Det lysner svakt rundt tretoppene, men over skogbunnen flyter fortsatt råkulda mellom grove furustammer. Alt er stille og rolig. Det eneste som høres, er hvesingen fra to store støvere som drar i kobbelet.
Både den russiske støveren og treeing walker coonhounden vil i vei, ut for å jage mellom søyleganger av furustammer, der tåka vekselvis feier ut og inn i morgengryets flyktige dis.
– Vi slipper «walker’n» først. Ellers begynner han bare å skjelle i båndet, så ivrig som han er, sier hundefører Mikael «Garre» Gustavsson og setter seg på kne for å vrenge av halsbåndet.
Russere og “yankees”: Støverne sliter i båndet til Mikael «Garre» Gustavsson og vil ut for å jage. Den ivrigste er treeing walker coonhounden, mens den gule russiske støveren rase-typisk er roligere.
Skogens troll
Vi har fulgt stiene inn i den magiske Värmlandsskogen mellom Arvika og norskegrensa, en times kjøring sørøst for Kongsvinger. En skog der gamle troll brått fikk selskap av nye: Noen raggete beist kom hit for fem år siden, og nå er de blitt mange. Overalt ser vi sporene, avflekt mose og oppsparka mold. De nye trollene har helt tydelig slått seg til her.
Like tydelig er det at hundene har funnet spor. Ettersom hundeblodet bruser hett, kan grisene være like ved. Men de kan faktisk også være et godt stykke unna: Støverne tar kalde spor, og da kan uttaket bli forsinka, over en time – og lenger om nødvendig.
Men når bikkjene først har fått nasen i gir, gir de seg ikke. Den heiteste er coonhounden, en langbeint, senete muskelbunt med lange hengende ører og nærmest usunn jaktlyst. I frustrasjon over å ikke få løpe, gir den nå fra seg ei slags hylende knurring, vekselvis høyt og lavt i tonen.
Allsidig hundepark: På ettermiddagsdrevet erstattes støverne av en parson terrier. Men utfallet der er en annen historie.
Hunden fra Baskerville
Den russiske støveren har samme størrelse, men er rasetypisk rolig og framstår som en engel ved siden av sin transatlantiske stallkamerat. Taust venter han på tur mens «husse» fester peilebåndet på treeing walker’n som fortsetter sin utålmodige murring og ikke forstår poenget med å fortsatt være koblet.
Men så blir det slipp i villsvinskogen – og håret reiser seg på armene.
Aaoouu, vaoo, vaaoooooooooo!
Med et isende vræl dundrer støveren i vei som om vi var på Dartmoorhedene sammen med Sherlock Holmes og Baskervilles spøkelseshund. Den glefsende ulinga fortsetter inn i skodda – og for en stakket stund er jeg glad over å ikke være et villsvin med denne firbeinte demonen i hælene.
Jordfreser: Rotinga i bakken etter røtter og annet spiselig, vitner om at villsvinene er vendt tilbake til den svenske skogen.
Jaktas urkraft
Ivrig los før uttak regnes riktignok som et lyte hos en drivende hund, men dette er ikke en jaktprøve. Snarere er det jaktas urkraft – fri, utemma, litt på gehør; langt unna der hundesport og egenskapspoeng er målestokken. Og når det spontane utbruddet har blåst fra seg, går søksarbeidet stille, slik det skal.
– Dette kan bli interessant. Jeg tror det er et villsvin, sjøl om det også kan være rev, som hundene er jaga inn på. Men etter at vi begynte å jakte villsvin, er de ekstra ivrige på dem. Spesielt coonhounden, sier Garre, som også fikk full tenning på villsvinjakta.
– I begynnelsen var mange skeptiske, og det er fortsatt uvant med villsvin her i skogen. Men stadig flere forstår at vi må samarbeide på tvers av terrenggrensene for å holde stammen i sjakk: Rører du «i gryta» over et større område, gir det som regel uttelling for alle parter, sier Garre og gjør klar den russiske støveren.
LES OGSÅ: Villsvinjakt på Hvaler
Eksemplarisk: Tydelige skilt veileder postskytterne til riktig postplassering i Speke Viltvårdsområde.
En real svinesti
Når den gule kjempen forsvinner inn i skogens skygger med nasen limt i bakken, følger vi sakte etter for å finne en god post. Der åsen skråner ned og noen dalsøkk hektes sammen, ser det bra ut: To tydelige viltstier går sammen i et kryss, og opprota jord levner liten tvil om hvem som har vært på fødesøk.
Vi lytter og speider mens vi følger med på hundepeiler og jaktradio. Den første halvtimen går uten rapporter om uttak eller glimt av villsvin, til tross for den eksplosive starten. Skogen hviler i stillhet mens skodda letner og lyset sakte får grep om den trassige januarmorgenen.
