Vi befinner oss i Aremark, der jeg tidligere har hatt ubetalelige jaktopplevelser sammen med grunneier Dag Peterson og sønnen Fredrik. Nå skal det jaktes to dager til ende i nydelig vintervær. Jämthunden Nadia (4) og blandingshunden Odin vil garantert bidra til å sette fart i jegernes nerver. Odin, en blanding av vestsibirsk laika og jämthund, er respektable ti år gammel. Fredrik er tydelig på at dette kan bli siste sesong for den gamle traver, som har både elg og villsvin på samvittigheten.
Vi er i februar og sola skinner, men det er kaldt når vi treffes på Mosviken gård. Her blir vi møtt av Dag og Fredrik, som bor litt lengre ned mot innsjøen Stora Lee. Vi er fire gjester som skal friste lykken denne dagen, og vi er alle i overkant ivrige etter å komme ut i Aremarks dype skoger.
Tidløs: Sporet til et villsvin har ikke endret seg på flere tusen år, men de har vært borte lenge fra den norske faunaen.
Kontrollert avskyting
Men først blir det taktisk prat og noen runder med kaffe: Far og sønn har helt bevisst holdt igjen på avskytingen, og har god kontroll på dyra – så lenge de er på norsk side. For disse dyra frekventerer begge sider av grensen. Skikkelige globetrottere, med andre ord.
Dag kan fortelle at de i dette området så det første villsvinet i 2005. Siden den gang har det blitt noen flere – men ikke i slike mengder som mange tror.
Han er godt oppdatert på villsvin, så praten kommer fort inn på villsvinets liv og leven: At Sverige lenge har hatt en stor vill-
svinbestand, er velkjent. Men at flere flokker etablerer seg i norske skoger, er nok ikke like kjent utenom forventningsfulle jegerkretser. Antallet øker sakte, men sikkert, og det er ingen tvil om at de har kommet for å bli.
Men en kaffekopp «kan'kje vara evig, veit du», særlig når vi skal ut på jakt. Vi får utdelt jaktradioer ferdig innstilt på riktig kanal og GPS-peilere slik at vi kan følge hundene.
Beviset: Her henger det, sammen med stolt skytter og jämthunden Nadia som gjorde en kjempejobb på jakta.
Tjuvstart
Det er store forventninger til dagens jakt, etter tjuvstarten til Steinar, Per, Fredrik og meg uka før: Jämten Nadia viste at hun kan sakene sine, så det gikk ikke mer enn ti minutter før Fredrik ivrig meldte på radioen om et stort svin på beina: «Høyeste beredskap, folkens!»
Straks etter fikk Steinar oppleve et av naturens «små» undre, der han bedagelig satt anbrakt på en stolsekk ved posten «Brannskiltet». Kunne navnet avledes av at det pleier gå varmt for seg her? Svar følger:
Etter tre minutter med konsentrert stirring inn mellom granleggene, brytes stillheten av tunge dunkelyder og snøfting. Så kommer «julegrisen fra helvete»: Med halvåpen munn og et ansiktsuttrykk som vitner om plutselige traumer, kommer det ut av tetta et svin så stort og stygt at Steinar ikke får gjort annet enn å fortsette med paralysert stirring. Et kort øyeblikk sveiper tanken inn på villsvinets forkjærlighet for å angripe jegere rett i skrittet, men virkeligheten fører ham raskt tilbake til nuet:
160 kilo raggete råne dundrer forbi på fem meters hold i en utrolig fart. Når Steinar først klarer å reagere, er hendelsen allerede arkivert som et minne. Til alt hell blir jeg vitne til hendelsen fra naboposten og ser svinet passere den lamslåtte jegeren med få meter. Helt ubetalelig!
Tidlig krøkes: Valpen Birk hadde det aldeles strålende på villsvinjakt. Her saboterer den framdriften for hundefører Fredrik.
Grenselos
Nok om denne lille digresjonen, tilbake til nåtid. Steinar har i dag blitt tildelt posten ved Bråtane, Gunn Merete dekker hogstflata mot overgangen til svenskegrensa, Per tar «Baron Rakafants plass», mens undertegnede skal dekke det nevnte Brannskiltet.
Fredrik vil slippe Nadia i nærheten av Mosbekk for så å følge på etter en eventuell los. Han er tydelig på at jobben skal og må gjøres på norsk side. Av den grunn er postrekka strategisk satt: Er det gris inne, så er det fire steder de kommer ut.
– Da er bikkja løs, folkens! lyder den korte beskjeden.
Og jada, vi er alle klare – mer enn klare.
Bråstopp: Disse kalibrene gjør noe med gangsynet. .458 Win Mag og 8x57 JS.
Samling på Svarte odde
Det braker løs med en gang. På GPS'en ser vi hvor losen går, og det flytter seg raskt. Kursen tyder på at det skal mot Stora Lee og Svarte odde. Dette er en yndet plass for villsvina på dagtid. Men først turer det voldsomt fram og tilbake mellom Bråtane og Mosbekk, før det plutselig vinkler.
Steinar sitter inne i tett skog oppe på en liten bergknaus med oversikt ned langs sjøkanten, en plass villsvina gjerne bruker. Med forrige episode friskt i minne gjør han seg klar for raske skudd.
– Jeg tror det bare er ett svin, men det er på vei rett til deg, Steinar!
Meldingen fra Fredrik kommer akkurat idet skyggen av noe mørkt bryter fram mellom granleggene. Rifla fyker opp og alle sanser er skjerpet. Den mørke skyggen forvandler seg raskt til 100 kilo gris. Før Steinar vet ordet av det, forlater et perfekt skudd rifleløpet med kontant respons.
