Tåka letter i store slør fra små tjern over Hedalen. Lufta er frisk og klar. Det ryker fra tømmerkoia som nettopp har huset flere jegere og hund. Tomme kaffekopper på det forlatte bordet vitner om vårt nylige nærvær.
Steinar Frorud har nyss sluppet schweizerstøveren Vilma. Spente folk sitter strategisk plassert i landskapet. Øyvind Jordet har med seg sin datter, Gjertrud. Hun skal sitte alene på post i dag, så her er rekrutteringa godt i gang.
Infrastrukturen er bra i denne delen av terrenget. Harepus elsker å bruke disse veiene – noe vi alle håper skal bli til vår fordel.
Nå hviler håpet på bikkja og at harepus vil velge en av traseene der spente jegere står klare. Steinar følger etter bikkja og Øyvind har postet ned mot tjernet, i retning hytta. Gjertrud sitter ved «Fareskiltet», en strategisk post i et veikryss med elgskilt.
– Uttak!
Meldinga fra Steinar er kort og fylt av spenning. Ei intens jakt kan begynne.
Les også: Stor test av analoge jaktradioer
Trollskog: Trolsk skog og mørke myrtjern venter oss utenfor koia. Men i trollskogen bor åpenbart også trollharen.
Deprimerte hunder
Et ferskt harespor er ikke ensbetydende med å få en skuddsjanse, eller få se haren i det hele tatt. At vær og vind hadde så stor betydning for utfallet av harejakta, visste jeg lite om da jeg begynte å «henge» med gutta på skauen. Utallige frustrasjoner senere skjønner jeg en brøkdel av essensen i dette spillet mellom hare og hund.
Her kommer det utallige små nyanser inn i bildet som virkelig setter hundens egenskaper på prøve. Forholdene med vitring, temperaturforskjeller gjennom dagen, barmark og snø, gjør dette fort til en vitenskapelig utfordring!
Jeg har derfor ingen problemer med å forstå hvorfor noen harehunder tyr til noen runder etter lettjagde rådyr i rein frustrasjon – også for eieren.
Snasen schweizer: Vilma er ikke den som gir seg, selv om losen blir både lang og kronglete i dag.
Som skapt for jakt
Å få en hare på beina er utfordrende. Nattefoten er viktig, ikke minst hvor mye haren har beitet før den legger seg inn i dagleie.
Her spiller vær og vind inn på lukt: Gamle spor under vanskelige værforhold er nesten umulige å nøste opp. Det er viktig at hunden finner nattesporet relativt raskt, da lukten avtar ganske fort selv under optimale forhold.
Men når alle disse problemene er løst og hunden får haren på beina, begynner jaggu også moroa: Det er nesten utrolig hva haren gjør av krumspring for å riste av seg forfølgeren. Det er først når man har sett disse avhoppene og hvordan haren «jobber», at man forstår hvilke utfordringer hunden har. Du skal ikke se bort fra at de er skapt med kun det mål for øyet – å lage vanskeligheter for hund og jeger.
Les også: JEGER tester våpenkamera
Moderne midler: Dagens jegere har mer moderne hjelpemidler enn i tidligere tider, men fortsatt må man ha gode hunder til å gjøre jobben.
Harefot i turbofart
Vi kan med en gang fastslå at det ikke er en «snill» hare Vilma har tatt ut. Nei, her kjøres det fra første sekund på rutine og pur djevelskap.
Det turer noe aldeles utrolig rundt i skogteigene før det bærer ned mot myrene. Deretter tilbakelegges lange distanser på grusvei, før det hopper av og turer samme veien tilbake.
Både Øyvind og Steinar får nesten tredd haren opp i børseløpet, men den sklir unna som ål i vått gress hver gang. Denne karen har åpenbart ingen planer om hurtig død og hovedrollen i et festmåltid!
Nei, her får alle jobbe for pengene. Hele registeret av en hares krumspring blir gjentatt, gang på gang. Frustrasjonen blir stadig større og større blant jegerne.
