Det er dag to på vår jakttur etter hare. Været har vært av det ufyselige slaget med sterk vind og masse regn. Gårsdagens jaktutbytte vil jeg helst ikke snakke om. Noen få bomskudd mellom vindkastene er det eneste vi kan skryte på oss.
Med skjeve smil trekker vi på gårsdagens våte klær. Ute får vi vannspruten rett i fleisen.
Men til tross for dårlig utbytte og ustabilt vær, er humør og motivasjon på topp: Det er jaktmakker Miras første harejakt, og hun har ennå til gode å felle sitt første vilt!
Vi ser opp lia der vi skal jakte. Der bakkene starter noen hundre meter bak husrekka langs havet, går et markant berg bortover. Over er det åpent og lett skrånende lier med stein og bekkedaler, toppet med tett småskog som et belte opp mot snaufjellet.
Les også: Slik finner du en god harepost
Skogen avsluttes med jungeltett vier, før fjellet åpner seg og fortsetter opp i skyene.
Vi har ikke tatt et skritt før en hare tar løs på lang avstand, og suser oppover i full fart. I løpet av de neste 500 meterne ser vi ikke mindre enn fire hare til. Hvor i all verden var de i går?! Trolig på samme sted, men da trykte de så hardt at vi nærmest måtte tråkke på dem. I dag er de mer skvetne.
Men nå må vi ikke bli så paffe at vi glemmer å jakte: En hare spretter fram mellom noen steiner og langer ut mot nærmeste haug. Jeg hiver opp hagla, et skudd smeller, og viltet triller i bakken. Endelig snudde jaktlykka!
Etter harepus er vommet ut, begynner vi å gå langs den nederste bergkanten. På slike plasser er det én taktikk som gang på gang har vist seg overlegen, så Mira går under berget og jeg over på en parallell linje:
Når en hare støkkes ut, flykter den nesten alltid oppover, for det er svært få rovdyr som klarer holde følge når den tar bakbeina fatt opp de bratte bakkene. Så om Mira støkker ut en hare, vil den med størst sannsynlighet springe rett i fanget på meg.
Les også: Visste du at Ankerstøveren er Haldens egen støverrase?
Og det tar ikke mange minutter før Mira roper «hare!», etterfulgt av et skudd og like høylytt banning. Jeg setter meg ned på en stein for å ikke stå i full silhuett. Sekundet etter kommer haren dansende opp berget. Farten sakkes ned, nå som den er ute av syne for Mira, og meg har den ennå ikke enset.
Jeg plystrer, og harepus stopper opp med ørene på stilk og breisida til.
Teamwork lønner seg på harejakt, og mer skal det bli: Snart ser vi en hare som smetter ned i et hull mellom noen steiner. Her benyttes en annen taktikk, nemlig «poking».
Det skal mye til for å skremme en hare ut av sitt gjemmested, men holder man det gående, så får man det som regel til.
Mira stiller seg strategisk med børsa i anlegg. Jeg kjører en lang kvist ned i sprekkene rundt hullet der haren forsvant. Flere minutter går og flere innfallsvinkler prøves, uten resultat. Men idet jeg får rullet bort en stein, ser jeg plutselig en hårball bare en halv meter under meg.
– Nå kommer den, roper jeg.
I samme øyeblikk som kvisten berører harepus, spretter den ut og langer oppover. Men Mira har den allerede på kornet og følger på. Da skuddet smeller et tiendedel senere, har Mira endelig felt sitt første vilt – en stor og snøhvit hare!
«Jeg småløper i skjul av ryggen, og åler meg opp i posisjon på 70 meters hold. Løpet hviler stødig på en liten tue som gir perfekt anlegg.»
Vi har fått blod på tann. Etter lunsj bytter jeg hagla med en kombi 12/76 - .223 Remington med kikkertsikte, før vi legger av gårde mot høyfjellet. Den russiske børsa er på ingen måte noen lettvekter, men stabil og presis på de to avtrekkerne.