Brått er det ei melding på radioen. Garre stivner et sekund: En postjeger har sett noe pile forbi i retning oss.
– 300 meter herfra, hvisker han og ser seg rundt.
Nyslipt: Villsvinets gnissing av tennene mot hverandre holder dem skarpe, og gjør dem til et effektivt våpen mot angripere.
Dyr i farta
Garre står klar med rifla, noe som er påkrevd. Villsvin kan komme fort, og ofte skytes det mot bevegelige dyr i trange skuddfelt. Men her er det åpent med gammelskog og mosekledde lysninger. Skuddholdet avskrekker ikke, med maks 50-60 meter bort til viltstien. Kommer grisene der, har ikke Garre tenkt å spare på kruttet. Og så…
Noe rører seg, men ikke på viltstien slik vi hadde venta. På sida, knapt synlig bak granskjørtene, smetter noe unna. Garre henter det inn med trådkorset, følger på – og stopper svingen. Dyret har stoppa og står stille mellom treleggene.
– Aah... et rådyr! Det har sikkert blitt støkka av en post, hvisker han.
Børsa senkes, men ikke oppmerksomheten. Det er viktig å være på hogget og følge med. Men jo lengre tid som går, jo mindre sannsynlig virker det. Kanskje var det bare rådyret naboposten skimta, eller at de potensielle villsvinene vinkla og trakk inn i ei tette.
– Det kan de fort gjøre, for så å trykke, hvisker Garre og forteller hvordan jakta på det nye viltet ofte foregår.
Ketchup-effekten
– For fem år sia visste vi ikke så mye, sjøl om noen hadde jakta villsvin i andre områder. Vi testa ulike hunder, jaktmetoder og terrengavsnitt. Det som fungerte best, var drivjakt med støverne. Jeg var usikker på om de ville være interessert, men villsvin har tydelig gitt mersmak, og støvernes måte å jakte på passer godt til terrengene våre. Og så er det den berømte ketchupeffekten som er så spesiell for vill-
svinjakta: Først kommer ingenting, så ingenting igjen – og så alt på en gang og litt overalt, humrer Garre.
– Hva mener du?
– Når hundene tar spor mellom et beiteområde og der villsvinene har dagleie, tar det litt tid før søket gir uttelling. Søket etter mat er ofte vidt og dagleiet kan være langt unna i ei tette. Der trykker grisene som regel godt – før de bryter ut i alle retninger. Da blir det gjerne action på flere poster. Den eneste likheten med elgjakt er at losdyrene noen ganger fronter hundene og det blir stålos, sier Garre entusiastisk.
LES OGSÅ: Test av villsvinbørsa Tikka T3X Wild Boar
Hiv og hoi: 125 kilo villsvin er tungt å trekke, men gubbene i Speke Viltvårdsområde er ikke redde for å gå løs på jobben.
Varmblodige villsvin
Det ser ut til å bli en mild januardag. Bakken er bar og kun tynne ishinner på kulpene vitner om at det faktisk har vært minusgrader denne merkelige vinteren. De milde vintrene kommer som bestilt for villsvinene, sjøl om grisene er tøffere enn svensk viltforvaltning trodde da Dalälven ble sett på som ei magisk grense:
Nord for elva var klimaet for hardt, mente mange eksperter. Men de som hadde vært på villsvinjakt i grisekalde Russland, visste annerledes: Det tar lang tid før det blir for kaldt og snørikt for disse raggete trollene.
Søkene drar ut, og Garre mener er på tide å rykke nærmere våre firbeinte jaktvenner for å være nær når «ketchupen spruter ut av flaska». Før eller siden kommer det villsvin på beina – og ifølge Garre er det trolig noe på gang nå:
– Jeg synes gutta har begynt å spinne mer på peileren nå. Får de uttak mot grensa til Bosebyn, bør vi ha en bedre post. Det er et stykke å gå, men vi kan ta snarveien over åsen.
Som sagt, så gjort. Vi svinger opp motbakkene oppover åsen, der skråningene først blir til tverrskråninger med mosedekt urskog, før det går over i lavdekt steinmorene og til slutt bratte stup. Toppen nås med dunkende puls, der vi segner om på en fallen furukjempe mens vi puster ut.
Inspeksjon: Villsvingalten er den største som laget har felt, og imponerer med sine kraftige tenner. Anders Wester tar en titt.
Full sprut fra flaska
Under oss døser bygda i en merkelig vintervarme som får jordas fukt til å fordampe. Det ryker som svette fra jordskorpa; ei trykkende tåke svever over dalen like mystisk som morgenskodda. Vi sitter stille og undrer oss over synet. Et øyeblikk glemmer vi vårt slitsomme villsvineventyr. Det er da, mens øynene våre sveiper over det fredelige landskapet, at alt skjer.
Vouvv, vouuv, voooouvvv!