Forvirring: Her ble Gjertrud lurt opp i stry av en utspekulert hare!
Bål-bonus
Når alt går på skinner, er harejakt en helt fantastisk opplevelse: Fra fot til uttak og påfølgende los, med eller uten tap, gjør dette dagen perfekt og bekrefter hvorfor man driver med denne formen for jakt!
Den sosiale biten er selve bonusen i det hele: Jeg har aldri truffet så mange artige folk, bålet og spist så mye pølser i hele mitt liv som etter at jeg begynte å gå på harejakt med gode venner. Gleden over timer med los og muligheten for nærkontakt med haren, gjør noe med deg.
Losen fra en harehund og bålrøyken som siger over tretoppene, senker pulstempoet.
«Jeg har aldri truffet så mange artige folk, bålet og spist så mye pølser i hele mitt liv som etter at jeg begynte med harejakt. Harelosen og bålrøyken som siger over tretoppene gjør noe med pulsslagene.»
Harelabb i historien
Harejegeren har ikke forandret seg mye gjennom årenes løp. Fortsatt gjelder de samme kriterier og regler for en god jakt. La oss ta en titt i boka «Jakt som hobby,» utgitt i 1956:
«En harejeger må være litt av en morgenfugl. Alt før det gryr av dag, mens det ennu er for mørkt til å skyte, må han være på farten. Da får nemlig hunden best nytte av nattefoten etter haren, slik at den kan finne hvor den har lagt seg inn, og «ta ut» haren.
Harejakt med hund er en egen nimbus i vårt land. Neppe på noe annet område møter byjegere og bygdejegere hverandre på en hyggeligere måte enn under den.
Efter hvert som haren oppdager at den ikke får rystet hunden av seg, begynner den å stikke og lage rebuser – og så begynner spenningen under jakten for alvor! Hunden blir satt på en vanskelig prøve med å greie ut alle harens krumspring, og jegerne må gjerne «poste om» for å kunne stå gunstigere til.
Men den store charmen ved denne jakten er ellers at det sjelden er to loser som er like, jakten byr alltid på nye situasjoner.»
Les også: Haremekka i vest
Innflytter: Den svartelistede sørharen er en relativt ny art i Norge. Forekommer i økende omfang og da særlig i Østfold.
Fortidens Facebook
Jeg kan skrive under på at alt dette er lett gjenkjennelig i dagens harejakt. Den moderne tidsalder har riktignok tilført jegeren noen nye hjelpemidler, men de var ikke hjelpeløse i hine hårde dage heller: Hvordan datidens harejegere kommuniserte med hverandre, før jaktradio, mobiltelefon og Facebook?
Jo, gjennom jakthorn med korte og lange støt som morse-signal:
-.. Har du sett hunden?
..- Hunden er her.
... Hunden er borte.
.- Hunden halser på fugl
.. Hunden har fot.
--- Los.
– Hunden går med rev.
........ Haren er gått i berg.
-.- Haren er ska´skutt.
- Dot. (Haren er død.)
.... Herover.
..-.. Jeg går hjem.
-. Hva?
Ved hjelp av disse signalene holdt jegerne kontakt om hvordan jakten forløp. Det skiller seg ikke så mye ut fra hva vi driver med i dag, bortsett fra at vi fort blir mer ordrike. Harejakt med hund er norsk jakt- og kulturhistorie, en arv vi må pleie med ærbødighet og føre videre.
Historie: Harejakta har lang historie og sterke tradisjoner i Norge. Og bare sølvkula kan drepe trollharen.
En skikkelig luring
Etter halvannen time med forrykende harejakt, er vi like langt: Frustrerte jegere spilles ut på sidelinja av en overmodig harepus som gjør livet surt for oss og Vilma harehund.
Nå begynner noen minnes at de har vært borti denne før. Den hadde helt klart englevakt
forrige gang, og brukte hele terrenget som hinderløype.
