Elgjakt i le av Granlivillaen

Etter at Karl Granli gikk bort, forfalt huset innpå skogen inntil kommunen kjøpte eiendommen i 1975. Skolen i Våler utviklet stedet og har brukt det mye til friluftsundervisning og overnattingsturer for elevene. Elgjaktlaget i Eidsberget disponerer huset under elgjakta.

Detaljbilde fra Granlivillaen, Eidsberget, Våler i Solør

Lovende start

Årets kvote er på ku, kalv og okse. For det meste jaktes det med gråhund i band på det drøyt 20.000 mål store terrenget som jaktlaget disponerer. Det har vært tryggest for et jaktlag som har hatt ulverevir på flere kanter de siste tiårene. 

– Det har lenge ikke latt seg gjøre å drive løshundjakt. Men i år er det lenger mellom ulvene, så vi har bestemt oss for å slippe elghundene igjen, sier jaktleder Kjell Erik Rostille. 

Forventningene er derfor høye foran dagens første drev. Det er observert ku og kalv i terrenget om morgenen. Hundeføreren skal inn med hund fra en kant, mens postene fordeles på de tre andre sidene av en firkant. I teorien skal elgene da være fanget inne av postjegerne. 

Det er tredje dag av elgjakta. Hele kvoten gjenstår, og i tillegg kan jaktlaget felle rådyr og hjort.

Bandhund med løshundlinjer

Jeg får tildelt første post ved Rønningsbekken. Bruset fra bekken er tydelig, men overdøver ikke resten av skogens lyder: et økseslag i det fjerne, et fly på vei mot Sverige, og vinden som suser over trærne. Jeg finner meg til rette med rifle og skytestokk mens småfuglene kvitrer fra staute grantrær. Det er liv i skogen. 

Hundefører Arild Myrvold har gått fra den fjerde kanten av firkanten med den unge gråhundstispa Frøya. Egentlig har Arild mest forkjærlighet for bandhunder som går stille og ikke trekker så hardt, men for å tilfredsstille postjegerne er det løshundlinjer i de siste hundene hans. Når hundene finner fersk fot i skogen blir det liv, dermed hører postjegerne når Arild og bikkja nærmer seg postrekka. 

– Egentlig liker jeg å smyge meg innpå med en hund som klarer det. Jeg startet opp med bandhund og har kun drevet med bandhund. Dessverre har vi hatt tilgang til for små terreng for å drive med løshund, sier Arild Myrvold. 

Med en bandhund er hundeføreren alltid med hunden gjennom drevet og det går roligere for seg. Med en løshund har ikke hundeføreren samme kontroll. Da er det elgen som styrer showet: Dit elgen drar, følger hunden etter – og det kan gå langt. Det ideelle løshunddrevet er helst at elgen står i uttaket, men ofte gjør den jo ikke det.

LES OGSÅ: Bandhundjakt med gråhund

Hundefører blir postjeger

Den erfarne hundeføreren har hatt flere gråhunder opp gjennom årene, i tillegg til drever, dunker og hygen. Men han tror Frøya blir hans siste hund.

– Det er kanskje noen yngre som vil ta over hundeholdet. Da kan jeg ta en post langs veien et sted, humrer han. 

– Jeg synes jo det er mer spennende å gå med hund enn å sitte på en stubbe. Da er jeg midt oppe i det hele tida. Om jeg får skutt elgene eller ikke er uvesentlig for meg. Det er det å få frem dyra til postene som er viktig.

Erfaren hundefører

Arild må saumfare terrenget før han finner spor som Frøya viser interesse for. 

– Det er ku og okse sammen, kanskje en kalv også, melder Arild på radioen.

Evnen til å tyde sportegn og melde ifra til postrekka er en av Arilds styrker som hundefører. Da er det lettere for postjegerne å være mentalt klare for å skyte det som kommer.

– Noen ganger bommer jeg, men de fleste gangene har jeg rett. 

En av de forrige gråhundene hans hadde en sterk forkjærlighet for okser, og valgte alltid å følge lukten av elgokse i skogen. Arild hadde sportrent litt for mye på okser gjennom innjagingen. Det blir mye sportrening for hundene til Arild utenom jaktsesongen. 

– Hunden får trim hver dag, opptil en mil om dagen. Vår og sommer blir det mye sporing etter elg, da jeg ikke driver med blodsportrening. Skal en få til hunder, så må en ut for å trene.

Arild og Frøya følger elgsporene – men det bærer ut av postrekka. Det konkluderes med at elgene allerede har gått gjennom teigen før postrekka ble satt.

GRÅHUND: Grå elghund - en moderne klassiker

Drev to

Etter et kjapt møte ved Granlivillaen blir jegerne ompostert. Denne gangen får postrekka form som en vinkel. Jeg får en av postene mot sentrum av vinkelen, rett ved Flatåsbekken. Heller ikke her slipper jeg unna suset fra bekken. Å høre elg som kommer, er vanskeligere når det ikke er helt stille rundt en.

