Jakt i Afrika gir mange jakterfaringer og skuddsjanser. Det finnes utrolig mange forskjellige afrikanske antiloper og dyr man kan jakte på og bestandene er som oftest store. Før min aller første afrikajakt hadde jeg plukket meg ut et par favoritter som den gang var oryx og kudu. Etter den turen fant jeg ut at også sebra var et fascinerende dyr og ble dermed et av mine store jaktønsker, og en storfavoritt på Afrika-lista. Det samme ble til og med den tallrike antilopen impala.
Etter hvert gikk det opp for meg at det meste av afrikanske dyr var favoritter, og jeg var rett og slett helfrelst på selve jakten i dette fantastiske landet uansett hva jeg jaktet på. Å jakte til fots i den afrikanske bushen og bare ta sjansene når de kommer, er helt fantastisk!
Bushlunsjen smaker fortreffelig etter en lang formiddag med jakt.
Morgentørst gnu
En antilope som også er tallrik i flere afrikanske land, er blue wildebeest eller gnu som den heter på norsk. Første gang jeg skjøt en wildebeest var i Namibia i 1998. Vi satt i et tårn i nærheten av et vannhull og ventet på nok lys til at vi kunne jakte til fots. Mens vi satt der, fikk vi plutselig se mørke skygger som kom sakte mot vannhullet i mørket. Det viste seg å være en gruppe wildebeest-okser som skulle slukke morgentørsten. Jeg løftet forsiktig opp customrifla i 6,5/300WWH påmontert en Schmidt & Bender 3-12 x 42. Med den gode optikken kunne jeg se dyrene relativt klart og det var ingen problemer å skyte.
Men PHen/ grunneieren var av den gamle skolen og hadde trolig aldri brukt et kikkertsikte med så god optikk. Jeg hvisket til han at jeg så dyrene klart i kikkertsiktet mitt, men han ristet bare på hodet. Han jaktet selv med et billig kikkertsikte med dårlig optikk og kunne ikke se dyrene godt nok. Dermed regnet han bare med at det kunne ikke jeg heller. Basta!
LES OGSÅ: Strutsejakt og culling i Afrika
Zimbabwe
Etter hvert trakk dyrene videre. Da de var på langt hold og i en vanskelig vinkel for å skyte, fikk jeg klarsignal! Det ble dermed et litt dårlig førsteskudd på en kjempe-
stor okse. Vi kom oss raskt ned fra tårnet, sprang etter oksen og tok den heldigvis igjen og fikk inn et dødelig skudd. Der lå min første blue wildebeest med kjempegrove og vide horn. Men måten den ble jaktet på og den sure PHen gjorde ikke dette akkurat til en av mine beste jaktopplevelser. At trofeet målte langt over gull, hjalp ikke stort. Det skulle dermed gå noen år før jeg fikk lyst til å jakte wildebeest igjen.
Likevel fascinerte denne dansende afrikanske klovnen meg og jeg husker godt da jeg skjøt en wildebeest igjen i Zimbabwe noen år senere. Det skulle medføre at også den ble et dyr jeg vanskelig kunne si nei til å jakte på. Under en jakt hvor vi bare tok sjansene som dukket opp, pirket en av sporerne PHen i ryggen og pekte mot et tett kratt hvor jeg så kun det, altså kratt. Men sporeren hadde sett et wildebeesthorn og en hale som viftet inne mellom grenene. Utrolig!
Nevison var fornøyd med resultatet.
Tornefull ferd
Jeg fikk spørsmål om jeg hadde lyst til å skyte, noe jeg selvfølgelig ikke kunne si nei til. I håndkikkerten kunne jeg så vidt se at det sto et dyr inne i tetta idet det viftet litt med halen. Det var fryktelig tett og umulig å skyte der den stod. Vi måtte derfor legge oss ned i gresset og krabbe/åle et stykke for å prøve å finne en åpning hvor jeg kunne få inn et rent skudd. Men oksen snøftet og var veldig mistenksom, så vi måtte flere ganger legge oss langflate til den roet seg igjen.
Etter en lang og pinefull krabbing med mye torner, kom vi endelig på brukbart hold og så nå litt mer av dyret. Jeg gjorde meg klar til skudd, men det stod selvfølgelig en trestamme rett foran bogen på gnuen, så jeg måtte bare vente til den flyttet seg litt. Wildebeesten snøftet igjen og stampet med frambenet. Så tok den heldigvis et par skritt frem, og bogen ble fullt synlig. Skuddet gikk med det samme lysprikken roet seg på bogen og dyret tok ut i en rasende fart som om den ikke ble truffet i det hele tatt. Fanken heller, det kunne da umulig være bom! Eller?
