Det må bare innrømmes at selv om det er en 10 millimeter tynn sponplate mellom oss og mulig nærkontakt med iltre, aggressive griseknoer, føles det likevel på ingen måte helt trygt.
Anette Pedersen har ennå til gode å skyte sitt første villsvin, så både håpet og spenningen om at det kan komme raggete, svarte og ville griser på åta i natt, er så absolutt til stede.
Gårdsbruket Gillastig, som vi befinner oss på, grenser inn mot Söderåsen Nasjonalpark i Skåne og selve jakta er leid av noen gode venner, som altså har invitert oss hit for å oppleve villsvinjaktas gleder og utfordringer.
Selv om det nå etter hvert også er mulig å skyte villsvin i Norge, er dette relativt begrenset både i antall og geografiske utbredelse. Foreløpig er det primært i områdene rundt Halden og Aremark kommune (Østfold) den norske grisebestanden er såpass etablert at det foregår noe særlig reproduksjon.
«Det føles betryggende å sitte i et jakttårn, utenfor rekkevidde av hvitglinsende grisetenner.»
Villsvin er opportunistiske dyr som eter nærmest alt de kommer over, der de som en liten hær bokstavelig talt kan brøyte seg rydning gjennom skog og mark. Disse dyrene har en helt utrolig luktesans, noe som gjør at de kan finne mat over alt.
Det nesten overutviklede og ekstra kraftige trynepartiet utgjør et effektivt redskap til å rote og grave opp jorda, slik at de også kommer til føde som er gjemt nede i bakken.
I tillegg til sopp, korn, nøtter, grønnsaker samt egg, fugleunger og andre smådyr, har de ingen betenkeligheter med å meske seg på åtsler og kadavre av eksempelvis større hjortedyr.
JAKTTÅRN: I tillegg til å komme litt opp i fra bakken for bedre oversikt, sikrer et lukket tårn jegeren mot å avgi skremmende lukt.
Nettopp denne spesielle evnen til å utnytte alt spiselig, samt uvanlig god matlyst, er også hovedårsaken til artens store formeringsevne. De ville svina har i praksis bare en naturlig fiende, og det er oss tobeinte jegere.
Selv i områder hvor det i dag finnes både gris og ulv i Sverige, er det lite som tyder på at gråbein jakter og dreper villsvin i noe særlig omfang.
Men selv om stadig flere jegere elsker villsvin, er det også en forhatt viltart av mange gårdbrukere som er utsatt for avlingsskader. I områder med store bestander kan villsvinene virkelig sette nærmest uslettelige spor og ødelegge avlinger for store verdier.
Slike problemer og utfordringer med svinas beiteskader på jordbruksarealer, kan til en viss grad avhjelpes og reduseres ved foring i tilliggende skogsområder.
Og særlig vinterstid skal det heller ikke legges skjul på at nettopp postering ved slike forings- eller åteplasser også kan være svært effektivt for ihuga grisejegere!
LUKTER ILLE: Surstrøming, svenskenes svar på rakfisk, har en helt forferdelig lukt, men hvor godt egnet den er til å lokke villsvin med er nok mer usikkert!
10 fakta om villsvin
Siste jaktsesongen ble det felt om lag 100 000 villsvin i Sverige.
I Norge er det primært i Aremark kommune villsvinet har etablert seg i Norge. Felles årlig ca. 30 svin.
Normalt føder villsvin bare ett kull i året, under gunstige forhold to kull med et titalls unger.
Foringstiltak i skogsområder kan til en viss grad brukes til å beskytte mot skader på dyrket mark.
Villsvin er vanligvis redde for folk, men kan være farlige ved skadeskudd, og da primært i forbindelse med ettersøk.
Av ukjente årsaker tar svenske ulver sjelden villsvin.
Villsvinkjøtt, særlig fra unge dyr, smaker svært godt.
Selv om det forekommer svært sjelden må alle felte svin trikinundersøkes. (Se egen faktaboks).
Korn, mais, og erter er velegnet villsvinfor.
Villsvin brunster generelt på høsten, men sugger som ikke var store nok til å bli bedekket da, kan brunste på våren.
Herlig vårstemning
Svarttrosten fløyter melankolsk og vakkert, duene kurrer i granholtet og det spretter stadig vekk rådyr over de kombinerte traktorveiene og skytegatene, som deler skogen her i kryss og tvers.
Den nærmest uhørlige tassingen av små og større griselabber mot halvfrossen markvegetasjon i begynnende vårstemning er vanskelig å beskrive.
ALLE KATTER GRÅ: I dårlig lys kan det være vanskelig å se forskjellen på råner og sugger, men ofte har suggene flere mindre unger på slep. Er du i tvil, så ikke skyt den største!
Du mer fornemmer enn egentlig med sikkerhet vet når villsvinene tasser rundt deg. Først mener vi bestemt det må være dyr til venstre for tårnet, vrir hodet i en umulig vinkel uten å lykkes i å få øye på dem gjennom en begrenset skyteglugges beskjedne vidsyn.
Og vi er altså min jaktinteresserte datter Anette og hennes faderlige opphav som i denne forbindelsen er redusert til fotograf og moralsk «bisittare».
Men etter mye tvil og tro, så forsvinner fornemmelsen og de tassende lydene, pulsen synker tilbake til aktiv hvilepuls og hvite knoker om riflekolben kan slappe av. Grisene kunne umulig fått vær av oss, der vi sitter godt innelukket av spon på alle kanter.Og det i tillegg ikke er merkbart vinddrag i lufta.
