og lenge drømt om å gjennomføre en slik tur. Ikke bare stort for meg, men også for min kone. Vi hadde planlagt å dra til Oman, der vi har bodd tidligere, men hun gjetta at jeg heller ville gjøre dette. Derfor føles det ekstra godt å komme heim igjen med et bjørneskinn, sier Mats.
Han ser fortumla på den falne bjørnen. Konstaterer at det som virka utopisk for få timer sia, brått er realitet. Han har ikke bare skutt sin første svartbjørn, men den første bjørnen vi har sett på hele turen.
Vi slår leir rett nedstrøms. Quincy og Garrett begynner letta å flå den flotte bamsen. Mørket senker seg ganske snart, for å gi oss ei natt å huske resten av livet.
Det starter med at en bjørn nysgjerrig sirkler rundt mens vi står i utkanten av flammene og pusser tennene. Sannsynligvis er det den samme bjørnen som i løpet av natta smyger rundt teltduken. De høye peselydene vekker flere av oss. Vi skotter bort på Quincys ladede bøylerepeterer som alltid er «in handy distance».
Bamseland: En uendelig strekning med stilleflytende meandersvinger er vårt jakteldorado i altfor få dager.
Bjørnens dag
Spor av bjørnens nattlige aktivitet er godt synlig i morgendoggen. Det gir mersmak. Sammen med Garrett padler jeg over til motsatt side for en liten morgenpürsch. Sjølsagt ser vi en stor hannbjørn med en gang.
Han sitter på sin brede bak og varmer seg i morgensola 250 meter unna, men forsvinner sporløst straks vi smyger nærmere. Men hva gjør vel det? Vi har havna midt i svartbjørnens lovede rike!
Når vi legger ut på elva, er dybda og strømmen perfekt. Ei elgku avkjøler seg i vannet – og deretter to store bjørner. Jeg lar en patron gli inn kammeret og overlater resten av ansmyginga til elva. Sakte flyter vi nærmere og nærmere, men på 15–20 meter nøler brått Garrett:
– Jeg tror det er ei binne med fjorårsunge. Ikke skyt!
Overraska legger jeg rifla til sides. Begge ser store ut, og den høyre ser så definitivt ut som en stor hann. Men jeg er ingen bjørneekspert. Isteden velger jeg å nyte synet idet vi sakte glir forbi på ti meter – da Garrett plutselig utbryter:
– Ahh, det er en stor hann! Vi skulle nok tatt sjansen likevel.
Sjansen går isteden til Ole som kommer flytende i den andre båten 150 meter bak. Ikke bare står bjørnene igjen, men bamsefar har åpenbart fått nok når gummibåten nærmer seg. Han raser høylytt og aggressivt ut. Holdet er mindre enn ti meter, men ingen skudd kommer.
– Jeg har allerede skutt to svartbjørner under forrige jakttur i Canada, så jeg har bestemt meg for å vente til det dukker opp en brun svartbjørn, forklarer Ole etterpå. Og tenk hvor rett han skal få.
Sannhetens øyeblikk: Trådkorset hviler på bjørnens bog, men er den gammel nok? Akkurat denne fikk gå, da den ble anslått til å være for ung.
Villmarksshow fra campingstolen
På ettermiddagen ser vi bjørn tre ganger, men den virkelige villmarksforestillinga begynner kort tid etter at middagen med nyfanget gjørs er fortært. Mette og fornøyde sitter vi rundt bålet, idet ei binne passerer på motsatt side av elva.
Det tar ikke lang tid før en mindre hann kommer travende i hennes fotspor – og som om det ikke var nok, dukker det opp enda en hann, denne av anstendig størrelse. Og gjett: Pelsen er brun.
Det utvikler seg til en mildt sagt spesiell jaktsituasjon. Reisefølget sitter forsteina i campingstolene mens vi følger den brune bjørnens snusing i sporet til den formodentlig brunstige binna.
Vel vitende om at beileren vil følge samme rute, lirker Ole rifla opp i fanget og blinker ut ei passende luke i kantvegetasjonen. Når bamsefar – helt oppslukt av kvinners fortryllede verden – kommer fram til åpninga, er et sekund fulleksponert breiside alt Ole trenger.
Sjuende dag
Båtene er pakka. Vi skal bare svelge en siste kaffekopp før vi slokker bålet og lar elva føre oss videre. Den avslappa forsamlinga vekkes av et lite knekk bak oss. Rutinemessig teller jeg for å sjekke hvem som mangler rundt bålet: 1, 2, 3, 4, 5, 6 ... skitt!
