Harejakt med schweizerstøver

Vær og vind

Det står januar 2016 på kalenderen, og det er minus 25 kuldegrader ute! Dette er første jaktdag i undertegnedes felttog i harepusens rike. Når den siste reportasjedagen avsluttes, fortsatt i januar, er det pluss 5!? Ærre mulig? Ja, alt er mulig på jakt i Haremark! 

Første morgen starter med en meget lang kaffepause! Gradestokken kryper 10 grader opp. Nå er det ”bare” minus 15. Yes, kommer det unisont fra gutta boys. Nå kan bikkja slippes uten helserisiko.

Tre timer på overtid og Vilma er atter en fri hund… Undertegnede og Steinar skal dekke «krysset» opp til hyttefeltet og mot gården. Vi har også ansvar for veien ned mot «myra», like ved Campingen. Her vil det garantert komme hare om Vilma får vitring i kulda.

Fredrik blir igjen oppe ved hyttefeltet og har jobben med å slippe bikkja. Det hele kan begynne, og vi håper alle på besøk av en spesiell hare, nemlig selveste «Tyskerharan!»

Leg også: Når tre hunder får los på hare samtidig

Road Runner  

Kulda kjennes godt i kroppen der vi står og gjør oss klare til dagens store begivenhet. Det er ingen hemmelighet at det har kommet sørhare inn i fylket de senere årene, og den er da heller ikke ønsket hjertelig velkommen med rød løper og klingende fanfarer. 

Det har ikke blitt skutt sørhare på eiendommen tidligere, så nå er vi alle gira på å bryte den barrieren. Der! Vilma har uttak og skogen fylles med vakker musikk. Steinar titter på meg og nikker med et smil om munnen, og så kommer jaggu «Tyskærn», allerede!

Hjelpe meg… Jeg rekker å rette kameraet opp mot noe brunt i veien og klemmer av, men for sent. Bang! En sky av snø og en brun skygge forsvinner inn i grantetta og blir borte.

Wow! Er det slik det foregår? Kort tid etterpå kommer Vilma jagende inn på skuddplassen og den første sørharen kan hankes ut av skogluggen. Det blir utdelt High Five og historisk bilde blir knipsa av jeger og hund.

Etter nytt slipp, som bærer preg av dårlig vitring, kobler vi bikkja og innvilger tid for båling. 15 kalde gjør noe med hund og mann. Resten av dagen nyter store menn små grillpølser fra store steikepanner, og snart skal kulda gi seg, ifølge «Meteorolygen»..?

Postkort og harelos

For et vær! Sola skinner, det er minus 8 og 20 cm med herlig hvit løs snø – og harespor i fleng! Det kan rett og slett ikke bli bedre. Nå mangler det bare los og harepus på «film».

Etter obligatorisk kaffe hos Fredrik reiser vi ut til den gamle veiskrapa, som er en dødelig post! Fredrik bekler denne og sender oss ned til «Lyckliga gatan» som trolig er hakket bedre. Midt i mellom begge postene slipper Steinar Vilma og showet kan begynne, og for et show det blir!

Det første Vilma gjør er å finne spor av «gulpus», den type pus som egentlig ikke finnes «her på gården», før hun fortsetter søket etter vår pus. Klokka tikker opp mot 20 minutter og Vilma har gått mesteparten av tiden i fot.

Peileren forteller usminket om hva «damen» driver med og når foten plutselig, som et lynnedslag fra klar himmel, blir århundrets beskrik, ja, da fryser årene til is!

Jeg må ærlig innrømme, og nå er det nok noen der ute som fjerner meg fra «Tøffe Tom – lista», for jeg er jo tross alt en drevermann, med rådyr som nummer én, men: Sporarbeidet denne harehunden presterer er rett og slett imponerende. 

Harepus er full av fantestreker og hopper av og på både her og der med lange runder i bakspor, for så å fortsette som en utspekulert labyrintdesigner. Stakkars hund! Men på tross av dette retter hun opp og jager haren ut på lange søndagsturer i det herlige vinterværet.

