Nesemidd – en plagsom parasitt som tar bort luktesansen

Tidligere ble det antatt at smittepresset var lavt, selv om nesemidd finnes over hele verden. Man antok også at parasitten ikke hadde betydning for hundens helse. Her i landet ble man for alvor oppmerksom på nesemidd mot slutten av 1980-tallet. Det er hos jakthunder og andre arbeidshunder at midden får følger. Forekomsten er økende, og hvert år behandles flere tusen hunder mot midd her i landet, ifølge NKK. Man regner den for å være en av de vanligste, hvis ikke den vanligste parasitten hos hund.

LES OGSÅ: Ikke bruk stålkanter på skiene på tur med hund

Plagsomt

En nesemiddinfeksjon vil ut fra det man vet i dag, etter all sannsynlighet ikke gi varige skader på slimhinnene i nesen eller hundens luktesans etter vellykket behandling. Så lenge hunden er infisert, vil likevel luktesansen være sterkt nedsatt. Da er de fleste infiserte jakthunder ute av stand til å jakte skikkelig. Nesemiddinfeksjonen vil derfor sette en jakthund ut av spill i kortere eller lengre periode, avhengig av hvor lang tid det tar før infeksjonen oppdages og behandles. Bihulebetennelse av varierende grad som en sekundær sykdom er ikke uvanlig og avhenger av antall midd. Enkelte hundeeiere hevder at hunden kan se ut til å være mer mottakelige for senere infeksjoner hvis den først en gang har vært smittet.

Livssyklus

Det er fortsatt en del som ikke er kjent rundt nesemiddens livssyklus. Man vet imidlertid at parasitten har hele sitt livsløp i hundens luftveier. Her lever den i bihulene og de innerste delene av nesehulen. Midden føder etter alt å dømme levende unger, i og med at man ikke har funnet egg i nesehulen hos hunder. Når midden fødes, er de i larvestadiet og man antar at middens liv er ganske kort. Siden nesemidd ikke har noe nymfestadium, vil livsløpet skje raskt. Antall midd vil derfor kunne øke forholdsvis mye på kort tid. Hva nesemidden faktisk lever av, er man ikke helt sikker på.

LES OGSÅ: Stor fare for flott

Hvordan skjer smitte?

Smitte skjer ved direkte kontakt eller indirekte mellom hunder. Smitte kan spres via hundegårder, liggeplasser, hundebur eller andre steder en infisert hund har vært. Det er gjerne mens hunden sover at midden kryper ut av neseåpningen og leter etter en ny vert. Midden kan overleve i tre uker utenfor hunden hvis livsbetingelsene er optimale, det vil si fuktige og kjølige. I varmt, tørt inneklima, antas det at midden vil dø i løpet av ett til to døgn.

Alle hunderaser kan bli smittet av nesemidd, men det er ikke kjent at mennesker kan bli infisert.

Symptomer

Årsaken til at det eksisterer såpass mye nesemidd, er at mange hunder viser få eller ingen symptomer pluss at mange eiere ikke kjenner til eller oppdager symptomene. Nesemidd er vanskelig å oppdage dersom hunden viser ingen eller kun sporadiske tegn på å ha leieboere i nesen. Når disse hundene omgås med andre hunder, vil de være en effektiv smittekilde som kan infisere mange andre hunder på kort tid.

Symptomene vil være sterkere med økende antall nesemidd. Parasitten gjør at slimhinnene irriteres og det skjer en betennelsesreaksjon. Dermed øker slimproduksjonen. Hunden blir rett og slett tett i nesen og luktesansen nedsettes siden slim dekker luktreseptorene. Hunden vil forsøke å kvitte seg med dette slimet ved å nyse. Hundens nesehule er slik bygget opp at nysing blir lite effektivt. Hunden vil da trekke luft raskt inn gjennom nesen og forsøke å få slimet ned i svelget. I tillegg til nedsatt luktesans, er det denne adferden med «innovernysing», mens hunden ofte står krøket med senket hode, som er den vanligste grunnen til at nesemiddinfeksjon oppdages.

Endret adferd

Hunden har svært sjelden nedsatt allmentilstand ved en nesemiddinfeksjon. Men for arbeidende hunder som jakthunder og trekkhunder, vil yteevnen kunne gå ned.

Hunder kan også miste matlysten når luktesansen er påvirket av en middinfeksjon.

