Med «Snyspurven» som hjem og flytende jakthytte, har jeg seilt godt over 2000 nautiske mil det siste halvåret. Nå har vi tatt turen til Måsøy kommune, rett vest for Nordkapp og Magerøya.
Dagen som startet med strålende sol i Honningsvåg, er blitt til et grått tåkehav. Idet mørket begynner å melde sin ankomst, kommer vi putrende mot øya vår. Selv om vinden er helt fraværende, får Barentshavets dønninger båten til å krenge.
Konsentrasjonen er rettet maks forover: Skip og båter kan plutselig dukke opp uten forvarsel. Samtidig følger vi godt med på GPS’en, for farvannet er grunt med mange skjær og grunner.
Landet siger frem som en mørk skygge der inne, før det like fort forsvinner. På seks-sju meters dyp lar vi ankeret falle på lys sandbunn med gode ankringsforhold, før vi slokker motoren og tenner ankerlanterna. I morgen venter en lang jaktdag.
Kjapp start: De første harene er et faktum, langt oppi bratta der de gjemte seg mellom steinene. Med fangsten på ryggen gjelder det å alltid være beredt med børsa i anlegg .
Pangstart på jakta
Himmelen er blå, men en kjølig dis hviler over øya idet vi putrer i land neste morgen og drar jolla opp på stranda. Gresset er mettet av dogg og havskodde. Vi sikter oss inn på foten av fjellet som reiser seg bratt over slettene nærmest havet, før vi vinkler og går parallelt akkurat i overgangen til bratta.
Idet vi nærmer oss ei lita steinur rett forut, begynner det å krible i støkkjeger-nervene mine. Jeg kjenner håret reise seg i nakken mens vi steg for steg går gjennom, alltid beredt for en rask situasjon.
Vi har nesten forsert ura idet en grå hare spretter ut bak meg, akkurat der jeg nettopp tråkka. Den er helt lydløs, og hadde ikke Elisabeth gitt et lite utrop, hadde den forsvunnet usett av sted.
Jeg ser den smette inn mellom noen steiner et par hundre meter lengre opp. En liten sprint, og jeg har posisjonert meg ved ura. I samme sekund hopper den ut på ny, og jeg får satt inn det avgjørende skuddet.
FLERE JAKTEVENTYR MED SNYSPURVEN: Rypejakt på øyene i Nord-Troms og Finnmark
Skjærgårdsidyll: Vi tar oss tid til en lunsj i fjæresteinene på formiddagen. Himmelen har klarnet opp og sola begynner å varme.
Førstegangsjegerens eldorado
Makan! Vi har hørt rykter om denne øya, og har bare gått noen hundre meter før første hare er felt.
Haren vommes ut, og vi fortsetter i parallelt tråkk bortover til neste ur. På samme måte farer en hare ut bak meg der jeg nettopp har tråkket. Jeg oppdager den ved en tilfeldighet, og rekker et raskt skudd akkurat idet den forsvinner ned i et hull.
Elisabeth som er fersk jeger og aldri har felt et vilt, får jobben med å krype ned i hullet. Jeg står klar om den skulle prøve å komme seg vekk.
Etter litt basking inne i ura kommer hun veivende opp igjen med en sprellende hare som hun holder etter ørene. Jeg må nesten le, for det er ikke hver dag jeg ser en så rådvill jeger.
Vi avliver den raskt og vommer ut, før vi runder neste haug og fortsetter tilbake for å få med oss hele terrenget ned mot havet. Like etter hører jeg et smell på den andre siden. Jeg løper over og får se en lykkelig Elisabeth med sitt første felte vilt, en stor fin harepus. Snakk om pangstart på karrieren!
BLIR DET FOR LANGT Å REISE? Med beagler og basset på hareøya i vest
Har-dorado: Kupert, steinete terreng er gode hareplasser, selv om det kan by på utfordringer å balansere seg gjennom de verste urene.
Seks harer til lunsj
Det er fortsatt morgen, men med tre harer på sekken, tar vi like godt turen tilbake til Snyspurven med gummijolla for å henge dem opp. Det aner meg at dette kan bli en dag med full klaff, og på hareøyene i nord betyr det at vi må unngå tunge sekker.
Og det viser seg å stemme når vi går på land igjen: Det vrimler med harer. Hver eneste plass som ser lovende ut, spretter det ut en eller flere. De fleste danser opp fjellet eller inn i uframkommelig ur.
Så med ett beiner en rask pus ut fra noen steiner, på tvers av kursen min. Hagla skvises til kinnbeinet, børsa smeller. I samme øyeblikk som haren bikker, legger en ny hare på flukt i lange hopp. Det smeller på nytt, og pus #2 faller. Doublé under støkkjakt på hare er jaggu ikke hverdagskost!
Jeg vommer kjapt de to. Men istedenfor å henge dem på sekken, finner vi en luftig stein med skygge: Harene veier tross alt 2–5 kilo før innmaten er tatt ut. Skal vi klare å bære mer fangst med oss utover dagen, må vi rett og slett lage et lite depot.
Men vi har ikke gått mer enn hundre meter, før vi feller enda én. Vi henger den sammen med de andre to. Dermed har vi skutt seks harer før klokka slår tolv.
VÅPEN TIL HAREJAKT: Les JEGERs tester av over 60 hagler til jakt!
Vakker duett: Doublé på hare er ikke hverdagskost når du går på støkkjakt. Men denne dagen formelig vasser vi i hare.
