Selv om det er gode fire timers biltur fra Johannesburg opp til Montello, gamefarmen vi skal jakte på her oppe i rundt to tusen meters høyde i Kwazulu Natal, er en slik «roadtrip» egentlig bare artig og en forberedende del av hele totalopplevelsen.
Etter en litt nølende oppvarming ut fra OR Tambo International flyplass, hvor man brått og ubarmhjertig blir minnet på at her nede drønner semitrailere og annen overvektig tungtrafikk inn i rundkjøringene fra høyre, og ikke motsatt som hjemme i gamlelandet.
«Jeg sa jo at det absolutt beste stedet å skyte en struts på er midt i brystet forfra eller ganske enkelt et velplassert Texas Heartshot bakfra, når den løper rett i fra.»
Og når så rattet sitter på høyre side i leiebilen og man må kjøre på venstre side av veien, kan dette som antydet by på særdeles spennende situasjoner med brå pulsøkinger og faretruende høyt blodtrykk!
Men etter hvert som urbane firefeltsveier og høyhus gradvis gir plass til mer griskgrendte områder hvor savannen strekker seg helt til horisonten og fotgjengere langs veien i stadig større grad representeres av bavianer, begynner afrikafeberen virkelig å husere i spente jegersjeler.
Endelig er vi her i Afrika igjen, etter å ha planlagt og gledet oss i snart et år!
KOLOSS MED VINGER: En voksen struts veier bort imot 100 kilo og er med sitt skarpe syn på toppen av en lang hals slett ikke enkel å smyge seg innpå.
Fire av gutta er førstereisgutter syd for ekvator og vet naturlig nok ikke helt hva man kan forvente seg, uansett om det gjelder kultur, natur og dyreliv, eller selve jakta som sådan. Uansett alder og tidligere erfaring har man selvfølgelig forhåpninger og ikke minst forventninger til uka vi har foran oss med afrikanske jakteventyr.
Det er nok ikke direkte vanlig at mange norske jegere reiser ned med en oppfatning av at selve jakta er enklere enn den viser seg å være. Men som i alle andre sammenhenger vil resultatet avhenge av tidligere erfaring, skyteevne og ikke minst hvor hardt den enkelte jeger er villig til å gjør en innsats, når det kanskje begynner å røyne på med jaktlyst og kondisjon.
FULLTREFF: Steinar har nettopp felt en fin blessbukk sammen med guiden Divan. Foto: Thomas Pettersen
Ingen på denne gruppa mangler noen av delene, men enkelte arter krever uten tvil både mer utholdenhet og mye mer gåing enn andre. Helge Elias feller en vakker kudu tredje dagen og kompisen Jan Sverre Kvalvågnes følger opp med en flott bushbukk, så går det noe tregere igjen de påfølgende dagene, før Helge avslutter med en flott waterbukk og Jan Sverre omsider makter å felle turens fineste Nyala.
Den første dagen felte for øvrig Jan Sverre en fin Impala som merkelig nok maktet å kaste seg ut i dammen nedenfor hovedcampen og svømte midtfjords før den utåndet. Litt upraktisk, for å si det mildt, da Andrew Clarke`s unghund følger på og med ett er rimelig utsatt for å bli angrepet av de to krokodillene som har tilhold her.
AFRICAN DELIGHT: Litt av hva Afrika har å by på av dyreliv.
Men redningen kommer bokstavelig talt løpende i form av farmbestyreren Martin. Som tidligere landslagsdeltaker både i rugby og svømming, river han av seg klærne og stuper uti, uten at vi ser noe til nevnte krypdyr i størrelse Large.
Imponerende kjapt når han ut og tauer både impalaen og unghunden til lands, tilsynelatende uten å bry seg døyten om glupske fortids rovdyr som truer fra dypet.
Vel i land forklarer han flirende at han krokodillene «hans» ikke er så store ennå, bare gode tre meter lange (!) og dessuten hadde han matet de godt med slakteavfall dagen før!
En annen minneverdig opplevelse hamrer seg bokstavelig talt fast i Thomas Pettersen`s minne, da han andre dagen er en smule uforsiktig med anlegg og øyeavstand til kikkertsiktet, en uvanlig fin hartebeest frister kanskje litt for mye til at det er sundt. Kikkertsikteokkularet banker bakover i det rekylsterke 300 WM. banker livet ut av den uvanlig store bukken som går rett ned.
Og det gjør nesten Thomas også!
