Hvorfor delta på hundeutstillinger?

Selv har jeg en stående fuglehund av den nederlandske rasen stabijhoun. Denne bruker jeg primært som ettersøkshund på skadet hjortevilt. Foruten å gå ettersøk og en del sporprøver i sesongen, synes jeg også det er kjekt å dra på utstilling.

Fesjå eller framvisning?

Når jeg er på utstilling, er det lærerikt å treffe både andre hundeeiere og hunder av mange slags raser. Her finner du alt fra selskapshunder som papillon og pomeranian, til typiske jaktraser som elghunder, beagler, settere og bassets.

Andre jegere sier ofte at utstillinger bare er fesjå og totalt unødvendig. «Jaktbikkja viser sine kvaliteter i skauen, ikke på utstilling!» utbasuneres det bombastisk.

Joda, en utstilling er nødvendigvis et fesjå, siden det handler om å vise fram hunden fra sin beste side – noe som er jobben til eieren/ handleren. Så hva med å tenke gjennom hvordan ekvipasjen framstår, når målet er å vise at bikkja også duger til avl?

Finn jegerne: Det er ofte lett å finne jegerne på en vanlig utstilling. Av og til ser det ut som verken folk eller bikkjer vil delta.

Jegerringen

Ikke for å henge ut folk – og jeg har som sagt selv en fuglehund – men satt på spissen er det lett å se i hvilken ring jakthundene vises:

Føreren ser gjerne ubekvem og småstressa ut der han eller hun står med hunden i bånd og prøver å vise den fram for dommeren. Bikkja på sin side løper og hopper til alle kanter, så bevegelsene er vanskelige å vurdere mellom de gangene eieren må anstrenge seg for å styre den på plass.

Kanskje er den også uvillig til å bli tatt på av dommeren. Føreren er ofte bare ute etter å få en «god nok» premiering til å bli avlsklarert eller for å utløse et jaktchampionat som den for lengst er blitt kvalifisert for på jakthundprøver.

De fleste raseklubber har nemlig noen krav som må oppfylles for at en hund skal godkjennes i avl: Hunden skal være sunn, frisk og må ha fått en viss premiering på utstilling. Dette er for å sikre at hunden er innenfor rasestandarden.

Det samme gjelder ved et jaktchampionat: I tillegg til å ha vist seg som en god jakthund, må hunden også være innenfor rasestandarden for å få sitt championat.

Anatomi: Dommeren er nøye med å sjekke hundens kroppsbygning. Hver enkelt rase er avlet fram for å ha spesifikke egenskaper. Feil bevegelighet i leddene kan medføre at den ikke duger på lange jaktøkter.

Avlsvurdering

På utstillinger bedømmes resultatene av avlen: Er hunden innenfor rasestandarden? Dommeren vurderer hvordan hunden er konstruert, hvordan den beveger seg, og hvordan helheten framstår.   Fra snute til hale blir kroppen gjennomgått.

I tillegg vil dommeren også danne seg et bilde av hvordan mentaliteten er: Virker hunden nervøs, trekker den seg tilbake, eller er den rolig og trygg i møte med dommeren?

Bedømmingen handler ikke nødvendigvis om hvorvidt hunden er «pen». En godt konstruert hund vil imidlertid klare seg bedre enn en som er dårlig konstruert.

Særlig viktig er dette for en jakthund som skal arbeide hardt hele dagen. Er det for eksempel for liten vinkel i kne- og haseledd, vil hunden ikke klare å ta ut ordentlig steglengde, noe som kan være belastende over tid. Slik vil dårlig anatomi i lengden øke sjansen for skjelett- og muskelplager. 

Nå har selvsagt de ulike rasene svært forskjellig utseende. Man kan derfor ikke sammenligne anatomien fra rase til rase, da de er konstruert for ulike bruksområder.

Motvillig: Hunden skal vise seg fram fra sin beste side, slik at dommeren kan bedømme bevegelighet og gemytt. En hund som motvillig går i ringen eller hopper til alle kanter, har ikke det beste utgangspunkt.

Rasetypisk

Dette sammenfattes i en rasestandard, noe som finnes for enhver hunderase. Den fastslår at de fysiske trekkene og egenskapene til rasen skal være så like som mulig. Man skal rett og slett vite mest mulig om hva man får når man kjøper en valp av en viss rase til et visst bruk.  