Hvalfart i fjæresteinene
Etter å ha blitt lurt flere ganger av en særdeles listig pus, tar Elisabeth opp jakta på den helt nede i fjæra. Jeg plasserer meg strategisk med god oversikt over harens fluktmuligheter.
Mens jeg står og venter, hører jeg en rar lyd ute i havet. Jeg flytter blikket fra Elisabeths tråkling i fjæresteinene. Der svømmer det tre store hvaler forbi, bare hundre meter fra land. Sakte bukter de seg av gårde, mens de slår med halen og sender vannsprut opp i lufta. Snakk om villmarksopplevelse!
Så kommer plutselig først en hare løpende opp søkket. Så to til, med en jaktgal Elisabeth i hælene. Jammen er det ville tilstander her oppe på Finnmarkskysten! Jeg feller en av harene.
Sola steiker som om det var midtsommers. Vi bestemmer oss for å ta turen til fjells, bare for å få noe variasjon og se litt mer av øya.
De 300 høydemetrene er tunge, for bakken er så bratt at vi flere plasser må krype på alle fire. Men også her i fjellskråningen myldrer det av harer. Før vi kommer opp, har jeg støkket fire og felt en.
Sikring: Bruk hansker når du vommer ut. Det sikrer deg i tilfelle det er harepest i området.
Full uttelling
På toppen møter vi et helt annet terreng. Fjellet er et eneste stort platå, med store steiner og hauger rundt omkring. Mellom haugene er det flatt og ikke mye å se. De harene som skvetter ut, legger store distanser bak seg og virker i det hele tatt mer sky.
Det begynner så smått å kveldes idet vi på vei ned den andre sida kommer til ei steinur som bare oser av vilt. Den ene etter den andre haren forsvinner ned i et hull, eller danser over nærmeste bakkekam.
Vi rekker ikke å forsere ura før to harer til bøter med livet, og jeg er oppe i et tosifret antall vilt. Sekkene er nå så tunge at vi ikke orker å bære flere. 11 harer betyr at vi har sikret oss mat for flere dager.
TESTER AV HAGLEAMMUNISJON
Sommerlig: Etter sju harer i lavlandet, går turen opp mot høyfjellet, der vi feller enda flere harer. De er fortsatt i sommerpels, selv om vinteren er rett rundt hjørnet.
God, men «upopulær» mat
Og det er egentlig ganske merkelig: Haren har et fantastisk smakfullt kjøtt, men er likevel et undervurdert vilt som overraskede få jakter på.
Etter å ha diskutert temaet med både unge og gamle jegere, har jeg kommet fram til at grunnen er ganske banal. Iallfall synes det slik sett fra en matauk-jegers side, der utbyttet og mengden kjøtt betyr noe, der man ikke jakter kun for sportens skyld:
Det som ofte nevnes, er harens hjerteskjærende dødshyl om du er uheldig og skadeskyter. Grunn nr. to er det faktum at du bør vomme den ut underveis i jakta, med det «grisete» arbeidet som det medfører.
Grunn tre er dens tunge vekt i sekken. Så som en siste, fjerde grunn, så er det unektelig mer arbeid å partere en hare, sammenlignet med annet småvilt. Men der du fra ei rype knapt får tilstrekkelig middag til én, kan du med en stor hare lett servere fem-seks personer en gedigen viltmiddag.
Viltgudenes gaver: «Snyspurven» ligger på svai i vågen, med dagens eventyrlige fangst hengende som pynt på ripa
Viltgudenes overflødighetshorn
11 harer på en dag høres kanskje voldsomt ut, men faktum er at vi lett kunne ha skutt det tredobbelte om vi gikk inn for det. Det som i hovedsak har heftet oss, er tiden vi har brukt på å vomme, ta bilder og nyte øyeblikkene uten å stresse – i tillegg til at sekken setter sin naturlige begrensning.
Med en bestand som dette, kan man høste mye. Når rovdyr ikke er representert på øyene, blir det en stor bestand som vokser eksplosivt i sluttfasen.
For på et eller annet tidspunkt vil bestanden uansett slås ned av sykdom – og da mye hardere enn hva vi jegere er i stand til å ta ut. På denne øya kan ikke bristepunktet være langt unna. Så da høster vi og fyller spiskammerset med viltgudenes gledelige gaver så lenge det varer.
Alt vi skyter, blir møysommelig tatt vare på. Det som ikke spises fortløpende, fryses ned når vi ei uke senere ankommer Alta – ferdig saltet etter å ha hengt på båtripa resten av turen.
HAREJAKT MED ELLER UTEN HUND? Les mer på JEGERs temasider om harejakt!
Dager som dette: Dagen går mot slutten, og vi begynner å gå ned fra fjellet. Seilbåten synes som en liten prikk nede i vågen.
6 knep til støkkjakt på hare
1) Oppsøk ur og steiner i søkk og bakkekanter, der haren lett finner skjul.
2) Trål terrenget stille, men spark gjerne i bakken når du har mulige dagleier på skuddhold.
3) Haren flykter nesten alltid oppover. Gå derfor parallelt i høyden om dere er flere.
4) I kløfter og bekkedaler bør en tråle søkket, mens den andre posterer strategisk.
5) Se alltid bakover: Haren kan trykke hardt, og ta til beina idet du er gått forbi.
6) Får du øye på en hare idet den smetter ned i et hull, følg med der den forsvant: Noen ganger kan du lure den ut ved å pirke med en kvist eller skremme den ut med å trampe hardt i bakken.
