Tom Erik og jaktboss Henning har som hundeførere hengt hagla på skuldra for at vi andre skal få en sjanse, men Tom Erik klarer ikke dy seg når haren for tredje gang passerer foran Ylva i full los.
– Hehe, jeg hadde egentlig tenkt å la den passere, men det ble litt vrient å holde seg... flirer han over radioen.
Haremekka: I et område knapt større enn tre fotballbaner tegner tre bikkjer GPS-skjermen full av spor-streker.
«Den grønne smaragd»
Vi er på Askrova, sørvest for Florø og et gudelig øykast lengre ut i havgapet enn hjorte-eldoradoet Svanøy. Øya har 80 fastboende og blir nå revitalisert av at flere ungdommer har vendt tilbake for å etablere seg på «Den grønne smaragden».
Det forstår Tom Erik og jeg godt som jaktgjester, etter en velsmakende forsmak i fjor: Et yrende liv både under og over havskorpa byr på fisk og skalldyr, sel og oter. Og i «munkekransen» av skog som omgir hele øya under den snauraka skallen Skara (219 m.o.h), er det skjul for hjort, bekkasin og orrfugl.
Guide: Slik finner du en god harepost
Og – hare? Neida, de har ikke kommet av seg sjøl, men ble satt ut tidlig på 80-tallet. De har greid seg bra, uten harepest og kun med havørn og mink som tidvise predatorer. Ei og anna haresteik har blitt med heim fra hjortejakta, men ellers blir ikke bestanden hardt beskatta, sia det ikke er tradisjon for hundejakt.
En langbeint støver har da heller ikke så mye å gjøre her ute. Til det er teigene altfor små, og sauegjerdene for hyppige. Men kortbeinte bikkjer som en basset fauve og to beagler derimot…
Avventer: Pus tar en pust i bakken og lar bikkjene slite litt, før det er på'n igjen.
Første haredans
Sukk, typisk: Langhelga i februar er blinka ut et halvår i forveien, og værmeldinga er mistrøstig. Stabilt 15-20 sekundmeter skal nytes tilsatt like deler regn, snø og hagl, med unntak av fredag. Da meldes det storm.
Men her jeg skuer utover øyriket onsdag morgen, er det ikke så ille. Vi starter i sørøst både for å få le for nordvesten og fordi det er færre sauegjerder. I tillegg ble en av fjorårets to harer felt nettopp her, da Henning med en ødelagt venstretommel klarte det kunststykket å fyre av en fulltreffer med enhåndsgrep om enkeltløperen.
Test: Gode hagler for ferske jegere
– Her er det fryktelig tett med haremøkk. Det ser ut som Nemi jobber på en streng, melder Tom Erik forventningsfullt over jaktradioen. Den rutinerte fauven pleier sjelden ta feil. Vi er bare tre jegere ute i dag, så Henning har valgt en ambulerende post etter strategien «Se hva som skjer».
Men ungbeaglen Buster spiller først opp til dans, som varsel om eventyrlige dager: Han setter fart over myrdraget ned mot en einerkledd skrent, før han brått vinkler 90grader. Er det hjort eller hare i nesa?
Et iltert vræl varsler at det iallfall er NOE. Losen går 300 meter rett nord, før den vender og følger nesten samme trase rett sør. Jeg er ikke godt kjent, men sjanser på at det er lurt å stille seg ved uttaket.
I einerskrenten finner jeg en liten engflekk der losen skal ha passert. Buster er 300 meter sør for meg, så jeg må velge raskt. Jeg finner en liten knaus i utkant av engflekken og stiller meg med nesa mot losen.
Ei svak rasling er alt jeg hører bak meg. Og fåglarna veit hvilket resonnement som slår inn, men antakelig tolker jeg ubevisst hvor lyden starter og hvilken retning den da trolig skal. Det blir skivebom. Jeg må snu haglesvingen midtveis i bevegelsa, og skyter langt bak. Men vi er da i gang!
Tid for tørk: Etter fire dager har bikkjene også funnet ut hvor det er best tørk mellom slagene.
Så gjerdeflisene fyker
For her blir det mer moro: Buster forsvinner i los langs sjøkanten. Henning går for å avskjære i høyden, mens jeg tar bakpost i tilfelle det dreier tilbake. Nemi lar Tom Erik i stikken og setter kurs der ropene om harefest gjaller, så han velger å ompostere.
Men sjøl ikke rutinerte Nemi finner ut hvor pus har gjemt seg. Henning hanker inn bikkjene og jeg stiller meg godt synlig på en knaus for å plystre inn Buster. Vi blir enige over radioen om å ta hver vår side av myra mot der Tom Erik nå bekler en grompost fra hjortejakta.