Kula rammer dyret med dødelig effekt. Som slått av lynet deiser rånen i bakken og velter over på ryggen med fire stive bein vendt mot tretoppene. Gleden som utspinner seg mellom granlegger og strandsone kan ikke måles i penger.
Kort tid senere kommer Nadia rolig inn på fallet. En fantastisk hund med utrolig søk. Som alltid holder hun god avstand til dyret hun loser på. Etter dette blir det litt slit, maaange bilder, og stekt flesk på bålet. Birk, den nye valpen til Fredrik, får bryne seg på fallet. Dagen ender vakkert, men tankene er allerede programmert for neste jaktdag.
Solide saker: Det mangler ikke med fett på dette villsvinet!
Odins bragd
For dette skal virkelig bli en dag som Fredrik ikke vil glemme med det første. På denne dag skal vi oppleve fantastiske ståloser, realt arbeid av Nadia, og til slutt: Odins bragd!
Riktignok starter det trått. Nadia jobber bra med flere svin utover morgenkvisten, men de slipper unna, en etter en. Dagen lir mot lunsjtider, og jegerne er sultne både på mat og fall. Sittende ved bålet blir en ny og giftig plan utarbeidet. Grunneier Dag har byttet plass med Gunn Merete, og nå er han og Fredrik felttogets strateger.
De vet med stor sikkerhet at det står en flokk med villsvin litt lengre øst i terrenget. Disse har det ikke vært jaget på. Ny postrekke blir satt, og denne gangen skal Fredrik ta med seg Odin som backup.
Nadia blir sluppet på ny og det tar ikke lang tid før hun har en flokk på 6-7 dyr på beina. Fredrik får kjørt seg med Odin i bånd. Men etter en drøy time står losen dønn fast i tett skog. Noe må gjøres hvis vi skal få action! Inn med Odin – og det løsner tvert.
Gener: Far og sønn Peterson med Odin og to fine villsvin.
Den gamle spiller opp
Men nå deler flokken seg plutselig, så postene må forflytte seg. Dag sendes ut mot vannskillet og vi andre danner en tett rekke opp mot Rødstjernåsen. Fredrik fortsetter drevet når alle er på plass. Idet han nærmer seg kjerneområdet for villsvin, hiver plutselig Odin seg rundt og setter kursen mot vest. Fredrik følger med på GPS'en og kjenner optimismen stige.
På gamle bein forsvinner bikkja ut av synshold for hundeføreren. Det blir stille i storskogen, men ikke lenge. Der! Det grove målet til Odin er ikke til å ta feil av – han er i kontakt med villsvin!
Vi kan alle høre losen og alle sitter meget strategisk. Men brått blir det stille. Sekunder blir minutter, og minutter blir til nye ulidelige minutter. Da smeller det. Bang, tikk-takk, bang!
Fredrik kommer på radioen og melder om to svin nede. De kom i stor fart og kolliderte nesten med ham i den tette underskogen. Her måtte han hente fram skyteferdigheter man bare leser om.
Vi samles på skuddplassen og møter to meget fornøyde «jegere»: Fredrik er stolt som en hane både på egne og bikkjas vegne. Så fikk den gamle laika-jämten nok en gang vist at de gamle er eldst. Men selv er han mest opptatt med å buste.
En gammel gris vender hjem
Det er rart å tenke på at dette dyret i steinalderen (10.000–1700 f.Kr.) var en vanlig del av norsk fauna. Bestanden døde trolig ut for over 1000 år siden som følge av et kaldere klima, økt jordbruk og jakt.
Og nå er de tilbake! Foruten Østfold er det også observert og skutt dyr i Akershus og Hedmark, og nå sist i Trøndelag. Det blir viktig med en god forvaltning i tiden som kommer, da villsvin garantert vil bli et populært jaktobjekt.
Vi jegere ønsker villsvinet selvfølgelig velkommen, men ikke alle deler dette ønsket: Bønder er redde for at de skal forsyne seg grovt av avlingene og forringe jordsmonnet. Men at villsvina roter voldsomt der de graver, er ikke bare negativt: Ute i skogen bidrar de til at frø spres og mangfoldet av planter og vekster øker.
Villsvin har stor appetitt, og spiser det meste av det de kommer over. Av jordbruksvekster foretrekker de mais, erter, poteter, grønnsaker og korn. De sier heller ikke nei til insekter, mark, sopp og nøtter.
Rent kroppslig er de på ingen måte noen lettvektere. Med en kroppslengde på 90–180 cm og vekt fra 50 til 200 kg, kan de fort bli en utfordring å få ut av skogen med kun muskelkraft.
Når det gjelder reproduksjon, kan de yngle flere ganger om året. Det påstås at ei sugge under gode forhold kan få over 20 unger på ett år (tre kull á 6–8 unger), men dette gjelder nok ikke for de norske villsvinene. Ett kull er mer trolig under de forholdene vi har her.
Villsvin er kjent som en betydelig aktør i spredning av sykdommer. Dette gjelder blant annet sykdommer som brucellose (smittsom kalvekasting), leptospirose, munn- og klovsyke, japansk hjernebetennelse (encefalitt) med mer.
Alle skutte villsvin må testes for trikiner, eller mer korrekt trikin, som er en art av rundormer i ordenen trikiner (Trichinellida). Hos vanlig trikin blir hunnen 3–4 mm, og hannen ca. 1,5 mm lang. Rundormen lever parasittisk i tynntarmens slimhinne hos mennesker og dyr og forårsaker sykdommen trikinose.
