Kongen av Nordmarka

– Hvor ble det av elgen? 

En liten rusletur i kupert terreng avslører intermessoet minutter i forveien. Bikkje og jeger var sikker på at elgens siste time var nær. Vinden var gunstig, skuddholdet kort. Men så var det dette med sikten da? Istedenfor å kapitulere overfor to- og firbeint, benyttet elgen seg av den tette granskogen og slapp seg ned på en liten myr, før den i fint driv trakk sørover gjennom en trang kløft.

Alt dette uten at bikkje eller skytter enset noe som helst. En unnamanøver en konge verdig. Ikke visste elgen at akkurat denne dagen lurte den en annen konge, nemlig Kongen av Nordmarka.

Vi skrur klokka noen timer tilbake. 

Tåken ligger som en grå dyne over Sørkedalen. Det er tidlig lørdag morgen. Gradestokken ligger rundt null. Oslos innbyggere er ennå ikke på beina. Jeg møter ikke en levende sjel når bilen snegler seg oppover speilglatt vei langs Sørkedalselva. Forbi Oslo golfbane, ærverdige Bogstad gård og

Wyller-bakken. Etter å ha forlatt E18 ved Sjølyst en halv time tidligere, er jeg fremme ved Sørkedalen landhandleri. Nå er vi så langt unna storbyen vi kan komme på en halvtime. Her inne råder fred enn så lenge. 

Presis klokka 08.00 dukker en pick-up ut av tåkeheimen. Og med den Kristian Berglund; viltforvalter, hundefører og jeger hos mannen som vi i dag skal jakte med: Carl Otto Løvenskiold. Mannen som eier storparten av Nordmarka. Carl Otto er 13. generasjon i rekken av eiere av Nordmarka og han har  forfedre som har preget store deler av Norgeshistorien:

Peder Anker var Eidsvollmann og Norges første statsminister. Han eide Bærums Verk fra 1791. Ankers datter Karen giftet seg med grev Herman Wedel Jarlsberg, også han Eidsvollmann og Norges første finansminister i 1814.

Etterhvert arvet grev Wedel Jarsleberg og Karens sønn Harald Bærums verk og en rekke andre eiendommer. Harald oppførte også hovedgården på Bærums Verk, som kalles Slottet.

Haralds datter Elise giftet seg med Carl Otto Løvenskiold fra Telemark. Ekteparet Carl Otto og Elise innførte også familietradisjonen at den eldste sønnen i familien døpes Harald. Slik har det vært helt siden slutten av 1800-tallet.

-Hei, dette letter utover dagen, sier Kristian og skuer utover tåkehavet. -Vi får garantert bra jakt. 

Jøss, ser jeg virkelig så mismodig ut? Det er klart tåka letter.

“Det er ikke mange som kan sette seg inn i bilen, kjøre inn til hytta og like etterpå være ut i et fantastisk elgterreng hvor de kan felle de dyrene de selv ønsker. For en jeger er dette toppen av lykke.”

Kristian har jobbet for Løvenskiold i fire år. Før det var han leder av XXL-konsernets jakt-reiser i inn- og utland. En svært erfaren jeger og hundefører med utdanning fra Sverige og Skottland. 

Jeg legger meg på hjul etter Kristian. 20 minutter senere ligger jeg på bremsene idet pickupen plutselig senker farten. Opp foran bilene flyr en diger tiur. Den kommer seg raskt i skjul og piler innover i den tette skogen. –Et godt jakttegn - tenker jeg - evig optimist når det gjelder egen og andres jakt-lykke. 

Rundt svingen står Carl Otto Løvenskiold og venter ved bilen sin. -Hei, sier han med et åpent og vennlig blikk. Etter litt småprat går det ikke mange minutter før Løvenskiold er tilbake i jaktmodus. Glemt er Maxbo-omsetning, utbyggingsplaner på Fossum Bruk, mediaomtalt partibidrag til Høyre og annet som er uvesentlig når en skal jakte. Nå handler det om vindforhold, dyreobservasjoner og om Kvikk. Godseieren kan ikke få fullrost bikkjene Kristian og de fem øvrige viltforvalterne rår over. 

Løvenskiold konfererer litt med Kristian, før sistnevnte tester vindretningen med et hvitt pulver-puff fra en liten spruteflaske. Selv om vi har GPS og peiler er det godt med en velkjent innretning som mekanisk indikerer vindretning. Flau vind i nordlig retning. 

Vindretningen medfører at vi igjen setter oss i bevegelse. Jeg setter igjen bilen  og kjører med Kristian videre nordover. Vi ligger bak Land Roveren til Løvenskiold som får kjørt seg på tømmerveien oppover mot Oppkuven, en av Nordmarkas høyeste topper med sine 704 moh. Vel ute av bilene, spenner Kristian fast peileren på Kvikk. Bikkja er ivrig etter å sette i vei, men må finne seg i å gå i bånd før han får lov å dra ut. Hele tiden setter den erfarne elgbikkja nesa i været. Trolig står det dyr høyt oppe på åskammen. Kan hende hørte elgen oss da vi forlot bilene. Etter å ha sirklet rundt litt nedpå en myr får Kvikk los på et dyr. 