Guide: Slik behandler du viltet etter skuddet
Buster vil det annerledes: Illevarslende nok til å være beagle, har han knapt tid til å glefse i seg belønning for innkallinga, før han stuper ned i krattet bak meg. Nytt vræl, ny los – og nytt tap i et sauegjerde.
Vi prøver opprinnelig plan på nytt. Men halvveis på myra vinkler bikkjene og loser tilbake dit Buster hadde tap. Henning er nærmest til og legger seg på hjul.
Denne gangen trekker tålmodige Nemi det lengste strået: Metodisk jobber hun på tapet, men ser småsliten og resignert ut idet Henning kommer fram. Brått peker nesa i bakken og halen til værs: Der var det noe!
Henning ser skimten av haren, men akkurat idet den skal passere gjerdet, setter den seg boms bak en stolpe. Henning krysser fingrene og måker 3’er-ladningen i 12/76 tvers gjennom – og turens første harefall er et faktum!
Værtegn i vest: Du veit det blåser når fossen går oppover.
Ugjennomtrengelig sitka
Men Tom Erik vil ikke gå tomhendt heim første dag. Jeg kommer til et ugjennomtrengelig sitkabelte, men for harer og kortbeinte beagler er dette et eldorado av labyrinter og skjulesteder: Det var her vi fikk hare nr 2 i fjor. Jeg avventer for å se hva Buster finner, da det brått smeller:
– Haren kom krafsende opp berget bare to meter unna meg! Den tverrfløy ned i skogen da jeg heiv opp hagla. Jeg fikk så vidt et skimt da den fløy mellom to busker, og rakk lirke inn to skudd i neste åpning, jubler Tom Erik på radioen.
Og rett etterpå er Buster «incoming» med nesa limt til haresporet. To harer på første formiddag er en lovende start, så ingen gråter seg i søvn sjøl om det blir bomtur på kveldsøkta!
Lovende start: Etter bare et par timers jakt feller Henning den første haren så flisene fyker av gjerdestolpen. Dette tegner godt.
Beagle vs eagle
Torsdag har uværet meldt sin ankomst. Vi prøver i lauvskogen i nordøst, der et par harer har fast tilhold i veikanten. Men det er i grantettene vi finner haren: På peileren ser jeg Buster energisk tråle en ungskog-tange øst mot Valvikvatnet. Tom Erik melder at ei svær ørn inntar utkikksposten på en knaus like ved, så jeg finner det tryggest å følge etter.
Rett før jeg kommer opp, piler Buster ned i tettskogen igjen. Jeg antar noe er på gang og begynner melde ifra på radioen. Idet jeg snakker, skyter en grå skygge ut fra undervegetasjonen. Før jeg rekker slippe send-knappen, tar haren brekksving og fliser inn samme vei.
Et beagle-mål i fistel varsler at flere har observert trafikken, men Buster sliter med å finne ut av brekksvingen.
Det har derimot Henning skjønt: Han har flytta seg dit jeg sto før jeg gikk for å sjekke beagle vs eagle. Nå skyter han så pelsdottene ligger klistra opp granleggene.
Kveldsmagi: På jaktas første dag har vi noen timer med roligere vær utover kvelden, og benytter anledning til å sjekke ut høydene. Alden, også kjent som Den norske hest, hviler salrygga i havgapet mens den beiter på havbunnen.
Spissbukk i drevet
Torsdagens kveldshare er en luring. Vi tobeinte har fått hjelp av sporsnø, men det stjeler mye lukt for bikkjene. Fra en utkikkspost ser Tom Erik haren hoppe av sporet og trykke i et kratt mens Buster passerer på kloss hold. Men han får straks revansje:
Når han får haren på beina igjen, går det på kryss og tvers i fjæresteinene og langs veien. Jeg sitter på toppen av et bratt grasbeite, da haren piler gjennom gjerdet 150 meter nedafor og forsvinner for meg under en bratt skrent midt på beitet.
Jeg holder pusten: Kommer den opp bekkefaret mot meg, eller krysser den i skjul nedafor? Når Buster eitrende forbanna stanger hodet i gjerdet der haren smatt gjennom, må jeg innse at det ikke var min tur nå heller. Henning kommer ham til unnsetning over gjerdet, før han loser tvers over enga og inn i skogen på motsatt side.
André som sitter over meg, melder om en spissbukk inn i drevet. Nå blir det spennende å se om bikkjene skifter, særlig Buster som er mer prega på hjort enn hare. Men nei, Ylva og Buster har åpenbart sjekka jakttidene, så får vi haren på beina igjen.
