Sporingsjakt i Tzaneen i Sør-Afrika

Etter det første skuddet, studerer han skuddplassen grundig og kan fortelle at skuddet har truffet leveren. Med hendene på ryggen sporer han deretter meter for meter innover bushen samtidig som han ler og prater med kollegaen Gretwell. 

Et par ganger blander sporet seg med andre dyrespor, og jeg frykter at ettersøket snart vil bli gitt opp. Men neida, Betwell går bare i en stor ring mens han studerer bakken videre. Plutselig finner han et spor med en og annen bloddråpe igjen, hele tiden mens han uanfektet prater med kompisen sin. Imponerende!

Sporingsspesialister

Tror du kanskje Afrikajakt bare dreier seg om «Toyota-pürsch»? Det bestemmer du selv! Her kan du få sporingsjakt på høyeste plan sammen med utrolig dyktige jegere som spor-mannskap. For meg er dette jakt med stor J.

Etter mange jaktturer i flere afrikanske land, har jeg nemlig sett svært mye sporingsarbeid på høyt nivå. Slik sporjakt med smyging er en jaktform jeg liker godt, særlig med dyktige afrikanske sporere: Å spore den årvåkne kuduen med sine elegante spiralhorn i høy og tett bush, sakte og forsiktig, skritt for skritt. Eller å smyge etter grinete bøffel i høyt gress hvor man plutselig kan få nærkontakt med løver, neshorn og elefanter. Det er vanvittig spennende og utfordrende! 

Men det er også lærerikt, og gir deg erfaringer som kan brukes på jakt hjemme: Med forsiktig og tålmodig sporing kan du komme på skuddhold uten at viltet vet om deg og avgi et kontrollert skudd.

Min første bush-sporing

Jeg hadde min første afrikanske sporingsjakt i Tzaneen nordøst i Sør-Afrika, med Jesco som dyktig PH (professional hunter) og Gretwell som sporer. De fant sporet etter en bushbuck-bukk, en tøff og sky antilope som byr på spennende jakt. 

Disse fascinerende og tidvis aggressive antilopene holder til i tett bush. Derfor må vi bruke god tid og smyge sakte og forsiktig frem. Vi stopper ofte og bruker kikkertene flittig og lenge om gangen. Gretwell har ørneblikk, og ser hver minste bevegelse og livstegn selv uten kikkert. 

Bushbucksporet går etterhvert inn i så tett bush at vi nesten får problemer med å komme frem. Gretwell holder kvister fulle av torner varsomt til sides mens Jesco og jeg smyger forbi så lydløst som mulig. Forsiktig noen meter. Stopp. Lytt. Brukt kikkertene grundig, for så å gå noen få skritt igjen. Et par ganger «bjeffer» bukken, ikke så ulikt et rådyr faktisk. Da må vi stå urørlige i flere minutter før vi kan fortsette.

Etter et par timer med forsiktig og krevende sporing i den tette bushen, nærmer vi oss en elv med åpne sandbanker. Der får vi brått se bushbucken idet den tasser mot neste tette bush-område igjen. Det rekker den ikke: Jeg blir raskt klar med customrifla i 6,5/300 WWH. Bare sekunder før den forsvinner, stopper den et ørlite sekund. Det er nok til at den får en 140 Swift midt i bogen. 

Ei fantastisk og minneverdig sporingsjakt ble vellykket, først og fremst takket være utrolig godt sporingsarbeid! 

Skeptisk sebra

Den afrikanske jakta har særlig lært meg hvor uhyre viktig tålmodighet er for et vellykket resultat, noe jeg drar nytte av ved all jakt. Det ble særlig tydelig for meg under ei sebrajakt i Sør-Afrika, også denne gangen sammen med Jesco og Gretwell: 

Sebra står på ønskelisten i år, og vi finner etter hvert spor etter en liten gruppe. Bushen er meget tett dette året og sebraene er utfordrende å spore. I tillegg er bakken hard og steinete. 

Gretwell løfter plutselig hånda forsiktig, da hans skarpe syn har sett en bevegelse langt inne i bushen: «Zebra!» hvisker han. Sebraen har skarpe sanser, så her må vi gå forsiktig frem for ikke å støkke flokken. 

I kikkerten ser jeg små bevegelser inne i det tette buskaset. Jesco gjør tegn til at jeg skal legge meg ned og åle etter ham. Etter en lang, smertefull og tidkrevende åling, ser vi flere sebraer mellom buskene. En stor hingst ser samtidig i vår retning og stivner. Jesco gir tegn til at vi må ligge helt stille. 