Oppkuven er et fantastisk terreng med sine mange bølgende åskammer og slukter. Carl Otto tar teten og beveger seg i jevnt og stille tempo i terrenget. Ingen ville tro at denne bedriftseieren har operert begge knærne. Selv mener han at jakta i oktober og november er den beste trimmen man kan få. Vi pauser øverst på åskammen og lytter til Kvikks jevne bjeffing i det fjerne.

Carl Otto legger nye planer sammen med Kristian. Begge kikker de nøye på Iphonene sine og kan se at losen går strakt sørover. –Fortsetter det slik er elgen snart nede i Sørkedalen, sier Carl Otto. 

Vi hører et dumpt smell sørvest for oss, i de bratte åssidene. –Sikkert en fuglejeger som er i aksjon, sier Kristian. 

-Du jakter ikke skogsfugl, spør jeg godseieren.

-Nei, for meg er og blir elgjakt med løshund det ultimate. Men jeg har to sønner som er ivrige fuglejegere, i tillegg til elgjakten. De er i grunnen mer enn ivrige jegere. De har en liten koie ikke langt unna her, som de bruker som base under skogsfugljakten. 

Carl Otto har selv en egen hytte ved Sandungen, der han bor under elgjakta. Bygningen ble oppført av Carl Ottos bestefar i 1940. Carl Otto har også fått bygget et slakteri ved Sandungen, der han, viltforvalterne og hundene holder hus hele høsten under jakta. 

-Det er ikke så mange som kan sette seg inn i bilen, kjøre inn til hytta og like etterpå være ut i et fantastisk elg-terreng hvor de kan felle de dyrene de selv ønsker. For en jeger er dette toppen av lykke.

-Ja, jeg anser meg selv for å være privilegert. I oktober og november blir det en god del dager her inne. Ofte har jeg med gode venner som jeg har jaktet sammen med i mange år. 

Løvenskiold er nøye med hvem som får jakte i Nordmarka, enten det er venner eller familie. På samme vis er han ekstremt opptatt av at de jaktlagene som får løyve til å jakte i Nordmarka er erfarne og aller helst har en tilknytning til området. –Det er nesten ingen utskiftning på de 20 lagene som vi gir løyve til å jakte i området. Det synes jeg er et godt tegn. Det betyr at vi i fellesskap tar ut de dyrene vi skal for å forvalte elgstammen på best mulig vis.

Ønsker du å jakte i Nordmarka, kan du løse kort for småvilt. Hare, røy, tiur kan jaktes av alle med jaktkort. Ifølgte Løvenskiold er det lange lister over de som drømmer om elgjakt.

Forvaltning. 

I løpet av dagen er det ett ord – forvaltning – som går igjen flest ganger under mine samtaler med Carl Otto Løvenskiold. Det er ingen tvil om at 62-åringen er en lidenskapelig jeger. Like opptatt er han av å forvalte det han selv har arvet. Det inkluderer skog, bygninger og vilt. 

Jeg kikker østover mot Kikut og kaster så et blikk mot horisonten i nord. Skogkledde åser så langt øyet kan se. Alt tilhører Løvenskiold.

-Du har et enormt område å ta vare på. Et formidabelt ansvar.

-Jeg ser det ikke slik, for meg er det en glede å forvalte det jeg har arvet. Målet er å overlate eiendommene i enda bedre stand enn hva jeg fikk overlevert. 

Skogbruket har vært en viktig inntektskilde gjennom mange år. Tidligere var nærmere 350 personer engasjert i skogen, alt ble manuelt sagd og hogget og senere kjørt ut med hest. I dag har han 20 personer på lønningslisten; to digre skogsmaskiner har overtatt for hærstyrken av skogsarbeidere. De to maskinene tar ut 60.000 kubikkmeter med tømmer hvert år. 

Løvenskiold viser hvor nøye man er med å bevare randsoner av skog langs elver, bekker og veier. –På denne måten sørger vi for å opprettholde biotopene til de dyrene som lever her inne. 

Under vår ferd gjennom Marka støter vi på utallige koier, hytter og småbruk. –Til sammen har vi over 700 ”tak” å ta vare på. Vedlikeholdet krever store økonomiske ressurser. Løvenskiold er stolt av hvordan de skjøtter alle bygningene og viser meg et nyoppusset hus på Kjelsås, som skal leies ut.

-I tillegg har vi 47 mil med skogsveier som skal holdes åpne og i stand slik at vi får fraktet ut tømmer. –Standarden på veiene i Nordmarka er unike. Det er ikke så mange som tenker på at alle disse kilometerene med vei blir vedlikeholdt og bekostet av en privat eier, sier Kristian. 

