Ingen kur mot afrikafeber

Bøkene fant jeg så fengende at det ble en 10-dagers tur til Sør-Afrika. Vi reiste i månedsskiftet juni/ juli, som er vinter i Sør-Afrika. Reiseoperatøren sa at vi måtte ta med varme klær, særlig i Great Karoo som lå høyt. Jeg tok med ekstra tøy, men trodde det neppe ville bli kaldt for en nordmann: Vi skulle jo til Afrika! 

Godt jegerliv: Jakt i Afrka byr på uforglemmelig og fine opplevelser, der man mellom jaktøktene lever et behagelig liv.

Skogen av gemsbok-horn

Turoperatøren fikk rett: Jeg har sjelden frosset så jævlig som da vi ventet på at sporere på hest skulle drive fram springbuck. Det kom endatil snø! Men mitt første afrikanske dyr ble en svart springbuck.

Og turen bød på uforglemmelige opplevelser. Vi posterte mens rytterne red rundt for å få bevegelse i flokker av gemsbok (oryx). Plutselig ser jeg en skog av hornspisser dukke opp i himmelsynet på toppen av en kopje, og der kommer en flokk på 15-20 gemsboker. For et mektig syn! 

Flokken forsvinner over en åsrygg før vi smyger etter og finner dem igjen. PHen (guiden) prøver å finne et bra trofe mens jeg sitter klar. Flokken begynner å bli urolig, så jeg plukker ut en med lange horn og klemmer av. Gemsboken går rett ned, samtidig som PHen utbryter: «Shit!». 

Grinebiter: Det grinete blikket til en bøffelokse med høyt hevet hode, gjør deg bare enda mer besatt.

Jeg ble for ivrig og skjøt før han hadde gitt klarsignal, noe jeg måtte beklage. Men det gikk bra, for jeg hadde skutt et hunndyr, som har lengre horn enn oksene. 

Bortsett fra temperaturen, var det en kjempeopplevelse å jakte i dette området. Vi fortsatte til Kirkwood i Eastern Cape, hvor det var mye varmere. Der skjøt jeg en kudu, eller «Afrikas skygge» som den også kalles – og dermed var jeg solgt.

Bush-campen i Mosambik 

Jeg dro hjem og begynte å lese om bøffeljakt. Det måtte selvsagt ende som det gjorde: 10 dagers bøffeljakt i Mosambik ble raskt bestilt. Her skulle vi vi bo i stråhytter i bushen og all mat ble tilberedt ved bålet. 

Dette ble en av mine villeste opplevelser i Afrika. Vi jaktet bøffel i 3-4 meter høyt gress langs stier etter elefantene og hørte bøffel få meter fra oss uten å kunne se dem. En lokal fisker var nylig blitt hardt kvestet av en bøffelokse, noe som gjorde det ekstra nervepirrende. 

Familietur: Jeg har hatt mange flotte jaktopplevelser sammen med sønnene mine i Afrika.

En dag hørte vi skudd som måtte komme fra tyvjegere. PHen og en av sporerne ladet riflene og sprang i skuddretningen, og vi måtte bare henge på. Etter hvert ble vi satt igjen sammen med en eldre, ubevæpnet sporer. Tyvjegerne kom seg likevel unna, men PHen sa de ville blitt skutt hvis de hadde nådd dem igjen.

Dusjen hadde vegger av strå og bambus, mens gulvet var trestokker lagt tett sammen. Da vi kom hjem i mørket, ble det hengt opp parafinlamper før en beholder med varmt vann ble heist opp. En natt vi sov under åpen himmel ved bålet, hørte jeg en leopard hoste like ved – før den ble overdøvd av snorking. Selv om vi ikke fikk felt bøffel, var turen en fantastisk opplevelse.

Feberen går i arv

Denne gangen gikk bare noen måneder før jeg begynte å lengte til Afrika. De fire barna mine bare ristet på hodet. Plutselig fikk jeg en kjempeide: Kanskje jeg skulle ta dem med, slik at de forsto hvorfor far var så hekta? Det varte ikke lenge før jeg hadde bestilt 14 dager jakt og safari. 