FIN MATGRIS: Årsgriser mellom 40 og 60 kilo er absolutt best egnet til videreforedling til kulinariske nytelser og gjenoppleving av spennende jaktopplevelser.
«Det kraftige trynepartiet utgjør et effektivt redskap til å rote og grave opp jorda.»
En rolig times tid, eller kanskje vel så det, før en umerkelig bevegelse i ytre, høyre øyekrok drar kroppen rundt idet den første grisen bare helt plutselig står i silhuett mot ei blodfattig senvintersol, uten gnist av varme men lys likevel.
Det er noe urtidsaktig, imponerende over villsvin av den opprinnelig galliske sorten som Asterix, og kanskje særlig Obelix, jaktet på med forkjærlighet. Det formelig lyser kraft og styrke, ubøyelig villskap og mot av de storbygde, raggete grisene, som på ingen måte er til å spøke med.
Særlig hvis de blir skadeskutt eller blir trengt opp i et hjørne, da forsvarer de seg til "the bitter end". Og det med en nådeløs villskap hvor de skarpe, kraftige huggtennene, benyttes som livsfarlige sabler.
Dette kan underskrives av en rekke jegere, og en og annen uheldig sopplukker, som uforvarende har trådt en slik kjempe for nær. Akkurat denne søndagen ble det faktisk skadeskutt en stor hanngris som la veien gjennom ”vårt” terreng, uten at vi så noe til den.
Men grunneieren sporet den videre ut igjen på andre siden med sin dachshund. Dermed ble den ikke funnet før to dager seinere da en nysgjerrig svensk gjestejeger bokstavelig talt lettet på sløret, da han bøyde seg ned under en skjørtegran for å lete etter skogens gull.
Og der satt det en relativt utrivelig og grinete utgave av det europeiske ursvinet, som la alle sine godt og vel 200 kilo i et hatsk og inderlig gjengjeldelsesangrep mot menneskeheten, som hadde påført ham skuddskader og plagsomme lidelser.
Villsvinet ruste rett på den stakkars skåningen og hogg oppover med de fryktinngytende sablene sine i det det passerte mannen i høyde med lysken. Kort fortalt var skadene såpass omfattende etter dype kutt i begge lår, og med stort blodtap var det på hekta at svenskejegeren reddet livet.
GIR LYS: I mangel av snø som gjør lysforholdene bedre i netter uten fullmåne, kan man bruke halm og spre ut over åteplassen.
Lykkelig jaktslutt
Men nettopp derfor føles det så betryggende å sitte i et jakttårn, forhåpentligvis utenfor rekkevidde av hvitglinsende grisetenner. Den første lille grisen følges snart av flere.
Et helt beite med svartraggete griser i alle størrelser kommer på rad og rekke etter at storemamma gris snøftende har klarert veien for passering.
Litt for kjapt jumper de over på motsatt side og forsvinner i krattskogen. Da godt og vel et tjuetall er over i samlet flokk, er det slutt. Men så står det plutselig en etternøler i glenna, lettere rådvill og en smule usikker på hvor kameratene tok veien.
Jeg nikker kjapt og Anette nøler ikke med å plassere trådkorset på grisebogen. Rekylen i avtrekket merkes knapt i den gode, gamle Husquarnaen i .308w. Trolig er det like mye spenningen i jaktsituasjonen som gjør at kroppen opptar motkreftene fra skuddet på en helt annen måte enn på en skytebane.
«Postering ved åteplasser kan være svært effektivt for ihuga jegere.»
Uansett er det ingen tvil om at skuddet er avfyrt da det brøkdelen av et sekund seinere står en sky av ragg og vanndråper rundt villsvinet, i det prosjektilet jager gjennom den massive grisekroppen.
Likevel jager grisen fram og forsvinner i tykningen, som til tross for at det ennå ikke er løvverk på greinene, er tett nok til å gjemme en mulig vonbråten gris med stygge hevntanker.
LURT TRIKS: Ei plasttønne i kjetting som grisen må rulle på for å få ut maten, vil effektivt avsløre om åteplassen er besøkt i løpet av natta.
Det føles derfor like greit å vente med å sjekke tilstanden en smule, Tommy Kristoffersen skulle komme og hente oss klokken 10 og han har sikkert med seg spordachsen sin også. Tydelig gjennomslag av det 11,2 gram tunge prosjektilet, har lagt igjen betydelig blodspor og fragmenter av lungemateriell, så det bør ikke være tvil.
Og det er det heller ikke.
Så snart vi gjør en liten runde på blodsporet, får vi øye på en svart klump med gris som ligger delvis inne under et orekjerr. Grisen er steindød og en lykkelig skytter kan juble over sitt første villsvin!
Faren for trikiner
Som på samme måte med tamgris må kjøtt fra villsvin kontrolleres for trikiner. Dette er en parasitt som kan finnes i svinas muskulatur og i verste fall føre til trikinose hos mennesker som spiser infisert kjøtt.
Faren for trikiner er veldig lite, det påvises bare en forsvinnende liten andel svin med trikiner i Sverige årlig. MEN konsekvensene ved å bli smittet er så store og alvorlige at det er ingen grunn til å ta noen som helst sjanser.
Slike trikinprøver tas ved å skjære ut en bit på om lag 40-50 gram fra eksempelvis den store muskelen på forbeinet (leggmuskelen), eventuelt i fra nyretappen eller tyggemuskulatur i kinnet. Det finnes flere firmaer som analyserer trikinprøver både i Norge og Sverige; eksempelvis JP Hästveda AB eller vestfoldlab.no.
