Test av Kahles Helia

Kahles Helia er lett å finne ut av: At den er laget for å være brukervennlig, merkes allerede idet du tar den i hånden. Her er det bare to knapper, som naturlig nås med peke- og langfinger. 

Hold på-knappen nede et øyeblikk, og så er Kahles Helia klar til dyst etter et drøyt sekund. Det er soleklart raskest oppstart av samtlige i testen!

I bruk fungerer den ene knappen som zoom-knapp ved korte trykk, eller som menyknapp ved et langt trykk. Her står det imidlertid ikke så mye på menyen: Skjermens lysstyrke og kontrast, mulighet for å skru av auto-kalibrering, og valg for om skjermen skal slå seg av automatisk. 

Man kan også velge om varmestråling skal vises som sort, hvit eller rød. That’s it. Befriende enkelt for mange av oss, men kanskje litt lite finesser for teknikk-nerden.

LES OGSÅ: Test av Burris BTH 50

Midt på treet

Kahles Helia yter omtrent som prisen tilsier, altså i den termiske mellomklassen. Forskjellen opp til kikkerter med 50 mm-objektiv og større sensor, som for eksempel Pulsar Helion XP 50, er ganske påtakelig. 

Påtakelig er det også at Kahles Helia har i overkant med tunneleffekt i synsfeltet: Skjermbildet fyller ikke helt ut, og oppleves som å være lengre unna enn hos de beste termiske kikkertene.

I praksis er Kahles Helia mer enn god nok for å observere dyr på bøen og et godt stykke inn i skogen. Men hvis du ønsker et verktøy til å finne hjort i fjellsiden en kilometer unna, blir objektiv og sensor i minste laget.