Elgjakta blir for dyr for vanlige familier

Elgjakta har i generasjoner vært en viktig bærebjelke i mange norske familier. Kunnskap har gått i arv fra besteforeldre til barnebarn, og ved leirbålet i høstkveldene har historier og jaktglede blitt delt på tvers av generasjoner.

Men nå mener Aronsen at denne kulturen står i fare for å dø ut, ikke fordi interessen har forsvunnet, men fordi prisene gjør det umulig å delta for vanlige folk.

– Tidligere var jakta tilgjengelig for de fleste. Nå har Statskog priset ut folk flest. Elgjakta har blitt en aktivitet for dem med tykk lommebok, sier Aronsen, som har over 50 års erfaring med jakt.

Ny prismodell - høyere priser

Statskogs nye prismodell innebærer en grunnpris på 5.000 kroner per tildelte dyr, opp fra 4.000 kroner, samt en kilopris som varierer etter størrelsen på dyret. 

De største dyrene er dyrest. På ungdomsfelt er grunnprisen halvert, men kjøttprisen er den samme.

– Før kostet et flådd elgslakt mellom 35 og 70 kroner kiloen, hevder Aronsen og legger til:

– Nå er prisen oppe i 117 kroner for dyr over 190 kilo, i tillegg til forskuddsbetalingen. Og denne summen må betales selv om man ikke feller dyret.

– En feilslått strategi

Fagsjef for jakt og fiske i Statskog, Jo Inge Breisjøberget, forklarer at forhåndsbetalingen skal fungere som et insentiv til faktisk å felle dyrene.

Men det argumentet kjøper ikke Aronsen:

– Det er avskrekkende mye penger. Vi jakter like mye som før, men enkelte år er det rett og slett umulig å ta ut alle dyrene på kvoten. I tillegg er mange av terrengene i nord krevende. Elgen følger ikke kvoten, den vandrer dit den vil. Går den over bekken til privat grunn, koster den plutselig ingenting for grunneieren, mens vi på statsgrunn har betalt 5.000 før vi i det hele tatt har sett dyret. 

Mister familietradisjonen

Elgjakta har alltid vært et høydepunkt for Aronsen og familien. Nå blir det første året uten.

– Det er nesten som en høytid hos oss. Alle tar fri, både store og små. Jeg har tre barn og flere barnebarn, og vi har alltid jaktet sammen. Men nå er det for dyrt til at vi kan fortsette. Det gjør vondt.

Han frykter for rekrutteringen:

– Det snakkes mye om å få med ungdom og jenter på jakt, men hvordan skal man klare det når det koster så mye?

Breisjøberget peker på egne ungdomstilbud:

– Vi hadde 13 egne jaktfelt for ungdom under 30 år i fjor, med mentorer i terrenget. 200 ungdommer sto i kø, og vi utvider til 17 felt i år. Tre av jaktfeltene hadde kvinnelige jaktledere.

– Det høres fint ut, sier Aronsen, men legger til: – Hva med de ungdommene som ikke har foreldre som har råd til å sende dem på jakt?

Prisene styrer uttaket

Statskog avviser påstanden om blodpriser og ekskludering. De mener at deres priser over tid heller har gått ned, om man tar høyde for lønns- og prisveksten i samfunnet.

– Noen reagerer på at vi bruker pris for å drive god forvaltning. Når du ser hvordan elgstammen sliter i Norge, må vi ta grep for å sikre en sunnere stamme. Våre priser demper uttaket av store og genetisk verdifulle dyr. De store elgene er dyrest, de små elgene er billigere. Slik gir vi insentiv til å felle de som ikke bør avles på, sier Breisjøberget.

Han understreker at prisene ikke er ment å ekskludere:

– Vi har få klager på pris, og vi følger markedet tett. Våre priser skal ikke være ledende, men heller ikke undergrave private grunneiere.

Men Aronsen er tydelig:

– Når både min og andre familier ikke lenger har råd til å delta, så ekskluderer dere faktisk folk.

– Må dele risikoen

Forskuddsbetalingen på 5.000 kroner per dyr er noe av det Aronsen reagerer sterkest på.

– I fjor måtte vi ut med 30.000 kroner før vi hadde tatt på oss jaktstøvlene. Vi er ute hver eneste dag, men det hjelper lite om det ikke er dyr i terrenget.

Breisjøberget forklarer:

– For storvilt gjelder både en grunnpris per tildelt dyr og en kilopris. Forskuddet er en del av grunnprisen og trekkes fra når dyret felles. Det er en modell som deler risikoen mellom jeger og grunneier, og er vanlig hos de fleste tilbydere. 3/4 av kvoten er grunnkvote med forskudd, resten tilleggsdyr uten forskudd.

Tradisjon vs. marked

Aronsen frykter at mange jaktområder snart blir forbeholdt utenbygds jegere med tykkere lommebok.