Full oppmerksomhet: Henning har full oppmerksomhet fra Buster og Nemi når han byr på godsaker etter dagens harefall.
En underlig gråsprengt en
Når losen for andre gang går i fjæresteinene, tenker jeg at sikkerstikket må være å smyge ned mot skrenten der det kryssa sist. Men jeg har ikke rukket tenke tanken, før den grå pelsen forserer gjerdet og krysser på eksakt samme sted som sist.
Nå er rådyra gode, og har(d)e bud å være jeger: Skal den tvers over enga som sist, eller skal den opp bekkesiget nå? Jeg satser på gjentakelsens kunst.
Krumbøyd smyger jeg ned den sludd-sleipe grasenga for å kikke nedunder skrenten. Idet jeg runder kulen, beiner haren rett opp mot meg. Hvem som skvetter mest, er ikke godt å si, men haren takler det definitivt mest elegant:
Mens jeg sklir på snøkladdene og brenner første skudd en god meter over haren, tar den en sideveis finte. Jeg klarer halvveis hente meg inn på andreskuddet, men da har haren stø kurs inn i skogen.
Noe sier meg likevel at jeg ikke var helt på bærtur. Jeg følger spent med når Buster igjen stanger hodet i gjerdet. Nå har han ikke tid til å vente på Henning, men følger gjerdet rundt enga og finner igjen sporet.
150 meter lengre framme sitter Tom Erik klar. Når det kommer en underlig gråsprengt en, kan han felle haren med et fangskudd – samt skamrose en ekstatisk beagle på fallet.
«Metodisk jobber Nemi (12) omkring tapet, men den gamle damen ser småsliten og resignert ut idet Henning kommer fram. Plutselig peker nesa i bakken og halen til værs: Der var det noe!»
Majestetisk: Ei ørn duver elegant og uberørt i kulingkastene, mens vindrossene tegner krusseduller på vågen.
Har(d)e tak
Fredag blåser det så hardt i rorbua at persiennesnora innvendig banker takta i vinduskarmen – på lesida! Men vi har fått hareblod på tann. Med fem poster lager vi ei rekke ved foten av Digerneset, før Tom Erik og jeg går inn med bikkjene. Og starten er lovende:
– Der! En hare smatt inn i einerbuskene! melder André allerede før Tom Erik og jeg har rukket å snu ryggen til postrekka.
Men 25 m/s vind og harespor på kryss og tvers under einerleggene gjør nøstinga alt anna enn enkel for bikkjene. Snart piler de hit, snart piler de dit. Det er jo reneste godtebutikken!
Tom Erik får oversikt fra en liten knaus, og låser blikket mellom einerkvastene. Venter. Ooooog – derrrr, ser han en grå skygge pile fra en busk til en annen. Jeg ser han heiser hagla prøvende og senker den igjen, og skjønner at noe er i gjære. Raskt flytter jeg til flanken for å se bedre og ikke stå i skuddlinja.
Buster spinner som en trommevirvel over knausen bak Tom Erik, stuper ned i krattet – og haren fyker ut på motsatt side og inn i neste kratt foran meg. Midtveis i krattet blir jeg lurt av en lys stein som får meg til å sakke haglesvingen, og jeg er for sein når haren spretter ut på motsatt side.
Den flyr foran hele postrekka, men holder seg inne i einerkjerret utafor skuddhold. Tom Erik rekker et tigersprang til kanten av et gjerde.
«Bang – bang»!
– Ahhh, jeg ble for sein! Haren kom langs gjerdet med Buster hakk i hæ...
«Bang»!
Tom Erik klarer det kunststykket å lade om hagla mens han snakker på radioen. Så når enda en hare kommer faktisk i hælene på Buster, med Ylva i los bak, rekker han pinadø gi den en varm velkomst. Makan!
Men vi stopper ikke der: Om det er haren som er i los for Buster, eller en tredje hare som melder seg på haraballet, er uklart. Henning på flanken i vest ser en hare smette opp fra fjæresteinene, og lar seg ikke be to ganger om sitt tredje fall!
Dermed vanker det fersk leverpostei når Buster straks etter kommer inn på fallet. I full storm ender vi altså med to harer for tredje dag på rappen.
Eldorado i vest: For unghunden Buster blir det ei åpenbaring å få prøve seg for alvor på hare, nå som jegerne kjenner terrenget bedre enn ifjor.
