Frykt og jaktfeber i Thorndale

Lydene. Surring fra gresshopper, ukjente fuglefløyt og fjerne apeskrik. Luktene. Rå eim av nattedogg som stiger opp fra sand og bladverk. En lett morgendis holder pusten mens ei ildrød sol tar rennafart under horisonten: På et kvarter går det fra mørk natt til kikkertlys. 

Finstemming av jegerblikket

Åsen der Thorndale-husene hviler idyllisk, sørger for panoramautsikt utover eiendommen en time nord for Port Elisabeth i Sør-Afrika. I åsbunnen under oss går tett buskas med lave trær over i spredte buskklynger, før åpne beiter på ei savanneaktig slette strekker seg mot fjerne åser.

Mens savannen saumfares med kikkert, oppdager vi stadig flere dyr. PH Matthew Guyan (professional hunter, bestyrer på eiendommen) og Petros Gurumombe (tracker, sporfinner og medhjelper) har for lengst sett dem, men Torgeir Lande og jeg blir hele tida flinkere til å finne dem sjøl. Snart skjelner vi også de ulike dyrene i Afrika, og alt de har å gjøre:

Impala-flokkene trekker i grålysninga vekk fra slettene og søker skjul blant tette trær. Der har nyalaene allerede funnet beite i små glenner. Vi skjelner noen grå dyr et par kilometer unna, men må spørre Matt hva som er kudu og gnu. Springbuckene på slettene er lette å plukke ut med lyse geitepelser. Sjiraff-hodene blant trekronene byr heller ikke på mange forvekslingsarter.

Tryslingene Ole-Petter Sætre og Øyvind Mellum er på vei i motsatt retning med co-PH Reece Rademeyer og tracker Frank Wanda. De vil prøve springbuck først i dag, og har derfor tatt en annen vei ut på de åpne slettene. Vi skal jakte impala, og Torgeir er førstemann ut med rifla.

Grasiøse gaseller

Vi hopper ned fra pickup-planet på Ford Rangeren allerede i bunnen av åsen, der grusveien svinger ut mot småflystripa til Thorndale-eier Jens Heimberg. Da vi kom svevende inn i går, sirklet piloten en runde for å sjekke at det ikke sto noen dyr nær rullebanen. Det blir trøbbel nok av et vortesvin, for ikke å snakke om en kudu i elgku-størrelse eller en tre-etasjes sjiraff.

Store og små spor av rådyr-smekre klauver viser at en impalaflokk har passert nylig. Men allerede før vi satte oss i bilen, hadde Matt blinka ut en bukkeflokk på vei inn fra savannen. De vil trolig krysse grusveien ganske straks.

Og ganske riktig: Idet vi runder den slakke svingen der veien retter seg ut mot savannen, vinker Matt oss raskt i skjul bak seg med en lav håndbevegelse. 

– Stå i ro bak meg. De første dyra krysser 400 meter lengre framme, hvisker han og senker panna for at hattebremmen skal skjule mest mulig av det lyse ansiktet.

Vi skotter likevel nysgjerrige over skuldra hans. Tre impalabukker stirrer ufravendt mot oss mens en håndfull andre vaktsomt beiter seg inn i skogen. De langbeinte, smekre kroppene legemliggjør ordet «gaselle». 

Med strutsen som utkikkspost

I samme sekund som de tre vaktpostene går inn i skogen, gir Matt marsjordre. Fortsatt går vi i helspenn, og stadig holder vi snorrett linje. Så når den ene vaktposten brått kikker fram igjen, leker vi «Rødt lys» og står som påler bak Matt inntil bukken forsvinner.

Vi er så fokuserte på å følge med der impalabukkene forsvant, at Matt må peike ut wildebeesten som dukker opp enda lengre framme på grusveien. Kurompa danser i været der gnuen flykter – heldigvis nedover grusveien, og ikke inn i skogen til impalaene. 

Savanne-viltet er nemlig svært oppmerksomme på hverandre, ikke bare på egne artsfrender og -fiender. Og alle følger med på strutsen, som med sine drøye to meter på stankelbein har god oversikt: Så hvis strutsen først begynner å løpe, kan du banne på at alt anna vilt flyr etter.

LES OGSÅ: Skal du jakte på krokodille, må du jakte på flodhest først

Første impala-møte

Med gnuen ute av syne, tar vi av der bukkeflokken forsvant. Fra Thorndale så det ut som tett skog, men små tråkk og glenner snirkler seg inn blant buskene. Med et halvt øye på sporene og halvannet blikk mellom trærne, loser Matt oss etter impalaene. 

