Elgjakt til fjells 

Nå gjelder det å slå til på fersk observasjon. Nå er det viktig å få oversikt over hvor dyra er, og følge dem i kikkerten, da har vi det beste utgangspunkt når vi starter jakta. Her tenker jeg det er best å komme seg avgårde og bruke kikkerten så fort som mulig. 

Kikkertjakt

Jeg koker på en termos, får nødvendig utstyr i sekken og kjører til en god utsiktsplass. En av de andre jegerne, Erling Hafstad, har tenkt det samme og kommer til samme sted. Begge bruker vi kikkertene lenge mot området der Stig Roar Rekdal har sett dyra, men elg finner vi ikke. 

Dersom dyra har lagt seg vet vi hvor umulig det kan være å oppdage dem. Vi kjører til en annen vei for å se terrenget fra en litt annen vinkel. Da plutselig er det elg i kikkerten. To dyr, det slås snart fast at det er to okser. De går rolig og beiter. De går ikke der Stig Roar har sett dem i dag tidlig, de har flyttet seg lengre unna og høyere opp mot fjellet. 

De går oppe i overgangen mellom bjørkeskog og snaufjell. Vi har sett for oss en kort ettermiddagsjakt midt oppe i lia, men dette blir noe helt annet. Dette blir fjelljakt. 

Herfra vi står er det nærmere to kilometer i luftlinje til dyra, cirka fem hundre høydemeter opp. Vi diskuterer strategien, vindretning og muligheter. Der oppe er det en god post der vi flere ganger har skutt dyr, men dit opp tar det tid å komme.

Observasjonsposten

Stig Roar kommer tidligere enn avtalt, fikk vel ikke sove så lenge, jaktiveren er vel større enn trøttheten etter nattskiftet. Nå planlegges det raskt, her er det ingen trekking av poster eller trekning av hvem som skal hvor. Her er det selvfølge hvem som må opp på fjellet, så må vi ha en observasjonspost med kikkert og radio her nede. 

Den tar Erling, som tidligere soldat i Oppklaringsskvadronen er han topp kvalifisert for OP-tjeneste. Ola Ragnar Hafstad må gå litt opp i lia lenger vest og ta en strategisk post der dyra ofte krysser en bekkedal. Når Ottar Hårstad kommer får han være klar til å ta en post ved veien om dyra kommer ned lia, og akkurat det har skjedd gjentatte ganger før. Strategien er klar og fjelljegerne tar i vei.

Les også

Elgjakt: – Eventyrlig førstegangsjakt

Som rypejeger trodde jeg elgjakta var kjedelig – helt til jeg fikk tilbud om å bli med. Så sto jeg der med bankende puls og trådkorset mot min første elg.

Klatreetappen

Vi vader over utløpet av vannet og over seige myrer mettet med vann etter alt regnet siste måneden. Det er som myra suger fast støvlene for hvert skritt. Oppover lia begynner svetten å renne, da har Stig Roar en kommentar: – Alltid er det vi som må være «ungdommene» og gå opp. Han rundet femti for to år siden, jeg minner han om at jeg leder over han med 20 år. 

– No tenkje vi ikkje på transport av elg fær ette vi ha skåtte, legger han til. 

Skulle vi nå begynne å bekymre oss for transport av en elgokse ned fra fjellet to mann alene, kunne vi like gjerne gi opp denne jakta med det samme, og snu og gå hjem.

Vi vet at det er to firetaggere som går der oppe, får vi muligheten tar vi den første vi får skuddsjans på.

Lia er seig, det går jevnt oppover. Vi går østover til valdgrensa og følger den oppover. Vi når først høyden der snøen har lagt seg, før vi når opp i det øverste bjørkeriset. Her stanser vi og kler oss for kalde timer og sjekker radiokontakten med observasjonsposten. 

Nå ser han ikke elgene, de har sannsynligvis lagt seg. 

Elgobservasjon

Jeg går fram til en post vi bruker her opp i fjellkanten og stanser der. Stig Roar går enda litt høyere opp og vestover for å komme høyere enn elgene. Observasjonsposten dirigerer han mot der han mener elgene ligger. Der møter han tett bjørkekratt – veldig dårlig sikt.

Plutselig er OP på radioen igjen: – Jeg ser elgan, dem e støkt, spring vestover.

Stig Roar ser dyra, han er nær, men det er så tett bjørkeris at det er umulig å skyte. 

Er dyra støkt i den retning kan det gå fort ned mot Ola Ragnar. Jeg føler meg til ingen nytte her jeg sitter på post når dyra drar i vei i motsatt retning. Litt senere spør jeg OP om jeg skal flytte meg? 

– Nei, vent, elgan ha stoppa, er svaret. 

Veldig bra at OP har oversikt. Nå er dyra langt fra meg, jeg har fin vind så jeg kan bevege meg litt på posten for å holde varmen. Så kommer ny melding fra OP: – Dyra ha snudd, går tilbake østover. Stig Roar kommer fortsatt ikke i skuddposisjon. 