Det går et uendelig øyeblikk før dyret slapper av igjen og ser en annen vei. Vi benytter raskt sjansen og åler noen få meter igjen. Straks er det et nytt dyr som ser i vår retning, og vi må fryse bevegelsen på nytt. Særlig hingsten har en lei tendens til å se i vår retning hver gang vi ligger i en alt annet enn behagelig stilling, med torner som stikker inn i hender og knær. 

Endelig, etter lang venting, snur hingsten seg og går noen skritt frem. Dermed får jeg deler av kroppen fri mellom busker og kratt, og kan benytte anledningen til å plassere et skudd midt i bogen. Alt sammen et resultat av en vellykket sporing og smygjakt, som fort ville blitt resultatløs hvis vi ikke hadde smurt oss med mye tålmodighet.

Jaktkonkurrenter i bushen

De siste ti turene mine har gått til i det fantastiske Msaize-området i viltreservatet Save Valley sørøst i Zimbabwe, der jeg jakter sammen med PH Nevison. Han har ansvaret for å beskytte viltreservatet mot krypskyttere, og har hele tiden speidere ute som patruljerer området. «Scout’ene» gir tilbakemeldinger om hvor viltet befinner seg, slik at han plutselig kan få melding på radioen at en stor kuduokse er observert, eller hvor en aktuell bøffelflokk er på vei. 

Men ofte kjører vi bare til et område hvor Nevison vet det er mye vilt. Der fylles sekken til en av sporerne med vannflasker, før vi begynner å gå på ferske spor. Noen ganger går vi også direkte ut fra campen. En av disse gangene ble en sterk opplevelse som jeg fortsatt kan se for meg, uten at jeg fikk skyte:

Vi er ute etter den tallrike impalaen, så det tar ikke særlig lang tid før vi finner en større flokk. Men Nevison nøler med å sette opp skytestokken idet vi oppdager flere skytbare bukker.

«Something is wrong here, Abraham. I think lions or a leopard are hunting these impalas, too», hvisker Nevison til meg. Han kan se det på oppførselen til flokken: De værer fare, men klarer ikke å lokalisere fra hvilken retning trusselen kommer. 

Brått spretter flokken i grasiøse byks gjennom den tette bushen. Like etter kommer en løve løpende, så enda en – og der kommer det jaggu en tredje løve! 

Den bråstopper under 50 meter fra oss. Nevison signaliserer at vi skal stå helt stille, for løven kommer sakte mot oss. Grepet om Schultz’en i .300 Win mag fastner med tommelen på sikringen. Jeg ser at Nevison også er klar med allerede avsikret rifle. 

Plutselig setter løven seg rett ned på baken og ser mot oss. Sånn sitter den i flere minutter, og vi begynner så vidt å slappe av litt mer – men bare så vidt! Jeg har kamera rundt halsen og får utrolig nok i denne situasjonen lov til å ta bilder, mens Nevison står klar med Brno’en. 

Etter noen bilder gir han tegn til at vi må trekke oss rolig bort. Etterpå forklarer han årsaken: Når flere løver jakter sammen, kan vi risikere å bli omringet, noe som kunne skape farlige situasjoner. Løven som stoppet, kunne vært over oss i løpet av kun noen raske byks. Det ble en over gjennomsnittet spennende episode som jeg ikke glemmer med det første!

Ettersøk på eland

De fleste dyra i Msaize har falt for gode skudd, men det har dessverre hendt at det ikke har gått etter oppskriften. En gang skjøt jeg på en stor eland-okse. Idet skuddet gikk av, kjente jeg at dette ble et dårlig treff. 

Ganske riktig: Vi finner blod på skuddplassen, men elandoksen forsvinner med sine klikkende lyder. PH Paul som jeg jakter med på denne turen, er en rolig og sindig kar. Han mener vi bør vente litt før vi følger sporet: Kanskje finner vi oksen død ikke langt unna, eller at den i hvert fall har stoppet opp. 

Etter en stund begynner vi sporingen. To sporere følger sporet med ørneblikk, hvert skritt, meter for meter. I begynnelsen kan selv jeg følge sporet, men etter hvert minker det på blodet. Snart er det bare en og annen liten bloddråpe. 

Da legger jeg merke til at sporerne begynner å snu bladene på mopane-trærne som vi passerer, for å sjekke undersiden: Når dyrene går tett innpå trærne, kan blodet ofte havne på undersiden av bladverket, forklarer Paul. 