Jeg kaster meg rundt og møter blikket til ei sinna binne som fresende fronter meg 7-8 meter unna. I løpet av et millisekund er alle på beina. Vi forsøker høyrøsta og med steinkasting å presse henne på flukt.
Motvillig trekker hun unna, men etter tjue meter snur hun og uttrykker i klartekst at nei, her er det vi er inntrengerne.
Det er lov å skyte binner uten unger, men Quincy anser henne for å være lita og ung. Dermed blir det en balansegang mellom å presse henne på flukt uten å irritere henne så mye at vi må bruke riflene.
Omsider får hun nok, og vi snur for å gå tilbake til båtene. Det eneste problemet er at vi blir møtt av neste bjørn; en hann som kommer tuslende langs elva mot båtene. Når han er tjue meter unna, slipper jeg ei kule i kammeret og skotter bort på Quincy.
– Litt for ung, den også. Tro meg, vi finner en større. Det er jo overfylt med bjørn her.
Og denne gangen tror jeg ham.
Mat: Etter fire dager på rasjoner, kan vi endelig fråtse i bamsemums.
Skuddets stillhet
Vi slokker bålet og lar strømmen ta tak i gummibåtene. Innen få kilometer har vi duva forbi en hunnbjørn med fjorårsunger, men det er først i regnet noen timer seinere at det blir skikkelig hett:
Vi blir oppmerksomme på en større bjørn i bunnen av en bratt elvebakke, og smyger på land for å komme i bedre posisjon. Bjørnen er litt over 100 meter unna på den andre sida, men ser ut til å mistenke at noe i gjære.
Den speider stadig i vår retning mens den løfter snuten for å få en peikepinn om hva de uvante bevegelsene var for noe.
I kikkerten blir jeg møtt av et blikk som får hjertet til å ruse. Ikke minst når Garrett hvisker de forløsende ord: «Dette er en fin bjørn. Skyt når du er komfortabel.»
Jeg senker håndkikkerten forsiktig og siger ned med rifla. Finner støtte mot et velta tre. Puster sakte ut. Fokuserer maksimalt. Legger trådkorset midt på bogfjøla.
Bjørnen stirrer oppmerksomt i vår retning. Naturens lyder er stengt ute. Alt jeg hører idet jeg klemmer inn avtrekkeren, er min egen puls. Bjørnen ruller ned den bratte skråningen og faller død i elva omgitt av en kaskade med vann. Så er alt stille igjen.
Brun svart: Ole har bestemt seg for å vente til det kommer en brun svartbjørn. Og den kommer.
En jegers erkjennelse
Noen dager seinere når vi ferdens mål. Vi har felt hver vår bjørn, sett tredve bjørner, og hatt nestensjanse på en svart ulv. Likevel er stemningen litt deprimert: De siste dagene har vi flust med gode sjanser, men må padle forbi på grunn av tidsmangel.
Av ti dagers utlovt jakt har vi endt opp med tre. Det som kunne ha vært ei elvejakt i verdensklasse, ble skusla vekk underveis. Eller – skusla vekk allerede på planleggingsstadiet.
– Alt dere har betalt meg gikk til å dekke helikopterhentinga. Men jeg kan faktisk tenke meg å prøve igjen. Jeg må bare kvalitetssikre detaljene, sier Quincy sjølkritisk.
OPPSKRIFT: Slik lager du deilig carpaccio av bjørn
– Isåfall blir ekspedisjonsdetaljene mer som for fjellsaujakt: Små telt, lett mat, ingen båtmotor, ingen bensin, ingen motorsag. Da vil vekta halveres. I tillegg skal alle ha vadere. Og så begynner vi der helikopteret slapp oss av, sier Quincy og klør seg tenksomt i skjegget – og legger til omsider:
– Det gikk fra et stadium da jeg følte meg sååå liten (han viser med tommel og pekefinger) til tretti bjørneobservasjoner på tre dager, og alle fikk skutt. Nå kan dere dra heim og tenke: «Dette var tøft. Jeg er ikke sikker på om jeg vil gjøre det igjen, men det var en opplevelse, på godt og vondt».
Jeg humrer for meg sjøl og innser at han har rett:
Vi jegere er et merkelig slag. Hvem andre kan i ettertid elske at det meste gikk til helvete og isteden tenke: Eventyret ble så mye større på den måten.