Så melder han: –  Elgan går rett mot Nils-Olav.

Ny spenning. Skal jeg igjen få skyte elg her oppe? Venter spent, men ingenting skjer. OP sier elgene har stoppa og beiter, så går de litt, stopper igjen. 

Rart at de er så rolige etter å ha vært støkt. Nå kan ikke elgene være langt fra meg, men ut fra det som er sagt på radioen frykter jeg at de kan komme nedenfor meg. Der nede har jeg ikke full oversikt herfra. 

Ansmygning

Nå er jeg redd for å støkke dyra med å prate i radioen, men må spørre OP om posisjon til dyra. Jeg har motvind og holder meg lavt bak en sein og prater lavt, OP svarer at elgene er litt vest for meg og litt lavere i terrenget. Kommer elgene et stykke nedenfor posten kan det bli vanskelig å skyte herfra, derfor smyger jeg litt nedover. 

OP ser både meg og dyra, – No ser elgan mot deg, sier han. 

Jeg tør knapt røre på meg, men bruker håndkikkerten nøye. Ser fortsatt ingen elg.         

Stig Roar har forstått situasjonen og har gått en omvei østover mot valdgrensa og posterer litt lavere i terrenget. Nå blir elgene borte for OP, dyra har sannsynligvis lagt seg ned igjen.

Tida går. Dagen er på hell. Noe må prøves. Det går noen korte beskjeder mellom meg og OP. Jeg skal prøve å stille innpå dyra og går forsiktig vestover bak noe bjørkekjerr.

– No er elgan rett nedfor deg.

Jeg smyger forsiktig nedover mellom småbjørka. Det knirker i kramsnøen for hvert skritt. Meter for meter. Skritt for skritt. Knirk, knirk. Jeg tørr nesten ikke sette ned foten, men den eneste sjansen er å prøve. Støkker jeg dyra vet jeg at Ola Ragnar har en god post, og nå er Stig Roar i god posisjon noen hundre meter lenger øst. 

Jeg bruker håndkikkerten men ser ikke dyr. OP følger meg i kikkerten og vet jeg er på skuddhold. Foran meg er en bratt helling der jeg ikke har sikt nedover. 

Elg i siktet

En stor stein ligger foran meg. Kommer jeg dit får jeg oversikt og godt anlegg om jeg må plassere kula presist gjennom små åpninger nedover i bjørkeskogen. 

Jeg smyger meg fram til steinen. Og da får jeg syn på elgene. 

De ligger skrått nedenfor meg på greit hold. Steinen er perfekt anlegg. Dette er som å skyte i benk. Det heter seg vel at vi ikke skal skyte mot liggende storvilt, men alt er avhengig av situasjonen. Bedre skuddsjans går det vel ikke an å få. Alt er rolig. 

I smellen ser jeg elghodet duppe ned på snøen uten andre bevegelser. Den andre elgen kommer seg på føttene, tar noen skritt, kikker seg rundt før den blir borte i bjørkeriset.

Jeg tar opp jaktradioen og varsler de andre: – Elgoksin e dau.

Det har vært en spennende jaktdag både for fjelljegerne, for OP og for postene som har fulgt med i kikkert og på jaktradioen. Nå, nå er moroa slutt. Nå starter jobben. Her er det ikke terreng for å ta seg fram med kjøretøy, her gjelder kun muskelmakt. Ute i vest kommer været som både Yr og Storm har lovet oss. Det er langt ned til bygda og her står to fjelljegere med en elgokse. 

Sent på kvelden takker jeg Erling i OP for god guiding. Uten hans hjelp hadde det ikke blitt elg i dag.  Så får han spørsmålet – Ka tenkt du når det small oppå der?

Svaret kommer kontant: – Da vart e gla!

LES OGSÅ

Elgjakt i Murudalen

I en avsides dal mellom Gudbrandsdalen og Jotunheimen møtes elglaget 25. september for å jakte på elg. Med godt terreng for elgjakt og ivrige jegere i alle aldere er det kun et spørsmål om tid før elgen ramler.

Action på elgjakt i Sør-Varanger

På vei over åsryggen føler jeg meg iakttatt. Brått ser jeg rett i øynene til ei elgku. Jeg stivner, tør bare bevege øynene. Er det en kalv der? Den er igjen på kvoten under elgjakta!

Et jegerliv i rullestol 

Med lidenskap for elgjakt, tar Steffen Johansen oss med inn i sitt jaktrike i fjellbygda Røyrvik. Et dramatisk vendepunkt i livet hans snudde opp ned på alt. Jakta har gitt livet ny mening, håp, livskvalitet og glede.

Fra løshund til bandhund

Hun vokste opp med løshund på gården, men Ann Helen Aabogen Haugaard endte opp som innbitt bandhundjeger.

Elgjeger i ulveland

Sondre Rønningen fra Osensjøen i Rena kommune er en sjelden erfaren elgjeger trass i sine unge alder. Før jul ble unggutten 16 år og kan endelig gå med elghunden alene!