Brått fryser han, og på instinkt gjør vi det samme. Gjennom bladverket skimtes en rødbrun pels. Så flere. Etter noen sekunder blir flekkene borte, og Matt vinker raskt Torgeir fram med rifla mens han setter opp den firbeinte skytevogga. 

Mens flokken beiter seg skrått inn mot ei glenne foran oss, legger Torgeir rifla klar i skytestokken. Nå skal han teste det vi har trent på i vinter på skytebanen; stående skyting på 100-200 meter med riflestøtte.

Heldigvis blir turens første skuddmulighet i den korte enden av skalaen: Dyra kommer til syne 120 meter foran oss. Men det vil seg likevel ikke: Det er flere bukker av bra størrelse, men den første som stiller seg opp, er ikke kvalifisert ennå. Og når storbukkene siger ut i glenna foran oss, står de hele tida på geledd slik at ingen er helt fri.

Jakt er jakt

– Det hadde jo nesten vært for enkelt om jeg hadde fått skutt nå, humrer Torgeir, knapt tjue minutter etter at vi hoppa av pickup-planet. Og det skal vise seg å bli alt anna enn enkelt. 

For jakt er jakt også i Afrika, og sjøl om eiendommen er inngjerda: Skuddsjansene melder seg ikke på løpende bånd, til tross for at morgenen ennå er ung og Matt har memorert flere flokker fra morgenens speiding. 

Faktisk går hele formiddagsøkta uten felling. Tryslingene har heller ikke hellet med seg, uten at Matt og Reece virker særlig nervøse av den grunn.

Vi lar oss heller ikke stresse, særlig når kokken disker opp med ordentlig cowboy-lunsj. Speilegg og pølser smaker formidabelt etter fem timer på en rask loff-sandwich til frokost.

Gode og mette er det tid for et par timers siesta mens vi venter på ettermiddagsøkta. 

Om det er maten eller søvnen som gjør underverker, vites ikke. Men på ettermiddagsøkta får både Østerdalens sønner og Trønderbataljonen felt sine første Afrika-dyr.

LES OGSÅ: Sporingsjakt på sebra

Afrika-feberens første feste

For Torgeir løsner det neste formiddag, der Matt lærer oss busksmyging etter springbuck ute på slettene: Oppdager vi en bra bukk, sjekker han først at den er mest mulig aleine, for flere øynepar ser bedre enn ett. Når en enslig bukk er funnet, velger Matt ei smygrute der vi går på linje bak tregrupper og busker, ja, i siste instans bak enkeltstammer fram til skuddhold.

Og akkurat nå leker vi «Rødt lys» med en springbuck som har ensa at noe rørte seg. Etter dennes instinkt kan det like gjerne være ei løve eller en gepard i buskene, så sansene står i helspenn. Men vi står på geledd bak en armtjukk trestamme og leer ikke en muskel.

Idet vi er i posisjon, begynner bukken å beite seg på skrå vekk fra oss. Små buskklynger gjør at det er vanskelig å finne åpning. Skal denne sjansen også glippe? 

Nei, brått står den i riktig vinkel med fritt skuddfelt. Torgeir lar seg ikke be to ganger. En piskesnert fra ei lyddempa riflekule. Et umiskjennelig klask to tiendedeler etterpå. Dermed har den berømte Afrika-feberen fått sitt første grep om nok en norsk jeger.

Jakt i Jurassic Park

Sjøl har jeg drømt om oryx, eller gemsbuck som den kalles i Sør-Afrika. Mens impalaen vekker jegerens begjær med sin grasiøsitet, synes jeg oryxens snorrette horn og svart/hvit-stripete geitefjes vil være et formidabelt minne om min første Afrika-jakt.

Lang tørke i sør har redusert viltbestandene, både ved at foryngelsen svikter og at jakteiendommene sjølsagt ikke fyller på med vilt når det mangler beite. Nå er regnet tilbake, så Thorndale skal straks sette ut nye dyr. Foreløpig må vi imidlertid dra to-tre timer lengre nord til Asanta Sana Game Reserve å jakte oryx.

Det er som plukka ut av Jurassic Park: Flere enorme viltreservat ligger i ei klynge blant frodige fjelldaler, og vi passerer flere veisperringer med elektriske gjerder og fe-rister. Doble sluser i porten sørger for at gepardene i Cheetah-parken ikke får hilse på nabo-antilopene.

Også på Asanta står ting på hodet på sin vante plass, etter at en sinna elefant i natt ramponerte en bil og lempa den ned i et bekkefar. Heldigvis var ingen til stede. Dog en høflig påminnelse til oss nordboere om å ikke spøke med busk-etere på seks tonn. 