Fra skogbandet og nedover får man mest igjen for hagle og to skudd. Over skogbandet er det derimot lang sikt. De overraskende situasjonene er færre, men her kan de hvite harene ofte ses på flere hundre meters avstand.
Les også: Vi tester kombinasjonsvåpen fra Blaser
Vel oppe har vi utsikt langt utover storhavet i vest, og godt skue mot steile tinder i øst. I sekken har jeg en 10 x 42-kikkert som nå kommer godt med:
Store deler av platået er steinløst og flatt, så det hopper jeg raskt over. Men på en av ryggene, ligger derimot flere steiner strødd omkring. Og der finner jeg typisk nok en hvit pelsdott halvt i skjul under en av steinene.
Jeg småløper i skjul av ryggen, og åler meg opp i posisjon på 70 meters hold. Løpet hviler stødig på en liten tue som gir perfekt anlegg. Trådkorset finner harens hode. Smellet drukner raskt av fjellets vinder.
Denne fjellharen viser seg å være et beist; dobbelt så stor som morgenøktas minste, og en av de feiteste jeg noen gang har skutt. I motsetning til de andre, er vinterpelsen hos denne komplett, uten et eneste grått hår.
Været i høyden frister ikke til noen langvarig ekspedisjon, så vi sikter oss ned mot teltet igjen. På tur ned får jeg tilfeldigvis øye på en grå liten hare som sitter i ro på bare 10 meters hold. Den tar jeg med hagleløpet.
Vi sier oss godt fornøyde, på tross av en ganske mislykket førstedag: Fem harer på 5-6 timers jakt har gitt oss mye jaktspenning, og det var ikke mye om å gjøre at vi kunne ha felt dobbelt så mange hvis vi virkelig hadde gått inn for det.
Men da er det jo desto flere igjen til neste gang, som garantert vil bli om ikke så altfor lenge.
Om du heller vil sitte på post mens hunden driver haren, er en stolsekk å anbefale. Finn din favoritt i vår stortest av stolsekker.
1: Haren skifter til vinterdrakt som regel i oktober, og blir veldig lett å få øye på der det ikke er snø. De største skifter først, og de minste sist.
2: Haren ser ut til å ha begrenset forståelse av at den har tatt på seg vinterfrakken. At haren er hvit, gjør den nemlig likevel ikke mer sky.
3: Haren sitter ofte godt synlig til innunder store steiner og berghamrer, men vil gjerne ha god oversikt nedover. Bruk derfor kikkerten flittig.
4: Haren kan trykke svært hardt. Gå fra busk til busk mens du sparker og lager lyd der den kan sitte, men vær stille mens du går mellom buskene.
5: Når haren støkkes, løper den nesten alltid oppover. Det er smart å plassere en jeger på oversiden av der haren forventes å bli støkket ut av medjegeren.
6: En støkket hare er ofte sky, og det byr seg sjelden noen sjanse om man følger etter. Unntaket er sporsnø, spesielt om du jakter med rifle.
7: En hare som går ned under bakken, er vanskelig å få ut. Det er likevel mulig om du klarer å «poke» den ut mens jaktmakkeren står klar med hagla.
8: Hagle er foretrukket våpen, særlig i tettere vegetasjon og kupert terreng. Men på mer åpne parti kommer kombi/ drilling til sin rett.
9: Med rifla skytes haren som regel i hodet, men du kan også skyte i bogen med helmantel. Bogskudd er best når holdet er langt og målet desto mindre.
10: Prøveskyt rifla på forskjellige hold, slik at du vet hvor mye over eller under du må sikte på ulike hold.
ABONNERE | OM JEGERJEGER er Norges største jaktblad og gir deg jaktglede hele året. Abonnenter får bladet 11 ganger i året og full tilgang til jeger.no. Her finner du blant annet et søkbart arkiv av jaktreportasjer, våpen- og andre utstyrstester, tips til hundehold og annet godt innhold. | KontaktFri Flyt AS kundeservice@friflyt.no Vi svarer raskt på epost. NYHETSBREV Meld deg på nyhetsbrevet |