«Vel i land forklarer han flirende at han krokodillene «hans» ikke er så store ennå »
Ikke for å dramatisere det hele, men større blåveis uten å skade øyet direkte, er det nesten umulig å få. Men heldigvis går det bra uten at Thomas blir mer skuddredd enn at han neste dag fremdeles har så mye jaktlyst i behold at han feller både en fin sebra og ikke minst en struts.
Kanskje er det ikke akkurat en svær fugl som ikke kan fly, det første viltet de fleste reiser hit for å felle, men at de enorme fuglene kan være både skye og vanskelig å jakte på og ikke minst skuddsterke, kan både Thomas og artikkelforfatteren underskrive på.
Culling
Etter noen afrikajakter kommer mange til den erkjennelsen at det egentlig ikke er nødvendig å skyte de største og dyreste dyrene lenger, ofte har man heller ikke plass til noe særlig mer hjemme.
Men fortvil ikke, da kan man som oftest få mer jakt for mindre penger ved å dreie fokus over på avskytingsdyr, eller såkalt «culling». Dette kan variere fra farm til farm, og akkurat nå er bestanden av blesbukk her på Montello så overtallig at den må reduseres betraktelig.
STEIN, HAKKE GAL! Farmbestyreren Martin satset på at de velvoksne krypdyrene «hans» var mette og stupte uti for å hente inn impalaen som gikk til vanns.
Det er dermed ikke sagt at blessbukkene nødvendigvis er spesielt lette å jakte på, ikke minst fordi dyrene foretrekker å oppholde seg mest mulig i åpne områder og ofte mange dyr samlet i samme flokk.
Mange øyne og ører oppdager potensielle fiender lettere enn enkeltdyr, samtidig som lite eller ingen undervegetasjon som regel gjør det nødvendig å krype et godt stykke for å komme på skuddhold.
VELG OG VRAK: Sett bort ifra kveget i forkant, er her det fritt fram for viltet foran riflepipa til Steinar. Foto: Thomas Pettersen
At jeg heller aldri har sett så mye struts samlet på et og samme område gjør ikke akkurat jakta her oppe i de nakne fjellområdene rundt «The mile high» noe lettere, nesten uansett hvor man snur håndkikkerten går det det forhistoriske fugler og beiter.
Overraskende lettbente flykter de like overraskende kjapt når vi kommer nærmere enn 300 meter.
FIKK SVI: Thomas hadde sikteøyet litt for nær kikkertsiktet og dermed smalt det bokstavelig talt både for både skytter og denne flotte hartebeesten.Foto: Steinar
Etter at Thomas har fått erfare hvor hardskutt en velvoksen struts kan være, gjør undertegnede akkurat samme bitre erfaring. Et normalt skudd fra siden, selv med 300 WM. og med et treffpunkt som garantert parkerer selv den største elgokse, resulterer kun i et fjørsprut uten like og en galopperende, diger fugl som forsvinner i en støvsky over alle hauger.
SÅ LYKKELIG: Ingen tvil om at både guiden Andrew (t.v.) og skytter Frank Bratland deler sterke følelser over endelig å lykkes.
Uten å gå nærmere i detalj om ettersøket, som av rent praktiske årsaker var tvingende nødvendig å gjøre med bil for å holde følge med storfuglen, endte det tross alt rimelig godt. Men det var en hoderystende og egentlig helt uforståelig opplevelse å se hvordan det måtte mer enn en, for ikke å innrømme to, fulltreffere til på skadeskutt struts.
DRØMMENES TEATER: Frank Bratland og Andrew. (t.v) kan endelig puste lettet ut. Drømmen er realisert.
Strutsen (Struthio camelus)
er verdens største nålevende fugl. Arten finnes nå bare viltlevende i Afrika, men fantes tidligere også i Midtøsten. Arten kan ikke fly, men toppfarten er på omkring 75 kilometer.
Hannen kan oppnå en vekt på godt over 100 kilo, mens hunnen blir noe mindre. Fullvoksne hanner er overveiende svarte i fjærdrakten, mens hunnene har mer grålig farge. Føttene har bare to tær, mens alle andre fugler har tre eller fire trær.
Strutsen lever i grupper på 5 til 10 fugler, eller mer, og forflytter seg stadig over savannen. Ofte lever strutsen sammen med andre gressetende dyr, eks.vis antiloper og sebraer. Den spiser også en del insekter.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2017.