Hva en firehjulstrekker bør brukes til

Asanta driver lite med jakt sjøl, men leier ut til jaktguider som har med seg jegere. Vi får tildelt et område og en lokal tracker for å vise vei. Og det trengs: Det er et mysterium hvor skillet går mellom grusvei og gjørmehav, kjørbar sti og bekkefar. 

Både Matt og Forden får vist hvor lite vi nordboere egentlig får brukt av en firehjulstrekkers framkommelighet. Og Petros får vist hva ei 12-volts luftpumpe, fiberplugger og fingerferdighet kan fikse av hull i dekkene. 

Oppover fjellsidene bærer det, opp bakker så bratte at fjelltoppene dukker under panseret. Ned like bratt på motsatt side, inn i gjengrodde smådaler der gjenlevende reptiler heldigvis ikke har mer enn et par desimeters boghøyde. 

Men høye fjell og mange smådaler betyr også trøblete vind, som kan gå en annen retning enn der du speider fra. På den ene ansmygningen skaper en flokk eland-ungdommer elende med å havne mellom oss og oryxene. Og når 12-voltspumpa streiker, mister vi tid fordi vi må kjøre ned til husene på halvflatt dekk for å fylle luft igjen.

LES OGSÅ: Sporingsjakt i Tzaneen i Sør-Afrika

Kappløp med klokka

Klokka er i ferd med å løpe fra oss, idet vi oppdager en oryx-flokk som beiter ute på en åskam. Vi smyger langs et vilttråkk i åssida under dem, før vi kliver opp en bratt bekkeskrent – bare for å oppdage en bøffelflokk som skuler på oss fra skogbrynet ovafor. 

Mange tror at en PH’s viktigste jobb er å bringe jaktgjester i posisjon til å skyte. Feil. Det er å sørge for at vi drar heilskinna hjem igjen. Slik bøflene står, må vi passere dem på nært hold. Den sjansen tar ikke Matt.

Vi kravler ned og prøver lengre ut på åsen – og omsider ser alt ut til å gå på skinner. Hjertet banker to knepp kjappere, ikke bare på grunn av bratte bakker, bøfler, eller fordi en gjenglemt skytestokk må erstattes av to kjepper som provisorisk surres sammen med to halve skolisser fra Petros.

Matt føler visst også presset etter en lang biltur og ditto lang jaktdag uten skuddsjanser: I den siste kneika gir han resten av følget beskjed om å vente, mens vi to smyger opp de siste meterne mot åskammen.

Og – pjuuuit: Idet vi kravler over kanten, føler jeg et umiskjennelig vinddrag i nakken. Matt som skimter oryxene foran oss, bare rister på hodet. Minutter seinere ser vi oryx-hornene danse langsetter neste åskam, som i en animasjonsscene fra Disney's Jungelboken.

Ja, jakt er jakt, også i Sør-Afrika, og i hegn. Dyra er like ville og har skarpe sanser, om de er utsatt eller ei.

LES OGSÅ: Grisejakt i Afrika med høy puls

Gjenvisitt av springbukkens spøkelse

Vi ser noen oryxer i skogen under oss. Jeg tror det mest er en trøstepremie at lokalguiden og Matt blir enige om å prøve å rekke fram før det mørkner. Petros blir sendt tilbake for å hente bilen mens vi småjogger ned åssida.

Men det blir for seint. Det mørkner hurtig, og ingen av oss er særlig stemt for å leite oss fram her inne uten lommelykter. Ikke med heller, for den saks skyld. 

Så vi kaver oss ut på nærmeste grusvei og labber ned mot farmen, i påvente av at Petros tar igjen oss med bilen. Matt peiker ut et par solide fotavtrykk i veisøla, og Torgeir og jeg tar henrykte selfies med hendene som målestokk på elefantsporet før vi fortsetter ned veien.

Da lyder et kvisteknekk foran oss. Korreksjon, ikke et kvisteknekk. Et treknekk.

– Elephant, sier lokalguiden lavt og bråstopper.

Et trompetstøt svarer bekreftende.

– If I say run now, you run, sier Matt til oss, og jeg gliser til ham. Han smiler ikke.

Såpass. Nå gjelder det å ikke prompe. 

Så blir det stille. Jeg tenker tilbake på springbucken som prøvde å skjelne om det var løver eller geparder i graset. Og slik blir sekunder til minutter. 

Det er uaktuelt å fortsette nedover, sjøl med en .308 over skuldra. Vi må snu, men motbakkene går forbausende fort. Og jeg må tilstå en viss lettelse når vi ser frontlysene fra Forden sveipe gjennom Afrika-mørket.