Lang luktstreng i sidevind
Lørdag byr også på heseblesende hare-action. Etter flott arbeid fra Nemi feller bygdelagets leder Terje formiddagsharen. Så kommer ei haglbyge som smeller så hardt i ørestolene at vi må søke ly i gravkapellets uthus. Men når vi først er her, hvorfor ikke forsøke Digerneset på nytt? Var det ikke en hvit hare i «spill» før vi felte de to grå?
Mulig det er tråkka for mye der nå, for bikkjene finner ikke ut av godlukta. Skal vi ødelegge fellingsstatistikken, eller rekker vi et drev til? Jada, vi labber i flokk til Hærneset – typisk nok med tomme hagler: Midtveis spretter haren ut foran beina mine. Jeg rekker hive inn patroner før den vrenger rundt nærmeste bergpynt.
– Hare! bæljer jeg til resten av følget som går førti meter til høyre. Henning jogger fram og skimter haren beine inn i furuskogen ut mot neset.
Vi setter postrekka ved foten av neset. Idet jeg går inn og slipper Buster, lyder et rop gjennom skogen: «Kolle og kalv!» Jeg ser kalven trave over myrflekken ti meter foran meg i samme retning som Buster forsvant. Søren, nå blir det hjortelos! Men i samme øyeblikk kvesser Buster til femti meter lengre framme – og loser den hvite haren foran ei perpleks postrekke før han runder ut på neset igjen.
Jeg følger etter og får et fascinerende skue: Buster loser haren tvers over neset i hard motvind, før han blir lurt i fjæresteinene. Haren følger tangbeltet helt inn i bukta der Terje sitter klar og feller sin andre hare.
Buster roter det til på neset, og ser ut til å begynne på baksporet. Men nei, plutselig vinkler han 90 grader, trolig på harens luktstreng som nå har blåst 70-80 meter lengre inn på land!
To harer, fire dager i strekk! Jaktgjestene byr på haregryte i rorbua for å feire vellykka jakt!
Hele hurven: Etter fire og en halv dag kan vi kvittere ut 11 harer, så to- og (levende) firbeinte smiler fra øre til øre. André Espeseth med Freddy på fanget, Åsgeir Størdal, Tom Erik Nilsen med Nemi på fanget. Henning Haugholt med Buster, Thor Egil Øvrebotten, Siri Sunde med Ylva, Martine og Terje Svardahl.
Grand finale
Og fortsatt gjenstår formiddagsøkta søndag: For en gangs skyld har værgudene kasta sin vrede et anna sted enn mot Vestlandet. Øyværingene ser nesten forvirra ut, der de myser mot blå himmel for første gang på to måneder.
Dagens «haregryte» er et enormt einerkratt under en bratt berghammer, der harene har le i uværet. Valplassen er lyngrabbene over berget, der fire poster nå står i alarmberedskap. Tilsett en rutinert basset, en sedat, men spornøye beagle, og en ungbeagle med overtenning etter fire dager i harehimmelen – et voilá.
Som helgas toppskyttere tar Henning og Tom Erik jobben som hundeførere og sekundanter. Henning lever seg så til de grader inn i sistnevnte rolle at han nesten kravler gjennom radiokanalen når han oppdager at en hare er på vei mot samboer Siri:
– Den kjem mot deg. Følgmed, kjemmotdeg. RETT MOT DEG, hveser han over sambandet, mens Siri febrilsk kikker rundt. Men den setter seg på oversida, for det er ikke den som er i los – foreløpig. Bikkjene tar derimot ut en annen hare og loser mot de andre postene – eller er det to harer?
Vi sliter med å holde oversikt, for brått er det tre loser på gang. Innafor et område på 120 x 200 meter spretter det harer til alle kanter.
Terje får først uttelling, når Buster kommer med hare. Deretter klarer ikke Tom Erik holde fingeren av avtrekkerfatet når hare to tar runde tre foran Ylva. Og idet vi egentlig skal ompostere, tar bikkjene jaggu ut en tredje hare og loser velfortjent i fanget på Thor Egil, som kan huke av for sin første øyahare.
11 harer på fem dager må da ha gjort et formidabelt innhogg? Neida. Mens vi som jaktgjester sitter i bilen på vei østover til strieskjorta og harelefsa, kommer det først ei melding om haremøte for Henning på østsida av øya – og rett etterpå om harefall for Thor Egil på motsatt side. Vi har nok bare skrapt toppen av hareberget!
Skiftende sky- og markdekke: I løpet av jaktdagene får vi alt fra fint og stille vårvær til snøbyger i stormen og haglskurer som får ørstolene til å trygle om nåde.