Hett hundeglam nede i dalen river stillheten fra hverandre. Alt tar en ny og spennende vending – riktignok forventa, men etter all ventinga oppleves tverrkastet som å komme brått.
Snart kommer det meldinger på radioen om at villsvin har vært innom postene. Noen jegere har vært nær ved å komme til skudd.
– Hva sa jeg? Først kommer ingenting – og så alt på en gang, humrer Garre og tar opp GPS’en.
De langbeinte støverne har festa grepet på villsvinlosen og kjører for fullt. Men skal vi ha noen sjanse, må vi komme oss nærmere begivenhetenes sentrum.
Nedoverbakke går det fortere enn oppover. Snart nås et ravinelignende parti med ei smal myr i bunnen. Det ser tett og vanskelig ut å skyte, men den opptråkka viltstien vitner om hvor villsvinene har sin motorvei. Garre dytter inn en snus og står klar. Han ser konsentrert mot der hundene høres i det fjerne.
Feltlunsj: Etter et vellykka første drev, hiver jegerne innpå med varm gulasjsuppe og nybakt brød.
Villsvinets siste spark
Det samme skjer på posten til Per-Holger Gustavsson et stykke unna. Garres far, kalt PH av jaktkompisene, felte det første villsvinet i området for fem år sia – og flere er det blitt siden den gang. Han har en merkelig evne til å få villsvin på post – eller dreier det seg bare om flaks med postene?
Over knærne ligger «seks-femmen» klar. Et svakt kaliber, mener enkelte villsvinjegere, men PH er en stødig skytter og har aldri behøvd noe anna kaliber for villsvinjakt. Han er vant til våpenet, og skuddene sitter der de skal. Det er det viktigste.
Hundelosen går nærmere og blir enda heitere, idet en kvist knekker. Bevegelse skimtes i den tette skogen. Noe mørkt og veldig tar form. Samtidig som PH legger an, kommer villsvinet ut i det fri. En stor galte som vil passere rett ved hvis den holder kursen.
Da skjer alt fort. På tretti meters avstand. Den mektige breisida fyller nesten hele kikkertbildet. Avtrekkeren klemmes inn. Villsvinet vakler og faller til sida. Det kjentes som et godt skudd, men er det godt nok for 6,5’en? PH blir ettertenksom og tar noen skritt framover.
I samme øyeblikk kaster villsvinet seg på beina og vinkler mot ham. Stor og diger kommer den. Neste skudd går rett i skallen. Dyret stuper, men PH tar ingen sjanse nå. Han venter med ny patron i kammeret. Ett sekund blir til ti, og ti til et minutt.
Men villsvinet forblir ubevegelig. Et fangskudd på skrå bakfra setter punktum. Så er alt stille igjen. Bortsett fra skytterens dundrende puls.
Ny rekord på slakteriet
Ved myra i ravinen står Garre fortsatt i helspenn. Skuddsmellene fra plantefeltet har nådd fram, og med ett øye på peileren gjetter han hva som har skjedd. Straks kommer nyhetene over sambandet.
– PH her... du, det ramla en her... en grov galte. Dere får komme over, for denne drar jeg ikke ut alene. Han er sikkert over hundre kilo.
En etter en dukker jaktkameratene opp på posten til PH for å gratulere og inspisere. Det er det største villsvinet som er felt foreløpig i dette terrenget, og kommentarer og vurderinger blandes med skytterens maleriske skildring av hendelsen. Men til slutt må villsvinet slepes ut, og de fem som melder seg til innsats er ikke én mann for mye: Noen timer senere veies galten til 125 kilo i slakteriet.
Litt villsvinhistorie
Villsvinets tilbakekomst i svensk natur starta i 1942, da ei lita gruppe ble sluppet fra et hegn på Linderödsåsen. Etter uforutsette skader i landbruket, ble det vedtatt å utrydde dem, noe som skjedde med hard jakt.
Men det fantes villsvin i hegn flere steder. Midt på 70-tallet ble de anslått til nesten tusen dyr, og kort tid etter ble det observert villsvin i naturen her og der. I 1983 var det fortsatt bare noen hundre frittlevende villsvin, de fleste sør for Stockholm.
Dette ga likevel grunnlag for en debatt om den nye, gamle arten. Riksdagen vedtok at villsvin skulle være en del av svensk fauna og forvaltes som anna vilt.
Antall villsvin har etter dette økt uten sidestykke. Nå er det bestander i hele Sør- og Midt-Sverige, med ekspansjon inn i skogfylkene og nordkysten. Stammen er anslått til over 300.000 dyr, til tross for at den årlige avskytinga overstiger elgjakta.
Noen jegere er skeptiske, særlig i skogfylkene der elgjakt, hare og skogsfugl har sterke tradisjoner. I enkelte ulvedistrikter er det imidlertid et anna syn, sia elgen har økt etter at villsvinene etablerte seg der.