Makan! Det spraker i jaktradioen, og Fredrik melder at haren plutselig kom på veien, men kastet seg i sikkerhet i siste sekund! 

– Følg med gutter, for den er snart på vei opp Lyckliga gatan!

Les også: Tid for trening av hunden

Harefall

Dæven, jeg har reine bukkeangsten! Det har nå loset i snaue tre timer og endelig skal jeg snart møte selveste harepus, håper jeg? Losen vinkler nede ved «Bråtane» og nå kan Steinar se at den er i veien med kurs rett mot oss!

– Arne, gjør deg klar, for nå kommer den! Wow, rask sjekk av innstillinger og jeg er klar! Tikk, takk. Pulsen slår i takt med klokka og blikket er rettet mot svingen nederst i bakken. 

Yes, der kommer den jaggu, blåharan! Det hele er nesten som i en drøm. 150 meter knappes fort inn. Vi er blitt enige om at den skal slippes så nære som mulig, og når den stopper blir det «takk for sist».

Nå må jeg fyre løs med kamera, for Bennelien til Steinar har en jobb å gjøre! Under hele etappen har jeg fotografert og nå er det tid for de siste eksponeringene. Haren stopper, og harejegere vet hva det betyr – Tid for ny kurs! Bang! Salven slår inn i haren som har rukket å vende, men til ingen  nytte, den dør i smellen. 

Etter dette er det «samling i bånn, gutter» som Ole Reistad sa i OL i St. Moritz i 1928… Nå har vi brun og blå hare, men hva med å gjøre et forsøk på den hvite, når vi først er i gang? Neste tur blir ikke mindre spennende.

Harens svar på Houdini

Først en værbeskrivelse. Fra full vinter med respektive 25 og 8 minus de foregående jaktdagene, til pluss 5 grader på denne siste tur. Makaløst! Følelsen av å ha jaktet gjennom flere årstider på kun én måned er ikke en helt fremmed tanke for gutta boys. Nå er det dårlig skiføre, for å si det på den måten…

Det må innrømmes at vi har gjort et tidligere forsøk på den hvite haren, men uten hell. Uansett så resulterte den turen i en ny blåhare, etter fabelaktig los med alle kriterier som skal til for å klassifisere losen som perfekt.

Greia var at fotografens ønsker om spektakulære bilder, som dessverre feilet totalt, resulterte i denne harens død, som egentlig ikke stod på programmet. Undertegnede beklager dette, men er nå klar som gjedda i sivet! Hvit hare i «høstterreng» kan bli spektakulært, om vi har hellet med oss!?

Samme postrekke som sist gang, men Vilma slippes denne gangen mellom hyttefeltet og heimen til Fredrik, ned mot Stora Le. Det var sett en hvit hare her for kun få timer siden så valget er enkelt. Endelig skal vi klare «The Grand Slam», tre varianter av harepus i samme måned, på samme sted – Herlige Mosviken i Haremark! Ti minutter med fot og så braker det løs! Herlige Vilma, vi elsker deg! 

En time med hornmusikk og haren vinkler kontrollert opp mot Fredrik. – Måtte det være den hvite haren Arne! Jeg nikker og kan ikke være mer enig. Så, rett før losen skal hoppe ut i veien og åpenbare seg, vinkler den og drar rett tilbake, nå med kurs Tolsby!

Etter kort tid opphører også losen og skogen blir tyst som i Aremark bibliotek… Hm? Steinar finner Vilma søkende i veien ned til Fredrik, men intet spor av harepus. 

Mens han driver utredning av denne harens svar på Houdini kommer en dame ruslende fra intet, med en ryggsekk på ryggen. – Er det den hvite haren dere leter etter, spør hun? 

Jo, det stemmer da det, sier Steinar, og damen svarer: - Jaja, da får dere ha lykke til, «vi» fortsetter videre. Ha det bra. Man kan si og tro hva man vil, men disse dagene i Mosvikens skoger, har vært helt magiske! 

Les også: På riflejakt etter rype

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2016.