En schweizerstøver med navn Vilma gir oss tidenes harejakt i et østfoldsk eldorado. Fire turer i eventyrlig natur med vær fra - 25 til pluss 5. Her utfordres harehund og jegere til det ytterste.
Tyskerhare: Her er jeger og hund fotografert med sin første sørhare. Men kan det være en hybrid? Den er levert til Naturhistorisk Museum for prøver.
Lesetid: 7 minutter
Jeg har tidligere hatt mine runder i Aremarks skoger i Østfold på harejakt, men det er så langt tilbake i tid som på tidlig 90-tall.
Den gang med drevere på jakt etter rådyr, noe det var godt med. Når jeg en stille kveld slår på tråden til Steinar Frorud fra Hobøl, med spørsmål om mulighet til å bli med på harejakt, kommer svaret kjapt og kontant: Ja, bare bli med!
GODT DRIV: Vakkert som i et postkort kommer Vilma i sporet til harepus.
Vær og vind
Det står januar 2016 på kalenderen, og det er minus 25 kuldegrader ute! Dette er første jaktdag i undertegnedes felttog i harepusens rike. Når den siste reportasjedagen avsluttes, fortsatt i januar, er det pluss 5!? Ærre mulig? Ja, alt er mulig på jakt i Haremark!
Første morgen starter med en meget lang kaffepause! Gradestokken kryper 10 grader opp. Nå er det ”bare” minus 15. Yes, kommer det unisont fra gutta boys. Nå kan bikkja slippes uten helserisiko.
Tre timer på overtid og Vilma er atter en fri hund… Undertegnede og Steinar skal dekke «krysset» opp til hyttefeltet og mot gården. Vi har også ansvar for veien ned mot «myra», like ved Campingen. Her vil det garantert komme hare om Vilma får vitring i kulda.
Fredrik blir igjen oppe ved hyttefeltet og har jobben med å slippe bikkja. Det hele kan begynne, og vi håper alle på besøk av en spesiell hare, nemlig selveste «Tyskerharan!»
Kulda kjennes godt i kroppen der vi står og gjør oss klare til dagens store begivenhet. Det er ingen hemmelighet at det har kommet sørhare inn i fylket de senere årene, og den er da heller ikke ønsket hjertelig velkommen med rød løper og klingende fanfarer.
Det har ikke blitt skutt sørhare på eiendommen tidligere, så nå er vi alle gira på å bryte den barrieren. Der! Vilma har uttak og skogen fylles med vakker musikk. Steinar titter på meg og nikker med et smil om munnen, og så kommer jaggu «Tyskærn», allerede!
Hjelpe meg… Jeg rekker å rette kameraet opp mot noe brunt i veien og klemmer av, men for sent. Bang! En sky av snø og en brun skygge forsvinner inn i grantetta og blir borte.
Wow! Er det slik det foregår? Kort tid etterpå kommer Vilma jagende inn på skuddplassen og den første sørharen kan hankes ut av skogluggen. Det blir utdelt High Five og historisk bilde blir knipsa av jeger og hund.
Etter nytt slipp, som bærer preg av dårlig vitring, kobler vi bikkja og innvilger tid for båling. 15 kalde gjør noe med hund og mann. Resten av dagen nyter store menn små grillpølser fra store steikepanner, og snart skal kulda gi seg, ifølge «Meteorolygen»..?
Postkort og harelos
For et vær! Sola skinner, det er minus 8 og 20 cm med herlig hvit løs snø – og harespor i fleng! Det kan rett og slett ikke bli bedre. Nå mangler det bare los og harepus på «film».
Etter obligatorisk kaffe hos Fredrik reiser vi ut til den gamle veiskrapa, som er en dødelig post! Fredrik bekler denne og sender oss ned til «Lyckliga gatan» som trolig er hakket bedre. Midt i mellom begge postene slipper Steinar Vilma og showet kan begynne, og for et show det blir!
Det første Vilma gjør er å finne spor av «gulpus», den type pus som egentlig ikke finnes «her på gården», før hun fortsetter søket etter vår pus. Klokka tikker opp mot 20 minutter og Vilma har gått mesteparten av tiden i fot.
Peileren forteller usminket om hva «damen» driver med og når foten plutselig, som et lynnedslag fra klar himmel, blir århundrets beskrik, ja, da fryser årene til is!
Jeg må ærlig innrømme, og nå er det nok noen der ute som fjerner meg fra «Tøffe Tom – lista», for jeg er jo tross alt en drevermann, med rådyr som nummer én, men: Sporarbeidet denne harehunden presterer er rett og slett imponerende.
Harepus er full av fantestreker og hopper av og på både her og der med lange runder i bakspor, for så å fortsette som en utspekulert labyrintdesigner. Stakkars hund! Men på tross av dette retter hun opp og jager haren ut på lange søndagsturer i det herlige vinterværet.
Makan! Det spraker i jaktradioen, og Fredrik melder at haren plutselig kom på veien, men kastet seg i sikkerhet i siste sekund!
– Følg med gutter, for den er snart på vei opp Lyckliga gatan!
ÅNDENES MAKT: Det skjedde mye rart i disse skoger, men noen av åndene fikk vi lurt med oss hjem…
Harefall
Dæven, jeg har reine bukkeangsten! Det har nå loset i snaue tre timer og endelig skal jeg snart møte selveste harepus, håper jeg? Losen vinkler nede ved «Bråtane» og nå kan Steinar se at den er i veien med kurs rett mot oss!