Hva skjer om man ikke følger rasestandarden i oppdrettet? Det er jo populært i visse rasemiljøer å overdrive enkelte trekk fordi det er et marked for det.

Hvis man avler videre på dette, vil rasen kunne utvikles på ville veier. Da får man individer som er for høye eller for lave, utvikler svakheter i funksjonalitet, eller mister rasetypiske egenskaper. Det finnes grelle eksempler på raser som er så dårlig bygd at de har pustevansker eller ikke kan føde naturlig. 

I raseavl er det viktig at hunden har de egenskapene rasen skal ha. Skal du kjøpe deg en elghund, så er det jo viktig at hunden har de instinktene som du forventer at elghunden skal ha, ikke sant? Så dersom du stiller hunden din på utstilling, vil du få en vurdering av hvor nært opp til rasestandarden hunden din er.

Veien til jaktchampionat

Har du en god jakthund, frister det gjerne å få hunden jaktpremiert. Det arrangeres årlig en drøss med ulike prøver for jakthunder. Noen eksempler på dette er fuglehundprøver med over 19 000 deltakende hunder i snitt pr år, harehundprøver med totalt rundt 1500 hunder på startstreken, og elghundprøver med 1300 startende hunder i gjennomsnitt. 

Kanskje er bikkja di så god at du vil prøve deg på et jaktchampionat? For at det skal kunne skje, må veien gå via utstilling der den avhengig av rase må oppnå «good» eller «very good» to ganger på utstilling etter fylte 15 måneder.

Og skulle du ønske å få hunden din til å bli norsk utstillingschampion (N UCH), så kreves det «cert» (se faktaboks) fra ikke mindre enn tre forskjellige dommere på totalt tre ulike utstillinger.

Elghundrasene har de strengeste kravene. Her må du ha godkjent jaktchampionat i et av de nordiske landene før N UCH kan innvilges. For de andre gruppene jakthundraser (drivende hunder, stående fuglehunder, dachser) kreves det en viss premiering på prøve, spor, drev, hi eller tilsvarende for å utløse N UCH.

For å vite hva som gjelder for din rase, må du sjekke championatreglementet som ligger på nettsidene til Norsk Kennel Klub (nkk.no).

Fesjå: Jovisst er store hundeutstillinger fesjå, som her fra Vikingskipet! Det er jo hele vitsen, at hundene skal vises fram her.

Tittelsanking

S UCH, N V (F) CH, N J (B) CH. BIR og BIS – bokstavene går trill rundt for de fleste – og hva betyr de egentlig? For ordens skyld – de forannevnte er svensk utstillingschampion, norsk viltsporchampion, norsk jaktchampion (bandhund), best i rasen og best in show.

Hunder kan oppnå et hav av titler og championater som er stambokberettiget. De forteller at hunden har et bra eksteriør, eller at den har gode jaktegenskaper.

For en som skal kjøpe valp til jakt, er det interessant å vite at foreldrene har oppnådd gode resultater på jaktprøver. Det er nemlig stor sjanse for at egenskapene overføres til avkommet.

Titler i seg selv betyr ingenting; bikkja er jo like god uansett hva som står foran navnet. Men du får en viss bekreftelse på hva hunden din står for. I tillegg er det jo selvsagt mange som synes titler er kjekt å ha, og som derfor har hundeutstillinger rett og slett som hobby!

Hobby

For hundeutstillinger blir nemlig gjerne en hobby på lik linje med andre fritidssysler. Nå kan man jo argumentere for at man strengt tatt ikke trenger å gå på flere utstillinger dersom bikkja allerede har fått det den trenger av premiering. 

Men hundeutstillinger er en sosial greie – og samtidig lærerikt. Man knytter bånd innad i hundemiljøet. Dette kan gi mer kunnskap om rasen og om hunden din; om det er noen artstypiske utfordringer eller sykdommer du skal være oppmerksom på.

Kanskje snapper du opp tips vedrørende dressur eller trening? Og oppnår du tilstrekkelig premiering til at hunden din kan brukes i avl, møter du kanskje en oppdretter du vil samarbeide med.

Nå har du fått en liten innføring i hva som er hensikten med utstillinger, og at du må innom en slik hvis du vil jakte på et championat til hunden din innen din jaktform. Du lurer sikkert på hvordan du skal melde deg på, hvordan utstillingen foregår og hva du må passe på hvis du skal øke sjansen for premiering? Fortvil ikke: Vi har skrevet en guide til hundeutstillinger!