Hos hunder som jakter løse, kan adferd og arbeidsmønster endres. Man kan for eksempel oppleve at hunden ikke går i søk som tidligere, sliter med å finne tilbake, går opp igjen sporet gang på gang eller har problemer med å følge sporet. Dersom hunden gjør rare og uvanlige ting, samtidig som den virker litt forvirret eller stresset, kan det være et tegn på nesemidd  Mye av det samme gjelder for hunder som jobber i bånd. Søksmønster og arbeidsmåte vil kunne endre seg. En erfaren bandhundjeger forteller at stabile, gode jakthunder rett og slett blir frustrerte. Videre la vedkommende til at hundene også kan bli stresset og redde når nesen ikke fungerer.

Hvordan stilles diagnose?

For å være 100 prosent sikker på at hunden er smittet av nesemidd, må parasitten påvises hos hunden. Midden er rask. De beveger seg opp til 1 cm pr sekund og det er sjelden man ser dem når de kryper ut av nesen. Ulike metoder for påvisning av nesemidd har derfor vært forsøkt, men fremdeles har man ingen idiotsikker metode for å påvise parasitten. De fleste av disse krever at hunden bedøves eller legges i narkose – som spyling av nesehule, gassing og endoskopi. Svakheten er at ingen av disse undersøkelsene utelukker en infeksjon. De forteller bare om man finner parasitten eller ikke. Dessverre finnes det i dag heller ingen blodprøvemetode som kan gi et klart svar. I og med at midden er så vanskelig å påvise med sikkerhet, vil en diagnose bli stilt og behandling igangsatt på grunnlag av symptomer og mistanke. Hvis symptomene blir borte etter behandling, vil det selvsagt langt på vei bekrefte mistanken.

Et godt tips er å gjøre som følger hvis man vil sjekke luktesansen: Hold fram begge hender med en godbit gjemt i den ene hånden. Lukter hunden seg fram til rett hånd, er luktesansen mest sannsynlig i orden. Har hunden midd, kan den bli forvirret, ikke interessert eller prøve vilkårlig på hendene, særlig hvis den vet det er en godbit i en av hendene.

Behandling av nesemidd

De fleste hunder som behandles er jakthunder, da midden gir nedsatt luktesans og dårligere jaktevne. Ivermektin gitt med sprøyte var en effektiv metode – hos de rasene som tålte det. Problemet hos en del sauehundraser var at ikke bare parasitten, men også verten, nemlig hunden døde. Raser som collie, shetland sheepdog og australian shepherd er følsomme for preparatet slik at alvorlige bivirkninger og dødsfall fant sted. Man har i all hovedsak i dag derfor gått vekk fra sprøyter med ivermektin og over til tabletter med virkestoffet milbemycin eller dråper som inneholder selamektin. Kurene som må foreskrives av veterinær, går over flere uker. I Norge er det kun tablettene Interceptor Vet som er godkjent til bruk mot nesemidd. Behandlingen fjerner kun pågående infeksjon og fungerer ikke som vaksine mot fremtidige infeksjoner. Behandlingen består av 3 doser som med 7-10 dagers mellomrom. Medisinen kan gis til hunder i alle aldre ned til ca 2 uker, og selv drektige tisper og tisper som dier kan behandles. Sikkerhetsmarginen til rasene som responderte negativt på Ivermektin, er lavere enn for øvrige raser. Selv om kun én hund i huset eller jaktlaget har fått påvist nesemidd eller mistenkes smittet, bør alle hunder behandles samtidig, da de andre hundene kan være smittet uten symptomer. 

LES OGSÅ: Jakthunder på vinterjakt i kulde

Forebygging

Det er vanskelig å forebygge mot nesemidd på en effektiv måte. Første tiltak må uansett være å holde hunder som er smittet eller fryktes smittet, vekk fra andre hunder og steder der andre hunder spiser eller hviler. Som jakthundeeier bør du la være å oppsøke steder med din egen hund der mange andre hunder ferdes, og heller ikke la hunden ukritisk hilse på andre hunder. Videre bør man være forsiktig med å la hunden ligge på eller i andre hunders teppe, transportbur eller lignende og ikke la hunder dele matkopp eller hundegård. Husk at selv om en hundegård har stått tom i noen dager kan din hund likevel bli smittet!