Premierenervene er ditto stigende både for råbukkjegerne, reinsjegerne – og ikke minst duejegerne: På bilturer rundt i kulturlandskapet blir de daglig mint om at jaktstart nærmer seg, der åkrene gulner og dueflokkene fyker som gresshoppesvermer over nytreska korn. Fellingstallene har imidlertid gått markant ned de siste årene: Fra 57.000 fellinger i 2009/ 2010, har det krabba jevnt nedover til nær det halve med 29.500 fellinger forrige jaktår. Men fortsatt er ringdua det tredje mest jakta fugleviltet etter rypene, og har flere fellinger enn orrfugl og storfugl til sammen.

Sommeren er på hell.

Alle duene, alle duene

Få – om ingen – er bedre eksempler på dette enn minken, som kom fra Amerika til Norge som pelsfarmdyr for hundre år siden. Nå finnes de langs hele kysten, og gjør stor skade hos bakkehekkende sjøfugl. Denne fuglerøveren hadde hi under et fuglefjell på Ekkerøya i Varangerfjorden. I løpet av de tre timene jeg fulgte med dyrene, var familien oppe i berghyllene mer enn 20 ganger. På hver tur hadde de med seg fugleunger som de hamstret i hiet. Få jeger-gjerninger er vel bedre for norsk natur enn å jakte målrettet på minken – og det får du faktisk lov til å gjøre hele året.

Å introdusere nye arter til naturen er stort sett forbundet med katastrofe.

Fuglerøveren

For meg har det blitt ren rutine å banke forsiktig på for å sjekke om noen er hjemme hver gang jeg passerer et. Stort sett blir jeg møtt av tomme hus, men en sjelden gang stikker et befjæret og nysgjerrig perleuglehode ut av hullet for å sjekke hvem den innpåslitne gjesten er. Er det et menneske, tar den situasjonen med knusende ro og blunker noen ganger mot det skarpe lyset før den sakte siger tilbake i hullet for en god dags søvn videre. Men er det en mår, forbereder ugla seg på kamp – en kamp som dessverre ofte går i mårens favør.

Gamle hakkespetthull er viktige i naturen.

Hvem der? 

Allerede 200 meter unna gjaller karakteristiske trompetstøt gjennom snøbygene. Idet jeg kommer fram mot skogkanten, ser jeg paret synkronsvømme på den andre siden av tjernet – akkurat slik de har gjort så mange år før. I disse tider er det et godt tegn når naturen går på repeat. Måtte sangsvanene spille den samme låta neste år også…

Det er midt i april. Isen har nettopp gått på det lille tjernet der sangsvanene pleier å hekke, og jeg tar den årlige turen dit for å sjekke om alt er vel.

Svanesjøen

Brushanen er til tross for navnet ikke en hønsefugl, men en vadefugl som overvintrer i Asia og Afrika. Kun tre andre europeiske arter – storfugl, orrfugl og dobbeltbekkasin – møtes til regulære fugleleiker. Her på Kongsfjordfjellet kjemper en merkelig forsamling av vårkåte hanner. Alle har totalt forskjellig utseende, men har til felles at høne er eneste fokus. De fleste slåss så fjæra fyker, men andre holder seg i utkanten og får seg et nyp når de sterkeste hannene slåss. De mest utspekulerte er til og med utkledd som hunner, og lurer seg inn den veien. I det hele tatt en fascinerende forestilling – ikke ulikt en vanlig bøgdafest hvor som helst i Norge.

Det er seint i mai, og snøen har så smått sluppet taket. På en liten morenerygg har en flokk brushaner samlet seg til dyst.

Full fest på fjellet

Den tredje dagen er jeg ute flere timer før soloppgang og finner flokken før det er fotolys. Målet er å være på pletten idet dyrene etter nattens snøvær reiser seg med pelsen dekt av snø. Da vil de raskt riste seg for å kvitte seg med snøen. Det er frisk å ligge stille når det blåser 20 m/s, men av og til må man lide for å nå målet. Og etter en drøy time kommer betalingen: Gjennom telelinsen følger jeg oksen som begynner å våkne. Når den endelig reiser seg og rister seg i snøfokket, er all venting og kulde glemt. Det er vanskelig å ikke la seg imponere over hva disse dyrene tåler av tøft snø- og vindvær høyt til fjells gjennom hele vinteren!

Etter mange besøk i moskusens rike, får jeg endelig det jeg ønsker meg: Et møte med urtidsdyret i sitt rette element – skikkelig tøft vintervær.

Første møtet med moskusen

Vi møttes et sted dypt inne i de trønderske granskoger, bokstavelig talt: For i stedet for å fly vekk slik jerper vanligvis gjør, kom den meg i møte, i full angrepspositur på skikkelig tiursk vis! Spillegal jerpe – og det midtvinters! Siden da har vi hatt flere møter på samme sted, jerpehannen og jeg. For stedbunden som den er, kommer den meg alltid i møte for å måle krefter hver gang jeg entrer skogen hans. Og hver eneste gang er det han som står seirende igjen når møtet er over, alene på kamp-arenaen...

Jerpe på tiursk vis: Den første gangen jeg traff den, trodde jeg knapt mine egne øyne. Vi møttes langt inn i de trønderske skoger. 

Første møtet med jerpe

Vier og fjellbjørk stikker opp fra den kritthvite nysnøen. Landskapet ser ut som en blyanttegning i svart/ hvitt og gråtoner. Plutselig bryter en rød fargeklatt opp monotonien! Jeg får lirka opp linsa og rekker så vidt å fyre av et par bilder før den usedvanlig vakre rødreven tar sats og bykser videre utover den snøkledte vidda. Mer skal det ikke til for å gjøre en kjøretur til ei naturopplevelse...

Revestreker: Jeg er på vei fra Pasviks dype furuskoger til Varangerhalvøyas forblåste kyster.

Rødt på hvitt

Da jeg så dem på lang avstand denne februarmorgenen, satte jeg meg under en skjørtegran istedenfor å smyge innpå med telelinsa. Etterhvert som de byttet beitetre, kom de i min retning – og plutselig hadde jeg flokken på 15 meters hold. Jeg satt helt stille og beundret de flotte fuglene, fram til de tok vingene fatt mot neste frokost-buffé.

Blinkskudd

Alle duene, alle duene

Fuglerøveren

Hvem der?

Svanesjøen

Full fest på fjellet

Første møtet med moskusen

Første møtet med jerpe

Rødt på hvitt

Skal det være en knupp?

ABONNERE

OM JEGER

Kontakt