Veiene brukes av alle frilfuftsinteresserte i hovedstaden. Veiene og skogen er å anse som Norges største treningssenter. 

-Det er over en million mennesker som sogner til Marka. Det er viktig at vi som skogeeier har et godt forhold til friluftslivet. Det er stor og høy brukerintensitet . 

Løvenskiold hilser på gående og syklende under vår kjøretur gjennom Marka. Det skinner gjennom at han har størst sans for de som nyter Marka i et rolig tempo og minst sans for syklister som uvørent raser av gårde på skogsbilveiene. Med liten omtanke for mennesker og hunder.

Løvenskiold er også krystallklar når det gjelder hva han ønsker seg av vilt i Nordmarka. 

-Hjorten må vi gjerne være foruten. 

Stor blir min forbløffelse når jeg spør hvorfor. Er ikke hjorten bare et ekstra tilskudd å jakte på?

-Nordmarka er for skogsfugl, småvilt og elg – ikke hjort. Mens elgen lar seg drive av løshunder, sliter hjorten ut hundene. De løper 500 meter, venter på hundene og løper nye 500 meter. Slikt fortsetter de til hundene er helt utkjørte. Det blir det ingen god jakt av.

På spørsmål om hva han synes om ulv i Marka, svarer han diplomatisk at han ser liten verdi av å ha ulv på sine eiendommer. –De er til stor skade for ville og tamme dyr i Marka. Også for menneskene som ferdes her skaper det en uro. 

Når det gjelder forvaltning av elgstammen er han i fyr og flamme. De lager treårsplaner og er nøye med å ha et forsvarlig uttak. Løvenskiold hadde i 2015 selv 60 dyr av en totalkvote på 105 dyr. Godseieren bruker selv mye av tiden i oktober og november på jakt, til nå har han felt fem dyr. Han lar også gode venner og familie delta på jakt. I tillegg lar han viltforvalterne jakte med unge hunder tidlig i sesongen. 

Elgjakt med løshund har alltid vært favoritten til Løvenskiold-slekten. Som 14-åring fikk Carl Otto sin første rifle, en Husquarna. I dag er det en Blaser, kaliber 30-06, som er favorittvåpenet. Kikkerten er en Zeiss, 1,1-4x24. 

-Kikkerten fungerer utmerket til den type jakt vi utøver. Det er sjeldent vi skyter på lengre hold enn 70 meter. Ofte mye kortere. Raske skudd også. 

Løvenskiold ble opplært i jaktkunsten av sin far, som også var en ivrig jeger. Det samme var hans far igjen. Carl Otto Løvenskiold er oppkalt etter tidligere statsminister Carl Otto Løvenskiold. 

Om det også nedarves jaktgener i Løvenskiold-slekten vites ikke, men i det vi setter oss ned for å raste, tikker meldingen inn om at Harald, Carl Ottos eldstesønn har skutt en elg. Senere skyter Carl Joachim nok en elg.

Kristian registrerer med peileren at Kvikk har holdt på å jage etter elgen i 16 kilometer. Løvenskiold griper øksen og sammen sanker vi opptenningsved til bålet. Godseieren byr på pølser og lompe, som i likhet med matpakken smaker fortreffelig. Kristian viser frem kokkekunster når han disker opp med pannekake og bacon. Uvant kost.

En ny kikk på Iphonen og Kristian konstaterer at losen er på vei nordover mot oss igjen. Vi gjør oss klare til en ny dyst med Skogens konge. Men han har andre planer. Tar med seg bikkja i ulendt terreng opp langs det 4,5 kilometerlange Langlivannet og midtveis, stanser dyret opp og legger på svøm over til den andre siden. På peileren ser vi at bikkja står lenge, men legger ikke på svøm. Et klokt valg. 

Det begynner å mørkne og vi skjønner at dagens jakt går mot slutten. 

Vi plukker opp Kvikk på en av de mange skogsbilveiene, slukøret legger han snuten i fanget på Kristian. –Han har logget 24 kilometer i dag, innimellom gikk losen i 10 kilometer. En fantastisk innsats, sier Kristian. Så snur Carl Otto Løvenskiold seg mot meg, håndhilser og beklager at det ikke ble noe jaktbilde av felt dyr. 

-Du har sett at det er vanskelig å jakte på Nordmarkselgen. Som regel vinner elgen, sier Carl Otto Løvenskiold. Han har den stoiske ro en erfaren elgjeger får etter flere tiår med jakt. Han vet at nye sjanser får han allerede i morgen tidlig.  Går det slik Carl Otto – den 13. Løvenskiold i rekken ønsker - vil lyden av losen runge gjennom Nordmarka i ualminnelige tider. 

-Målet mitt er at slik skal det være til evig tid…. 

Denne saken fra JEGER-arkivet ble første gang publisert i januar 2016.