– Arne, gjør deg klar, for nå kommer den! Wow, rask sjekk av innstillinger og jeg er klar! Tikk, takk. Pulsen slår i takt med klokka og blikket er rettet mot svingen nederst i bakken.
Yes, der kommer den jaggu, blåharan! Det hele er nesten som i en drøm. 150 meter knappes fort inn. Vi er blitt enige om at den skal slippes så nære som mulig, og når den stopper blir det «takk for sist».
Nå må jeg fyre løs med kamera, for Bennelien til Steinar har en jobb å gjøre! Under hele etappen har jeg fotografert og nå er det tid for de siste eksponeringene. Haren stopper, og harejegere vet hva det betyr – Tid for ny kurs! Bang! Salven slår inn i haren som har rukket å vende, men til ingen nytte, den dør i smellen.
Etter dette er det «samling i bånn, gutter» som Ole Reistad sa i OL i St. Moritz i 1928… Nå har vi brun og blå hare, men hva med å gjøre et forsøk på den hvite, når vi først er i gang? Neste tur blir ikke mindre spennende.
A-LAGET: Fra venstre: Fredrik Peterson, Vilma og Steinar Frorud.
Harens svar på Houdini
Først en værbeskrivelse. Fra full vinter med respektive 25 og 8 minus de foregående jaktdagene, til pluss 5 grader på denne siste tur. Makaløst! Følelsen av å ha jaktet gjennom flere årstider på kun én måned er ikke en helt fremmed tanke for gutta boys. Nå er det dårlig skiføre, for å si det på den måten…
Det må innrømmes at vi har gjort et tidligere forsøk på den hvite haren, men uten hell. Uansett så resulterte den turen i en ny blåhare, etter fabelaktig los med alle kriterier som skal til for å klassifisere losen som perfekt.
Greia var at fotografens ønsker om spektakulære bilder, som dessverre feilet totalt, resulterte i denne harens død, som egentlig ikke stod på programmet. Undertegnede beklager dette, men er nå klar som gjedda i sivet! Hvit hare i «høstterreng» kan bli spektakulært, om vi har hellet med oss!?
VEIS ENDE: Hit, men ikke lenger. Vilma sjekker status og sender fotografen et olmt blikk.
Samme postrekke som sist gang, men Vilma slippes denne gangen mellom hyttefeltet og heimen til Fredrik, ned mot Stora Le. Det var sett en hvit hare her for kun få timer siden så valget er enkelt. Endelig skal vi klare «The Grand Slam», tre varianter av harepus i samme måned, på samme sted – Herlige Mosviken i Haremark! Ti minutter med fot og så braker det løs! Herlige Vilma, vi elsker deg!
En time med hornmusikk og haren vinkler kontrollert opp mot Fredrik. – Måtte det være den hvite haren Arne! Jeg nikker og kan ikke være mer enig. Så, rett før losen skal hoppe ut i veien og åpenbare seg, vinkler den og drar rett tilbake, nå med kurs Tolsby!
Etter kort tid opphører også losen og skogen blir tyst som i Aremark bibliotek… Hm? Steinar finner Vilma søkende i veien ned til Fredrik, men intet spor av harepus.
Mens han driver utredning av denne harens svar på Houdini kommer en dame ruslende fra intet, med en ryggsekk på ryggen. – Er det den hvite haren dere leter etter, spør hun?
Jo, det stemmer da det, sier Steinar, og damen svarer: - Jaja, da får dere ha lykke til, «vi» fortsetter videre. Ha det bra. Man kan si og tro hva man vil, men disse dagene i Mosvikens skoger, har vært helt magiske!
SCHWEIZER LAUFHUND: Vilma - vakker som bare det og av beste merke.
Schwizerstøver
Schweizerstøver er en av fire støvere i gruppen Sveitsiske støvere. Rasen stammer fra Sveits og skal ha opprinnelse tilbake til ca. 400 e.Kr. På tysk lyder den navnet Schweizer laufhund.
Schweizerstøver-folket i Norge har gjennomgående hatt den holdning at man ikke ønsket en for stor hund, for eksempel ikke like stor som Hamilton.- og Finskstøver. Avlen i Norge og Norden har således i stor grad foregått uavhengig av Sveits. Slik har hunder i Norden eksteriørmessig sett fjernet seg noe fra arten i Sveits.
I 1993 ble rasestandarden revidert, og Norden fikk nå samme standard som Sveits. Høydemålet er endret og er min. 49 cm. og maks. 59 cm. for hannhunder og to cm. lavere for tisper.
Vår Vilma er 3, 5 år, ung i gamet, men meget lovende. Hun er allerede Jakt Champion(N JCH) og vant DM 2015 i Østfold, som gjorde at hun kvalifiserte direkte til NM. Her klarte hun en hederlig 4 plass! Vilma er en «ærlig» hund som ikke støyter i fot og tap. Sammen med et meget bra søk, godt mål og super nese blir dagene i hareskogen aldri kjedelige med en Schweizerstøver som Vilma.
Kilde: Rasehund.no
STILLEBEN: Nesten som et maleri av oppstilt død, men like fullt virkelighet.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2016.
Allerede abonnent?
Hold deg oppdatert gjennom året, og få de beste jakttipsene før sesongen starter for fullt.
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
79 kr/md i 12 md*
139 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 6 utgaver av magasinet Jeger
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
