Harejakt med haldenstøver

Men hvem har jaktet her spør du? Kjente størrelser som Kong Haakon, kronprins Olav og Ankerfamilien på Rød Herregård i Halden, hadde hatt sine jaktsammenkomster her. Og vi glemmer selvfølgelig ikke jegeren og polfareren, oppdageren, diplomaten og vitenskapsmannen, Fridtjof Nansen. 

Til orientering til de av dere som ikke har oppdatert egen info om denne bolde herre, så nevnes kort at han fikk i 1922 Nobels fredspris etter sin store internasjonale innsats for flyktningene etter første verdenskrig. 

Følelsen av å hoppe litt etter Wirkola kunne faktisk føles på – og det gjorde godt! Sammen med tre meget drevne harajegere og skogsfolk fra Aremark skulle denne dagen bli et eneste stort eventyr. At bikkja skulle sette nye rekorder ante vi lite om, men det gjorde den! Haldenstøveren Ludo gjorde ikke skam på arven.

Gutta boys

Med på laget var Jens–Vilhelm Johansen, Per Kirkerød og sønnen Ole Ronny Kirkerød. «Dagens hund» var Haldenstøveren Ludo, på solide 9 år. En helt utrolig bra hund som hadde «slanka» mange harepuser gjennom årene!

Jens–Vilhelm hadde jobbet i disse skogene i en mannsalder og kjente hver krik og krok – herunder hvor haren hopper..(?) Jøss, slett ikke dårlig! Været var nydelig med silkeføre og passe kaldt. Det ville ikke bli problemer med vitring i dag – noe det heller ikke var dagen før, litt lenger ned i bygda. Da ble det felt en «tyskerhara» for Ludo. 

Kommandoplassen for dagens jakt, eller basen om du vil, ble ved skolestua på Stangebråten. Denne plassen har sin egen historie og her bodde i mange år skogsoriginalen Ludvig Ørnelund.

Les også: Slik fungerer harejakt med drivende hund

Denne mannen hadde mange unike særtrekk. Foruten å være kjentmann for Kong Haakon, kronprins Olav, Fridtjof Nansen og Ninni Roll Anker med flere når det skulle guides under jakt, hadde han også en meget livlig fantasi. Han kunne fortelle historier som ville gjort selveste baron von Münchausen  noe brydd, og det sier ikke så reint lite.

Med denne rammen rund jakta kunne ikke dette slå feil. 

6 timer med los

Ole Ronny kan snart skimtes som en diffus skygge der han forsvinner inn i storskogen på sørsiden av den store eika og blir borte. Per rusler opp mot Lundanehøyda og Jens-Vilhelm og jeg skal passe på bakken opp fra «beverhytta».

– Her kommer pus titt og ofte, så her kan det fort smelle. Jeg nikker bekreftende og tar en siste sjekk på kameraet – Her skal intet gå åt skogen!

Ludo finner fort fot og det hele kan begynne. Utrolig bra jobbing på foten resulterer snart i pus på beina, og en fantastisk los serveres spente jegere. Og la meg si dette med en gang:

Makan til kjør skal man leite lenge etter! Tett innpå 6 timer med los gjør noe med barkede harejegere! Aldri tidligere hadde noen av gutta opplevd maken! Må si jeg ved flere anledninger ble nesten litt svett av all spenningen som lå i lufta.

Men denne haren, som må sies å være av den meget snille typen, hadde utrolig mye flaks denne dagen også. Flere ganger var det på håret at den ble felt, men på mirakuløst vis klarte den å velge sikker kurs. Imponerende!

Vi hadde orkesterplass og inntok raskt bålplassen da hare og hund dro ut på små signingsferder. Det tura gjennom hele Lundanehøyda og gjennom «Latterhølet» og ut til «Gryta.» Helt utrolig!

Til tider hørte vi en noe frustrert «hundefører» på radioen som ikke kunne skjønne hvem det var som styrte harepus i sikkerhet, gang på gang. Per humret godt ved flere anledninger og koste seg stort over hundearbeidet, noe også vi andre gjorde. Jeg kødder ikke, men 6 timer med los gjør noe med hørselen – eller evnen til ikke å oppleve skogens ro… Jada!

Har dere sett pus?

Under en av signingsferdene til Ludo og harepus satt undertegnede, Per og Jens–Vilhelm ved bålet og nøt en kopp med kaffe, da en litt merkelig lyd brøt stillheten – Hva var det?

Les også: Harejakt med schweizerstøver

Joda, med grasiøse bevegelser kom det en nett og liten skiløper oppetter skogsbilveien, med retning oss bolde jegere. Med elegante bevegelser svingte skiløperen av veien og med to saftige skøytetak stod hun – ja, det var en hun – ved bålet.

– Hei, har dere sett pus?! Joda, det hadde vi og snart ble det servert kaffe til skiløperen som nøt både varmen fra bålet og losen som kunne høres i det fjerne. Ved en anledning ble det beordret fullstendig ro da losen var faretruende nær – men ei heller denne gang fikk vi inn skudd! Var det noen som sa trollhare?

Men snart var kaffepausen over for skiløperen, som viste seg å være selveste skogeieren, Inger Johanne Anker-Rasch Gabrielsen. Utrolig koselig og hyggelig skogeier. Nesten med det samme hun forsvant ut av bildet kom losen inn på nytt.

Guide: Dette er en god harepost

Nå hadde den tatt en real runde. Jens-Vilhelm titter på GPS-en og konstaterer at den faktisk har vært en runde nedenom «Nansen-furua» før den nå faktisk holder stø kurs mot gapahuken, der Ole Ronny er. Det har nå gått snaue 6 timer og vi har egentlig ikke enset at tiden har gått så fort!...

Dot   

Det låter bra og Ludo har god kontakt. Ole Ronny har brukt tiden godt og har forflyttet seg til stedet der han mener pus 

trolig vil dukke opp. Ingen garantier, men han er denne gangen sterk i troen! Og, gjør harepus det, ja, da vil den faktisk passere meg også! Jeg står med kameraet klart og ser i losrettningen da den plutselig kommer - WOW!

Guide: Slik jakter du hare uten hund

Raskt opp med kamera og klikk, klikk! Med fortsatt lette bein, som er utrolig etter alle timene, vinkler den plutselig av og hopper inn i skogkanten. 

Men til alt hell så fortsetter den parallelt og videre opp til Ole Ronny. Ludo kommer inn med sitt fantastiske mål og utreder et lite tap i avhoppet før den like raskt fortsetter etter harepus.

Tikk, takk – Bang! Skuddet er dempet men forteller tydelig sitt. «6-timersharan» hadde endelig gått tom får fluktveier. Folkens, her er det bare å ta av seg hatten! Etter dette ble det gruppebilde og enda mere kaffe. Undertegnede vil på vegne av JEGER takke for en fantastisk dag i Ankerfjellas dype skoger. 

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2017.