Beverjakt i øsende regn

Gråvær og regn

Jeg går langs elva og kommer ned til en dam som renner ut i Glomma. Sideelven som jeg jakter i har mye bever, men i år har det vært litt dårlig med spor. De buskene langs elva som er felt er små, men jeg har sett større trær som beveren har lagt ned i dammen. Det er årets første tur med rifla over skuldra. Jeg har kun gått langs elva en gang tidligere denne uka, og jeg har en følelse av at det hustrige vårværet legger en demper på aktiviteten. 

Beveren våkner til liv tidligere i Glomma enn i sideelvene, så jeg regner med at det blir mer aktivitet snart. Jeg smyger meg forsiktig ca 10 meter fra bredden. En laks-and glir ut over vannflaten, før et kvinandpar plutselig letter. Jeg lar meg ikke stresse av endene. Jeg har skremt opp mange under beverjakt før, og aldri registrert noe som tilsier at svømmende eller lettende ender skremmer beveren. 

Jeg finner de store trærne som er felt, og setter meg ned på et sted hvor jeg ser det meste av dammen. Regnet slår i vannflaten, og det er vanskelig å se om det er annen bevegelse i vannet. Men jeg fortsetter å speide med Zeiss-kikkerten. I gråvær og regn får man valuta for pengene når man har optikk i toppklassen.

Guide: Slik flår du beveren

To dyr!

Det nærmer seg skumring. Plutselig ser jeg en plog som kommer i min retning. Avstanden er godt over 250 meter. Er det laksanda som er på vei tilbake? Nei, denne ligger lavere i vannet. Det er årets første bever og den kommer fra Glomma og svømmer opp sideelva. Beveren har kurs for de felte trærne. I så fall bør det bli fangst allerede i kveld. Det hadde vært morsomt, for det vil være første gang at jeg lykkes på første jakttur i dette vassdraget. Men beveren svinger inn bak en odde før den kommer til trærne. 

Ved spissen av odden dykker den, og blir borte. Den slår ikke med halen, så jeg føler meg trygg på at jeg ikke er oppdaget. Jeg fortsetter å speide. Så får jeg igjen se bevegelse i vannet. Nå er beveren ved utløpet av elva. Har den snudd og dratt tilbake? Nei, kikkerten viser at den er på vei inn. 

Jeg følger den, og plutselig har jeg to bevere i kikkerten samtidig. Den første har svømt ut fra odden, og krysser nå dammen. Jeg følger denne, siden den er nærmest. Beveren svømmer ganske raskt over, og setter seg på spissen av en odde. Jeg utløser måleren på laseren.

Fulltreffer!

Avstanden er nøyaktig 98 meter. Det er vindstille og rifla er skutt inn på 100 meter. Jeg skrur siktet opp til 20 gangers forstørrelse, og legger meg ned med anlegg. Beveren sitter litt skrått mot meg. Her bør det være mulighet for et hodeskudd. Det meste av kroppen er over vannet, men den sitter enten på en stein eller noe annet under vannflata. Jeg er avhengig av at skuddet blir øyeblikkelig drepende. Hvis den rekker å sparke i fra en gang før den dør, vil den forsvinne i vannet og det vil bare være flaks om jeg får tak i den. 

Jeg har ladet min Sauer 202 i kaliber .222 Remington med en 55 grains Hornady V-Max kule. Et godt treff bør føre til at dyret blir liggende på stedet. Jeg sikter og puster rolig. Sjekker at pulsen ikke flytter trådkorset. Tar inn trykkpunktet og klemmer inn avtrekkeren med et jevnt trykk. Treff! Jeg ser halen som slår noen ganger før alt blir rolig. Så ruller dyret rundt i vannet, men blir liggende. Nå må jeg gå rundt halve dammen for å hente det. 

Søl med bevergjeld

Jeg finner beveren og huker tak i den med en klepp. Den ligger bare en halvmeter fra land, og det viser seg at den har sittet på noen greiner som lå under vannflaten. De samme greinene hadde sørget for at det døde dyret ikke gled av gårde med vannet etter den ble skutt. 

Flaks! I mørket blir det en lang tur hjemover. Jeg bor like ved elva, men jeg gikk noen kilometer fra huset før jeg kom til beverposten. Da jeg skjøt var det skumring, og da jeg kom frem til skuddstedet var det blitt mørkt. Lommelykt var glemt hjemme, men lykta i iPhonen gjorde at jeg så både beveren og fant veien hjem gjennom skog og åkre. 

Underveis gjorde jeg en liten tabbe. Jeg bar beveren over skuldra, men la ikke merke til at jeg klemte på feil sted. Plutselig kjente jeg lukten av bevergjeld, og oppdaget at det rant nedover jakka. Ikke særlig smart å ha glemt å ta av pelskragen og hetta. Jakka ble liggende i uthuset sammen med beveren. Selv luktet jeg bevergjeld i flere dager etterpå. Men beveren var fin, og når pelsen er ferdig beredt tilbake går den inn i samlingen av skinn som jeg håper snart blir til en jakke.