PH’en roet meg med at han så det var et perfekt treff og at det var normalt at wildebeest sprang et godt stykke selv med hjerte/lunge-skudd. Vi fant mye blod på skuddplassen og man trengte ikke være en dyktig afrikansk sporer for å følge dette blodsporet. Dyret hadde blødd kraftig og vi fant gnuen stein død etter 150 meter.
LES OGSÅ: Jakter med rullestol
Wildebeest’en står som oftest litt skrått.
Fattigmanns bøffel
Blue wildebeest eller brindled gnu er en merkelig skapning med svarte, lange manhår, svart skjegg og lang hale – også med svarte lange hår. Men du har også western whitebearded og eastern whitebearded wildebeest som begge har et kremhvitt skjegg. Blue wildebeest har en litt komisk form med ryggen skrått nedover fra skuldrene ned mot rompa. Voksne dyr har et gråblått og svart skinn med mørkebrune vertikale striper på sidene fra nakken og et stykke bak bogene. Kalvene er brune.
Gnuen lager en umiskjennelig lyd ved å blåse i nesa når den værer fare. Hvorfor den kalles Afrikas klovn, skjønner man fort når man ser den springer dansende av gårde. Den kalles også «Poor mans buffalo».
Både oksene og kuene har horn og levende vekt på en voksen okse ligger rundt 250-275 kg. Det finnes fem typer, eastern og western whitebearded wildebeest, cookson’s wildebeest, nyassaland wildebeest og blue wildebeest (common wildebeest). Wildebeestene lever hovedsakelig av gress og drikker vanligvis både morgen og kveld, men kan gå flere dager uten vann om nødvendig.
Du ser den noen ganger i små grupper, andre ganger i store flokker på flere hundre eller så mange som flere tusen dyr. Jeg har kun jaktet på common blue wildebeest i Namibia og Zimbabwe. På menyen er wildebeest en av mine favorittretter. Wildebeesthalegryte, biff av indre/ytrefilet eller på grillen er bare helt mmmmmm!
LES OGSÅ: Førstegangsreisende klare for ny tur
Løper langt
De beste jaktene på Wildebeest har jeg hatt i Zimbabwe sammen med Nevison, min gode venn og PH. Han elsker å jakte wildebeest og sebra, og disse dyrene går også ofte sammen i mindre eller større flokker. En dag vi var ute og jaktet impala fikk vi se en liten gruppe wildebeest som gikk og beitet inne i mopaneskogen. Nevison kunne dermed ikke holde seg, så her var det bare å gjøre seg klar da jeg visste de trengte et par wildebeest. Etter en lang smygjakt kom vi på skuddhold og han satte opp skytestokken. Så lenge jeg har en spennende og god jakt, bryr jeg meg ikke om størrelsen på trofeet lenger. Det er i hvert fall på langt nær det viktigste. Nevison plukket likevel ut den største oksen og ba meg skyte så fort det var åpent helt frem til bogen. Jeg klemte av skuddet idet rødprikken satt på bogen og dyrene tok ut i komiske dansende byks. Men noen av dem løp bare i en halvsirkel og stoppet snøftende litt skrått mot oss. Dermed ble skytestokken satt opp igjen og jeg plukket selv ut den jeg synes så størst ut og skjøt den inn i brystet. Disse tok også ut i komiske sprang, men nå tok de ikke sjansen på en runde til og forsvant.
Når ting skjer raskt og dyrene løper som om de har fanden selv i hælene, blir man noen ganger i tvil om det var gode treff, særlig når man skyter på flere dyr samtidig. Men Nevison bare lo.
«I am sure they are both down now, Abraham».
Vi var ikke alltid alene om å jakte på wildebeest. Disse løvene var trolig ute etter samme flokk som oss.
«Simba!»
Han hadde rett, for vi fant begge døde med gode treff; de hadde bare sprunget sine vanlige 150-200 meter. En annen gang vi var ute etter wildebeest, så vi plutselig løvespor som fulgte samme spor som oss. Vi sporet videre og fikk se gribber som satt i trærne, et tegn på at løvene holdt på med et bytte som de ventet på å få restene av. En av sporerene bøyde seg ned for å se under grenene, pekte og hvisket opphisset: «Simba!» Før vi andre fikk øye på den, hadde den stukket av. Løven lå og spiste av en wildebeest den akkurat hadde drept og vi var bare snaue 50 meter fra den! Uten at jeg fikk se den riktignok, men spennende var det!