Arild melder etter hvert fra om masse spor av elg oppe i Tandlia. Det er «liggebusuer» og brunstgroper overalt. Frøya tar Arild med på en skikkelig rundtur oppe i høyden. Dessverre finner ikke hunden ut av sporene, og til slutt mister den det helt. Arild gir opp. 

Regnet som så vidt startet ved den første posteringen, har tiltatt i styrke gjennom dagen. Det er en klissvåt hundefører som noe misfornøyd kommer ned på veien uten elg. 

Vi samles igjen på bålplassen ved villaen. Etter en kjapp rådslagning kommer laget frem til at jaktdagen avsluttes tidlig: Det er bare med en hund i dag, og Arild er søkkvåt. Selv om han ikke sier det høyt, er han kanskje ikke helt fornøyd med jobben til den unge gråhunden. Men som han sier diplomatisk: Slikt må en bare regne med når en jobber med en ung hund.

Morgenposter og elgdrev

Jaktlaget praktiserer sent oppmøte jaktdagene: Ikke før 08:30 er folk på plass. Den sene jaktstarten gir rom for å ta morgenposter i sine favoritt-tårn eller favoritt-poster. Ett år ble alle elgene på kvota skutt på morgenposter, til stor forferdelse for hundeførerne.

Til dag to av jakta er det færre postjegere som møter opp utenfor Granlivillaen, og det er ingen som har vært på morgenpost. Med få jegere denne fredagsmorgenen blir det bestemt å spare de beste drevene til resten av helgen, når flere jegere er med. JEGERs utsendte får igjen sjansen til å ta frem både rifle og kamera.

Randi Elsetrønningen har med seg sine to elghunder i dag, Mikko og unghunden Cæsar. Håkon Kjernlie er heller ingen fersking som hundefører, og til det første drevet er det han og Mikko som skal gjøre jobben. Cæsar er tiltenkt jobben som løshund senere på dagen.

Igjen står postrekka i en vinkel med undertegnede innerst i vinkelen, i veikrysset der Kumyrvegen starter. Kumyra er forresten en legendarisk storfuglbiotop i området: Der er det mange skogsfugljegere som har skutt tiur, eller fjørhane som den kalles lokalt.

BANDHUND: Svarthund i særklasse

Skilt med veinavnet Kumurvegen

Tid for filosofering

Det blir mye tid til filosofering som postjeger på elgjakt. Innimellom livsfriske graner er det lett å finne freden som i skogsdypet bor, som det heter i Vålersangen. 

Mange som prøver seg på elgjakt, finner ut at det blir for kjedelig. Men hvordan kan det være kjedelig når det fortsatt er okse igjen på kvota? Kanskje finner Håkon og Mikko en svær en denne gangen? 

I likhet med Arild er Håkon flink til å melde ifra på radioen hva som skjer. Han finner bra med elgtråkk, men også i dag ender hundeføreren til slutt på veien uten at hunden har fått med seg noe dyr frem til jegerne. 

Etter lunsj er det Cæsar sin tur å bli sluppet. Jaktlaget ser frem til å ha en løshund i hundestallen. I år har det nesten ikke vært ulv i området og hundeførerne er mer komfortable med å slippe elghunden.

Færre ulver gir flere elg

– De har tatt ut tre-fire ulverevir i nærheten de siste årene. Hadde de ikke fått ta ut Hornmoen, Ulvåa og Juvberget, hadde det vært skummelt for elgbestanden. I fjor kom Hornmoen-reviret inn her og tok fryktelig mange kalver rett før jakta. Da så vi mange enslige kuer, sier jaktleder Kjell Erik Rostille.

I år har elgene kommet tilbake igjen etter flere magre år. Det er observert flere dyr, og flere kuer som har med seg kalver. 

Drev to for dagen bekrefter at trenden er positiv: Igjen er vi i et terrengavsnitt med mye elgtrafikk. Cæsar får etter hvert tak i elg som han begynner å drive. Dessverre blir det ingen ordentlig los, verken gående eller stående, men det er i det minste fart på sakene.

Detaljbilde fra Granlivillaen, Eidsberget, Våler i Solør

Lur ku

Selv om Cæsar bare gir noen boff her og der, så har han elg med seg fram mot postrekka. Spenningen stiger: Det er ei ku med kalv, men ut i noen åpninger vil ikke kua. Hun tar med seg kalven gjennom de tetteste snar og viser seg ikke på en eneste hogstflate. 

Hun passerer en av postene på god avstand innimellom noe kratt. Kjell Erik Rostille har ikke sjanse til å avfyre noe skudd. 

Enda en elgjaktdag ender dermed uten fangst. Elgjakta er sånn. De fleste dagene blir det ikke skutt dyr. 

I helgen møter derimot flere av jaktlagsmedlemmene opp. Igjen er det Kjell Erik som får dyr på post. Han får skutt en kalv, og for første gang på lenge ser jaktlaget lyst på resten av jakta. Kanskje får de fylt opp kvota i god tid før jul denne sesongen?

Les også

Hva er den beste ammunisjonen til storviltjakt?

Mange sports- og våpenbutikker begynner å få tomme hyller når jakta setter i gang. JEGER tester og viser vei i patronjungelen, i tilfelle du brått må velge noe nytt innen storviltammunisjon.