Det var sønnene mine Stian og Nottov som ble med først. De felte impala, blesbuck, gnu og vortesvin, og hadde uforglemmelige opplevelser. Jeg overhørte rosen fra PHen mens dyrene gikk i bakken med gode skudd. Han skulle bare visst at de hadde godt over tusen treningsskudd hver før turen.

Enkel viltfrakt: Mange PHer ser på impala som et kjedelig jaktobjekt, men jeg har hatt mange utfordrende smygjakter nettopp på impala.

Stian måtte ordne opp med et påskutt vortesvin som gikk til angrep, og 15-åringen felte det på 5 meters hold. Begge fikk et glimt av en kuduokse idet den la spiralhornene bakover ryggen og ble borte. De bestemte seg der og da for at de måtte tilbake – og brått var det ikke lenger bare far som så Afrikaprogram på TVen.

Kort tid etter planla jeg tur med døtrene mine. Det ble 16 dager i Pongola Game Reserve hvor jentene kunne ri i bushen, padle blant flodhester og bade i Det indiske hav. Men jeg drar ikke til Afrika uten å jakte. Jeg lurte inn noen dager og hadde med minstejenta Trine. At hun var livredd for slanger, hadde hun brått glemt der hun vasset i høyt gress iført shorts og joggesko.

Undervurderte antiloper

Stadig påfyll av spennende litteratur gjorde at jeg bestilte en ukes bøffeljakt i Gwai i Zimbabwe. «Men skal ikke vi på tur igjen», spurte sønnene. Jeg fant en løsning: Vi jaktet sammen en uke i Sør-Afrika, før jeg og kameraten dro til Zimbabwe mens sønnene mine ble igjen og jaktet antiloper en uke til. Nottov skjøt så mange trofédyr at han ble blek da regningen på utstopping og frakt kom.

Heller ikke denne gangen fikk vi bøffel. Men nå var det for sent å snu – heldigvis: Synet av det grinete blikket til en bøffelokse med høyt hevet hode, gjør deg bare enda mer besatt. Jakt er jakt og ikke shopping. Vi tok det med ro, begge to, og hadde kjempeopplevelser og nærkontakt med ungdyr på 5-7 meters hold.

Jeg synes fortsatt det er kjempebra å jakte på antiloper, vortesvin og sebra, for bøffeljakt svir i pengepungen, og afrikakontoen min blir i hvert fall fort slunken. De fleste PHer ser på impala som et kjedelig jaktobjekt, men jeg har hatt mange utfordrende smygjakter nettopp på impala. 

Mangelfull glemsel

Så en dag kom en bokpakke fra Safari Press – ikke at det er uvanlig, men den inneholdt en bok som satte nye griller i hodet mitt. Den var skrevet av Ian Nyschen, som både har tyvjaktet og jaktet elefant for myndighetene. Etter å ha lest hans eventyr i Zambezidalen, steg feberen igjen: Enten ble dyrene skutt på få meter med hodeskudd, eller så snudde jakten og elefantene jaget brått jegerne i tett bush. 

Men elefantjakt passet ikke min lommebok, så jeg prøvde etter beste evne å glemme. Den evnen er mangelfullt utviklet hos meg når det gjelder jakt. Så da jeg fikk et rimelig tilbud om å skyte ei elefantku uten støttenner på min neste bøffeljakt, greide jeg ikke å si nei. 

Du tenker kanskje at elefantku ikke er noe? Det er blant de farligste dyrene å jakte på: Mødre uten støttenner er aggressive og kan gå til angrep uten å være påskutt. Ikke løper du fra en elefant, og ikke hjelper det å klatre opp i et tre: Enten plukker den deg ned, eller så velter den hele treet. 

Jeg har vært omringet av elefanter, og kan godt fortelle at du ikke er særlig høy i hatten når de blåser i snabelen på kort avstand og knekker trær som fyrstikker. Da er det bare en ting som monner: Et velrettet hjerneskudd med helmantel.