– Det er tragisk at noe som har vært for alle, nå i ferd med å bli for de få. Tradisjoner og kunnskap går tapt, sier han.

Breisjøberget avviser at det er en trend:

– Vi har stor pågang fra hele landet og skal sørge for at både byfolk og bygdefolk får tilgang til jakt.

Men han innrømmer at markedet varierer:

– Våre priser treffer ikke alltid på lokale forskjeller. Vi tilbyr jakt i hele landet, men etterspørselen er ulik. Vi kan ikke garantere at alle føler seg inkludert, men vi forsøker.

Fagsjef Breisjøberget svarer

– Du har nå fått høre at prisene deres oppleves som ekskluderende. Frykter dere at færre lokale jegere kan føre til at kvoten ikke fylles?

– Det er alltid et problem om vi ikke får tatt ut de dyrene vi skal, uavhengig av hvem som jakter. Med fraflytting i bygda må vi ha jegere utenfra for å fylle kvotene.

– Men hva med det sosiale aspektet, at jakttradisjoner og fellesskap svekkes?

– Det er synd om familier faller fra. Men vi har et samfunnsansvar for å tilby jakt, og det tar vi på alvor. Vi må balansere marked og tilgjengelighet. Noen vil alltid mene vi er for dyre, andre for billige.

– Har dere vurdert andre måter å motivere jegerne til å ta ut riktige dyr enn å bruke pris?

– Det handler om å endre tankegangen. Mange vil skyte de største dyrene, men de har en viktig funksjon i bestanden. Derfor må vi tenke mer på hva vi etterlater i skogen. Pris er ett av flere virkemidler, svarer Breisjøberget, og trekker paralleller:

– Vi kjøper færre plastposer nå som de koster mer. Det samme gjelder her, de største dyrene blir dyrere og de minste dyrene billigere. Det gir insentiv til å velge annerledes. Det gir bedre dyrevelferd og en elgstamme som står sterkere i møte med store utfordringer knyttet til beite, klimaendringer, parasitter og stadig større hinder i leveområdene.

– Håper de får opp øynene

Men for Jim Roger Aronsen er ikke svarene gode nok.

– Jeg håper Statskog snart får opp øynene og innser at prisene deres ødelegger tradisjoner som har vart i generasjoner, sier han skuffet og forklarer at han ønsker å skape en debatt om prisene til Statskog.  

– Jakta er en bærebjelke for mange lokalsamfunn i Norge.

Aronsen mener at dersom prisene fortsetter å stige, kan jakta snart være forbeholdt en liten, pengesterk elite, mens de som har båret tradisjonen videre i generasjoner, må legge børsa på hylla.

– Statskog har et verdigrunnlag som sier «vi sikrer fellesskapets verdier for fremtiden». Statskog er avhengig av at jegerne gjør denne forvaltningsjobben på vegne av Statskog, er det da riktig at jakten blir forbeholdt rike jegere fra inn og utland? Eller skal vi skape en bærekraftig forvaltning for fremtiden, som tilhører vår kultur og fellesskap? Spør han avslutningsvis.

Under ser du prislisten som elgjegerne i Nordland og Troms må betale per kilo kjøtt. Grunnprisen per dyr ble økt fra 4.000 til 5.000 kroner per dyr i 2024.

LES OGSÅ

Postoppførsel – fra null til gull

Noen feller ikke elg uansett hvilken post de får, mens andre er rene elgmagneter. Er de kjappere i avtrekkeren på posteringsjakt, eller er det noe mer bak?

Hele bygda på jakt

I Flora i Selbu stiller både store og små til elgjakt 25. september. Hele familier og folk fra alle samfunnslag og yrker møtes til årets store begivenhet.

Med svarthund i særklasse

– Jeg mener at elghunder må videreutvikles og stimuleres gjennom trening, sier Tommy Nilssen. Han brenner for bandhund og kom på pallen under NM med svarthunden Tero.

Kongen av Nordmarka

Carl Otto Løvenskiold er 13. generasjon i rekken av eiere av Nordmarka og han har forfedre som har preget store deler av Norgeshistorien. Les hva som skjedde da Nordmarkas konge traff skogens konge.

Satser på de unge

Jegerstanden er truet, mange vet ikke lenger hvor maten kommer fra. Selv i jaktkommunen Trysil var det full ståhei da skolebarna fikk være med å slakte gris, undersøke tarmer og fikk blod på henda.

Denne saken er skrevet av

Lise Ailin Rosvoll

Journalist

Lise Ailin Rosvoll er journalist og frontsjef i lokalavisa Saltenposten. Ved siden av jobben driver hun eget foretak, hvor hun leverer frilansartikler til JEGER og tar ulike fotooppdrag. Hun har bakgrunn fra salg av våpen og jaktutstyr, og er en lidenskapelig jeger selv - med elgjakta markert som helligdager i kalenderen.