Villsvinjakt i Østfold

Fredrik Peterson, selveste jaktsjefen, hadde holdt folket godt oppdatert gjennom vinteren både når det gjaldt generell «svine-aktivitet» i skogen og status rund fôringsplassen – Her hadde viltkameraene gått varme!

Wow, skal si det var en spent gjeng som møtte opp på gårdstunet til Mosviken gård, denne februarmorgen, det herrens år 2017. Det første villsvinet de så på Mosviken var i 2005, og siden har det virkelig balla på seg. Men ikke uten betydelig egeninnsats.

Fôring og rettet avskyting er stikkord i så måte. Fredrik holdt en klar og tydelig innføringstale der sikkerhet og kjøreregler ble nøye gjennomgått, herunder hva som skulle skytes.

Reproduksjonsdyr og store stygge «herrer» var på planen. Eventuell skadeskyting og håndteringen av dette ble viet stor oppmerksomhet – her skulle ingen havne i problemer! 

Etter dette oppsamlingsmøtet ble det nytt oppmøte ved bålplassen på Bråtane, en koselig liten rødmalt stue i skogen. Her ble siste rest med kaffe drukket og poster trukket. 

Dagens to hunder, Fox terrieren Tassen, på 7 og Odin på 8, som er en blanding mellom vestsibirsk laika og Jämthund, så begge meget klare ut for oppgaven. Tassen er noe mere «propell» enn Odin, men det er helt som det skal, kommer det muntert fra Fredrik. Vi var omsider klare for villsvinjakt!

På post

Marit og undertegnede fikk «Brannskiltet» som post. Her hadde grisen for vane å komme. Enten øverst i bakken eller nederst. Grusveien delte skogen i to og det var her de følte seg trygge nok til å passere veien, men..!

… Det hender de krysser den lille hogstflata på toppen før de drar opp skaret og videre inn mot Sverige, så følg nøye med opp mot flata også!

Klar beskjed fra Hr. Peterson!

På nedsiden av bakken lå det også en større hogstflate så dette var definitivt en bra plass. Et godt rifleskudd opp i bakken satt Rune, og her hadde han kontroll på en mye brukt overgang samt litt innsyn på hogstflata som vi hadde i overkant av posten.

Vi hadde klare skytesoner så sikkerheten var ivaretatt. Steinar hadde trukket posten «Vannskillet» og Erik var med som driver sammen med broder Fredrik. De begge gikk inn ved Mosbekk, ikke langt fra fôringsplassen.

Det tok ikke lang tid før det virkelig ble liv i hundene. Jaktradioene var alle samkjørte og det tok ikke lange tiden før det kom melding om skjerpings på postene.

– Hundene hadde svin i nesa!

Wow, var dette spennende eller..? Marit har jobben som «kameramann» og «mitt tredje øye», noe jeg virkelig har hatt brukt for ved tidligere anledninger.

Tinnitus gjør noe med retningssansen og dybdeforståelsen… Vi var klare! Stillheten i en slik setting er nesten forstyrrende, og det var flere av oss som holdt hardt rundt respektive våpen i påvente av det forløsende brølet fra de dype skoger – og det kom nesten før vi hadde tenkt tanken!

Det låter i «Grisemark»

Målet til Odin skjærer gjennom storskogen som kniv i varmt smør, og vesle Tassen gønner på med det han har! Dæven døtte som dette varmer, langt inn i sjela!

– Gris, følg med folkens!

Beskjeden er kort men veldig tydelig, og vi hører jo alle hva som skjer: Stålos på villsvin, i herlige Aremark!

Tre minutter senere og det blir stilt som i grava, men nå vet vi at grisen er på beina – vi er alle i helspenn!

– Rune og Arne! Dette kommer garantert mot dere, så hold dere klare, også du Marit!

Blikket til «fotografen» er ikke til å ta feil av: Hjelpe meg, hvordan skal dette gå!? Øynene lyser som ei glødelampe i nattemørket. Det har trolig ikke gått mer enn ti minutter før det barker til igjen, denne gangen i tetta rett imot oss. Det er fullstendig stille på radioen, og hjerterytmen slår plagsomt høyt under jakka!

Grepet rundt rifla blir ubevisst hardere og forstørrelsen er sjekket for ørnte gang – 4 x forstørring. Burde jeg ha 2..? Fem lange minutter med los før det på nytt blir stille, og nå er det alvor.

Villsvina er på beina, og de kommer vår vei! Marit står klar med kameraet i posisjon og undertegnede har hevet rifla opp til skuldra. Plutselig høres et kort men intens «grin» fra Tassen, så den totale stillhet. Tikk, takk. Der! Marit har hørt dyra, som er fem i følge og gir meg et lite dunk i armen.

Med god fart kommer de på rekke og rad ut på hogstflata. 

WOW! Det store øyeblikket er nært forestående. Vi skimter dem mellom granleggene der purka kommer med fire unger på slep – Makalöst! Men her er det ikke mye å gå på, så skuddet må komme når sjansen byr seg – om den byr seg..? 

Det klikker raskt fra kameraet til Marit, og så får jeg åpningen, den jeg håpet på!

Obelix møter villsvinet

Purka er fredet, men unger er skytbare, så her er det egentlig veldig greit og ryddig, bortsett fra det å få et reint skuddbilde – og ikke minst sikkert!

Det må bli den siste grisen og jeg følger den gjennom riflekikkerten der den passerer granlegg på granlegg. Pokker, skal jeg virkelig ikke få skuddsjanse?!

Det klikker igjen fra kameraet til Marit og plutselig kommer sjansen jeg håpet på. Det blir en kort stopp på «gullrekka» og skuddet slippes umiddelbart!

Klasket er høyt og kan høres helt til Ed, før den vipper over på ryggen og sklir ut av synsbildet. Yes! Mitt første villsvin i Norge er et faktum. 6,5 x 55 gjorde jobben – igjen!

Etter dette kunne Rune se de resterende grisene fortsette opp et bergskar og forsvinne i sikkerhet mot Sverige. Helt ærlig så har jeg nettopp nå hatt en av mine beste dager i de norske skoger – villsvinjakt er rett og slett utrolig gøy og spennende.

Det som slår meg er at disse ganske storvokste dyr beveger seg nesten lydløst, og raskt som toget. Lettbeinte skapninger som fort kan sette skyteferdighetene på prøve!

Etter dette ble det bestemt å avslutte jakta for denne gang og ta en ny runde litt seinere, for nå skulle vi båle og nyte denne fine dagen i Aremarks fantastiske skoger med svenskeflesk, pølser og rykende varm kaffe!

Epilog:

Fem griser var nå blitt til fire. Fredrik hadde som tidligere nevnt holdt oss godt oppdatert med antall gris, forskjellige grupper og generell trafikk i terrenget. Denne gjengen hadde da også blitt ved flere anledninger fotografert på fôringsplassen, men da var de alltid 6 stykker - hvor hadde det blitt av nummer 6?

Vel, det skal vi snart komme til bunns i, så hold ut kjære leser, og følg med videre.

Villsvin (sus scrofa)

har nå etablert seg med levedyktige unger i Halden og er observert en rekke steder i grenseområdene mot Sverige. Det antas at den vil spre seg videre på samme eksplosive vis som i nabolandet.

Kroppslengden blir normalt på omkring 90 til 180 cm.; vekten 50 til 200 kg. Villsvin har spesielt godt utviklet luktesans samtidig som den har god hørsel og smaksans. Synet er derimot mindre utviklet. Villsvin er sosiale dyr som danner flokker av purker, unger og ungdyr. Voksne hanner forlater flokken og lever alene.