Den første elefantjakten

På min første elefantjakt i Zimbabwe bestemmer PHen at vi begynner med bøffelen, da et par store flokker er sett nylig. Å åle seg inn på en bøffelflokk er vanvittig spennende. Det skal ikke mye uforsiktighet til før hele flokken spretter på benene og er borte på en blunk.

Brått kommer vi over helt ferske elefantspor og varm møkk. Det knekker i kvist, og like etter blåser en elefant i snabelen så det går kaldt nedover ryggen. Men det begynner å skumre, så vi har dårlig tid. Snart ser vi mange elefanter mellom trærne – og så er vi omringet av dyr. 

Baobab: Mye er stort i Afrika, også trærne. De imponerende baobab-trærne står som kolosser med stammer som måler 5-7 m i diameter, og de blir 1000-2000 år gamle.

PHen peker på en stor elefant som han først tror er en hann, men så hvisker han opphisset at det er en stor hunn uten støttenner – akkurat det vi er ute etter. Elefanten stopper på 60 meters hold, og jeg avsikrer. Da smeller det opphisset fra PHen: «No-no, are you crazy? We must get much closer!»

Vi smyger nærmere mens elefanten står med utslåtte ører og ser mot oss. For et vanvittig stort dyr! 

Matriarkens fall

På 20 meter får jeg klarsignal, og nå begynner elefanten å bli urolig. PHen har forklart hvor man skal skyte, og i tillegg har jeg lest flere bøker, så jeg føler meg relativt sikker idet jeg klemmer av skuddet. 

En .450 Barnes Solid borer seg inn mellom øynene på elefanten. I rekylen ser jeg den knekker sammen. Jeg lader raskt om og skyter et sikringsskudd i hjertet og enda et i hjernen. Vi hører resten av flokken stoppe for å vente på det PHen tror er matriarken. Jeg vil forte meg og ta bilder, men PHen nekter da han er redd for at flokken kommer tilbake. 

Så da skynder vi oss mot bilen. Det kjennes merkelig å gå i halvmørket sammen med PHen og to fargede sporere og vite at man nettopp har skutt en elefant – med frontalt hjerneskudd! Det jeg har lest om gamlegutta på elefantjakt i mange bøker, er brått blitt en del av min egen jakterfaring. 

Neste morgen blir det ryddet vei frem til elefanten. Jeg tar masse bilder og gjenopplever episoden i ro og mak. Det er liten sjanse for at jeg vil glemme denne jakten, men hvordan skal dette ende? Det får tiden vise. 

Elefantens øye

Det går selvsagt som det må gå: Neste år er jeg der igjen for å jakte bøffel og en nontrophy elefant. 

På formiddagen ser vi en hannelefant som er litt mager, så PHen får avklart med grunneier at vi kan ta den, i stedet for en «tuskless» hunnelefant. Etter lunsj begynner vi å spore. En tidkrevende ansmyging sikrer at vi kommer innpå. Jeg sjekker for n‘te gang at en «Solid» fra Norma African PH ligger i kammeret før vi tar de siste meterne. 

Før ansmygingen har jeg varslet at jeg helst vil skyte et hjerneskudd fra siden. Frontalskudd er risikabelt, selv om det gikk bra året før: Bommer man med kun få cm, risikerer du at elefanten forsvinner eller angriper. 

Men som så ofte på jakt, blir det ikke som jeg har tenkt: Hannen oppdager oss på kun sju skritts avstand. Jeg føler meg ganske liten, selv med mine 193 cm. Jeg kan fortsatt gjenkalle hvordan øyet til elefanten blir større idet den kvepper og oppdager oss.

Planen om sideskudd er utelukket. Rugeren smeller automatisk. I rekylen ser jeg bakbenene til elefanten klappe sammen. Jeg gir likevel to raske sikringsskudd.

Etter at det verste adrenalin-rushet har lagt seg, ler PHen og foreslår at vi neste gang kan smyge innpå bakfra: Idet han røsker den i halen, kan jeg skyte så fort den kaster seg rundt for å angripe. 

Vel, jeg trenger ikke MER spenning enn akkurat dette når jeg drar på jakt.