Noen mener at det må brukes et kraftig magnumkaliber eller iallfall minst .375 H&H til wildebeest, men det er ikke min erfaring. Jeg har flere ganger skrevet om at jeg ser liten forskjell på fluktstrekningen til alle wildebeest’ene jeg har skutt, enten det er med .308W, 300 Win mag eller til og med 458 Lott. Man skulle tro at sistnevnte kaliber som brukes på elefant og bøffel ville få en gnu ned i smellen, men det er ikke min erfaring. Skutt med gode treff i lunger og hjerte har de ofte sprunget 150 -250 meter også med denne råtassen.
En gang skjøt jeg en stor wildebeest-okse med 300 Win mag og en god kule med lungeskudd bak bogen. Etter skuddet tok dyret ut i vill fart. Ikke før etter 350 lange skritt fant vi gnuen død. Den brydde seg i hvert fall ikke om at den var skutt med en magnum! Det gjorde heller ikke mange av dem jeg skjøt med 458 Lott.
Som om ingen ting hadde skjedd
For mange år siden var sønnene mine med til Sør-Afrika. PHen var heller skeptisk til å bruke 6,5x55 på sebra og wildebeest, men gikk likevel med på det. Min eldste sønn skjøt da en wildebeest med 156 Oryx, og den sprang ikke lengre enn dyrene skutt med magnum. PHen fikk plutselig et annet og riktig syn på 6,5x55-kaliberet til afrikansk vilt. En gang etter et skudd på wildebeest med 458 Lott kom vi innpå gnuen som hadde stoppet etter omtrent 150 meter. Den tok ut igjen før jeg fikk inn et nytt skudd, og sprang ytterligere 150 meter før den veltet overende med gjennomskutte lunger. På en bøffeljakt i samme område i Zimbabwe skjøt jeg en wildebeest med 500 grs Solid inn framkant bog skrått bakover og ut motsatt lår med gjennomhullet lunger. Den sprang bare 60 meter før den deiset overende i et tett buskas, alt annet enn lydløst.
Det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder fluktstrekning, men for meg virker det som blue wildebeest er en tøffing som kjemper tappert til siste åndedrag. Den korteste fluktstrekningen jeg har fått etter mange skutte wildebeest, er en stor okse som stod for seg selv på en liten åpning i bushen. Den stod skrått mot meg og snøftet og fikk skuddet inn i brystet. Dyret begynte å springe i en veldig trang sirkel og etter et par små runder deiset den i bakken. Andre jeg har skutt inn i brystet har sprunget som ingenting hadde skjedd igjen.
Hele jaktlaget og en «Dagga boy»
Et godt treff
Min erfaring er at wildebeest ofte stopper litt på skrå mot meg og man må sikte litt til siden for at skuddet skal treffe godt i lunger eller hjerte. En gang fikk vi se en wildebeest som stod på langt hold ute på en slette. Ved studering i kikkerten så vi at oksen var full av leire og minnet om en Dagga Boy (gammel bøffelokse). Nevison lurte på om jeg kunne treffe på dette holdet. Men uten å vente på svar, satte han smilende opp skytestokken og jeg la rifla på plass. Jeg målte avstanden og så at jeg kunne holde rødpunktet rolig i bogen på oksen. Dermed gikk skuddet og klovnen danset komisk utover sletten mellom busker og akasietrær og forsvant. Bakken var veldig hard og steinete, så sporerne brukte litt tid på å finne den. Også denne hadde sprunget 200-300 meter med et perfekt skudd. Som nevnt mener jeg det er unødvendig med kraftige magnumkaliber for å skyte wildebeest. Et godt treff med en god kule er det som skal til – som med det meste av vilt. Wildebeesten springer som oftest et stykke etter et godt skudd uansett. Men hva så?
Den finner alltid ut at den er død når skuddet sitter der det skal. Det tar bare litt tid. De fleste skyter også dårligere med kraftige råtasskaliber. Jeg har skutt wildebeest med flere forskjellige kuler og har loddet kule eller kobberkule som favoritter til dette dyret også. Hvilken kule som er best, er det egentlig rifla som bestemmer. De dyrene som har hatt kortest flukt-
strekning så langt, ble skutt med Norma 150 Ecostrike. Men det ble bare skutt to dyr, så det kan gjerne være litt tilfeldig og man må nok skyte mange dyr før man kan si noe mer sikkert.
Blue wildebeest er en fascinerende og komisk antilope som jeg alltid får lyst til å jakte på, så det er en jakt jeg kan anbefale. En god sporingsjakt på dette dyret er fantastisk. Mmmmmm, der kom lukten av Afrika igjen…
