På slutten av åttitallet leste jeg en amerikansk artikkel om Swift A-Frame, som de mente var en kule i særklasse til stort vilt. Kula ble konstruert med delevegg som Nosler Partition, men i tillegg med blyet loddet til mantelen på framparten. Den pirret nysgjerrigheten min og jeg fikk etter hvert prøve superkula i .308 win og .340 Wby mag. Jeg ble imponert fordi kula holdt godt sammen med nesten dobbel diameter og gikk dypt. I dag vil jeg helst bruke loddet kule eller kobberkule til storvilt og Swift A-Frame er en av favorittene den dag i dag. Egentlig vil jeg helst bruke kuler som holder godt sammen til alt vilt som skal på spisebordet.

Konvensjonelle og mer hurtigekspanderende kuler har en tendens til å ødelegge mer kjøtt, noe som er unødvendig etter min mening. I noen tilfeller blir det også blodslått med loddet kule, men som oftest mindre. I tillegg har man fordelen med høyere restvekt og god inntrengningsevne. "Det er bare å øke hastigheten og bruke en magnum", tenker du kanskje? Men da reduseres ofte inntrengningen med samme kule. Den går i hvert fall sjelden dypere. Høy hastighet gjør at kula som oftest får større diameter med rask oppbremsing som resultat.