På siste runden har den på ny unngått hagla til Steinar med minste mulige margin, før den hopper av og dra rett vest. Nå turer den i tett skog, før den klargjør for en ny runde på «grusbanen».
Les også: Test av fire digitale jaktradioer
Artsfrende: Ettersom trollharen vanskelig lar seg lure, må vi nøye oss med å håne den med et bilde av en artsfrende som gikk en ublid skjebne i møte.
Trollharen
Øyvind tenker sitt: Nå sitter han veldig gunstig til dersom haren har tenkt seg en tur ned til bøgda. Tanken er ikke før tenkt: Jaggu, der kommer den!
Fortsatt langt borte, men kursen er stødig.
Sikring av, for n’te gang.
Raskt spiser den meter på meter, før den...
Hæhhh? Hopper av igjen!
Dette må være sjølveste trollharen, stønner Øyvind og sikrer hagla på ny. Kort melding på radioen, og losen fortsetter med ufortrøden kraft.
Vilma jobber utrolig godt; det skal hun ha! Alle ønsker henne haresteik til middag, bortsett fra hovedaktøren selv. Losmålet er sterk og klart. Kun noen småtap har brutt den jevne og sammenhengende losen – meget bra!
WOW-faktor: Uten mat og drikke, duger harejegeren ikke! Mat servert under harejakt kan fort smake som en åpenbarelse med ditto mange stjerner
Sulten revansje
– Hare på vei, følg med Gjertrud! smeller det brått over radioen.
Nå blir det liv i kroppen til ungjenta, der hun står i veidelet ved elgskiltet. Kommer haren på en av de to grusveiene så må den passere her!
Pulsen stiger og losen kan høres utrolig godt. Blikket går fra venstre til høyre, og vice versa, gang på gang. Hvor vil haren komme?
Så blir det plutselig stille. Har Vilma plutselig fått tap?
To minutter blir til tre.
Og så, som skutt ut av en kanon, spretter en hare ut fra høyre. Den krysser rett foran skotuppene hennes! Stakkar, hun rekker ikke å heve hagla engang! Med to sprang er den over grusveien – og that’s it!
Etter dette ser vi ikke mer til trollharen. Vi avslutter jakta som slagne jegere.
Men ikke på tom mage; den gleden skal ikke «pus» få! Det blir båling med kaffe, bacon og pølser. Vi deler dagens opplevelser og drøfter taktikk til neste runde etter Trollharen.
For den lever i beste velgående, men kan bare «glede» seg til høstens revansje…
Les også: Se oversikt over JEGERs hagletester
Trollharen: Den var der hele tiden, men vi så den ikke. (Ill.foto: Åsgeir Størdal)
Litt har(d)e fakta
I tidligere tider mente man haren kom fra to forskjellige raser: Den alminnelige hare, fjellharen, som blir hvit om vinteren, og sletteharen eller Jær-haren, en sørlig variant som er blågrå om vinteren.
Dette har nok vært mer fargemutasjoner enn ulike raser, men de senere årene har Østlandet fått en ny innflytter, nemlig den svartelistede sørharen (Lepus europaeus).
Sørharen er større med lengre bein og ører. Den har smalere føtter og er også slankere. Tyskerharen som mange kaller den, blir ikke hvit om vinteren. Sørharen foretrekker kulturlandskap og dyrket mark.
Den er territorial som skogsharen, og man vet at det forekommer paring med hunnene til skogsharen. Hybridavkommet er forplantningsdyktig, men det er sørhare-egenskapene som overtar dominansen.
Konkurranse i matfatet er ingen konflikt: Sørharen spiser stort sett næring den finner i jordekanter og ved dyrket mark, mens skogsharen beiter i typiske skogsområder.
Som jaktobjekt er sørharen en utfordring: Den tyr ganske raskt til vei og tilbakelegger store avstander både på grus og asfalt. Det er derfor stor fare for at hunden kan bli påkjørt.
Tette poster og skudd så nær uttaket som mulig, er medisinen. Uansett kan sørharen også gi deg store jaktopplevelser!