Etter en stund blander sporet seg sammen med spor fra wildebeest og andre dyr. Huff, nå må de nok gi opp, tenker jeg fortvilet. Men nei, de har oppdaget at oksen ikke tråkker med full tyngde på venstre frambein, og mener skuddet har truffet der. Dermed vet de hele tiden at de følger riktig spor.

Et stykke senere forlater eland-oksen de andre sporene og blir lettere å følge. Vi støkker dyret et par ganger, men uten å få skuddsjanse. Snart blir det for mørkt, og vi fortsetter neste morgen uten at eland-oksen blir funnet. 

En kjedelig episode, men lærerik på flere måter: Paul forklarer at det er sjelden såret vilt lever lenge i Afrika: Enten er det et streifskudd og de klarer seg, eller så blir de tatt av løver eller hyener ganske raskt.

Bøs bøffel i bushen

Jeg har også hatt gleden av å dra på Afrika-jakt med mine to sønner. De fikk oppleve mye god sporingsjakt og felte 24 dyr hver, fra impala og wildebeest til sebra og kudu. De insisterte på å bli med da «gubben» skulle jakte bøffel en av dagene: 

Etter mye sporing og flere støkte bøffelflokker, får jeg skuddsjanse på en okse som står litt skrått mot meg. Skuddet går, men oksen viser ikke godt nok skuddtegn. Vi følger sporet noen hundre meter, men PH Nevison avgjør at vi skal gi den litt tid før vi leter videre, så vi går tilbake til bilen og venter. Nå vil jeg at sønnene mine skal bli igjen ved bilen, i tilfelle en farlig situasjon. Men nei, det kommer ikke på tale: Dette vil de bli med på, basta!

Vi følger sporet mot et område med mye tett bush; typisk skadet bøffel – og skrekk og gru hvis det fremdeles er liv i den svarte ruggen! Idet vi passerer et tett buskas, hører vi et brøl: Der kommer oksen brasende i full fart, og vi stivner til, alle mann i brøkdelen av et sekund! Men i stedet for å angripe, svinger den bort fra oss. Kort tid etter hører vi det typiske dødsbrølet, og kan puste lettet ut. 

Vi finner masse blod der bøffelen har ligget. 458-kula hadde kun truffet den ene lungen, og det er ikke nok til å få en hardskutt bøffelokse i bakken med det første. Hadde vi ventet et kvarter til, hadde den trolig vært død av blodtapet. 

Lærdommen fra denne episoden er å ikke stresse, men å vente til man er helt sikker på vinkelen til dyret. I tillegg bør man vente en god stund før man går etter påskutt dyr som springer mer enn et par hundre meter, noe som også gjelder på jakt hjemme.

Sporingsjakt med stor S

Sporingsjakt på eland er en av mine favoritter. Et par ganger har vi måttet gå flere km før det har bydd seg en skuddsjanse. 

En av mine beste elandjakter begynner med at min gode venn Nevison finner sporet etter en stor okse som går sammen med en større flokk. Vi sporer hele ettermiddagen frem til det blir mørkt, men uten at det byr seg noen skuddsjanse. Men Nevison har sett sporene etter enda en stor okse i flokken, og mener det er vel verdt å fortsette på de samme sporene neste morgen i håp om å finne igjen flokken.

Men morgenen byr på mer «stang ut»: Vi kommer innpå dyrene flere ganger, men det blir ingen skuddsjanse. Endelig får jeg sjansen på en av de to oksene! I samme øyeblikk smeller det et skudd i det fjerne. Dette er nok til å skremme dyrene på beina igjen. Fanken heller, for en uflaks! 

Nevison merker nok at frustrasjonen er i ferd med å bite seg fast. Han foreslår at vi heller tar litt lunsj og kommer tilbake etterpå med fornyede krefter. Det er nok lurt av flere årsaker: Å spore på vilt som er klar over at det blir forfulgt, er vanskelig. Derfor er det en god ide å fortsette når dyrene føler seg trygge igjen.

Etter lunsj følger vi sporet nesten helt frem til det blir mørkt. Jeg regner med at vi må gi oss, da en av sporerne brått ser at en av oksene har stoppet opp. Med Zeiss V8 på toppen finner R8 Success’en raskt bogen, som får en ladning i .308 Win. Etter flere mil med sakte og krevende sporing i hardt og steinete terreng, avsluttes en av de mest fantastiske og utmattende sporingsjaktene mine i Afrika med suksess! All honnør til de fantastisk gode afrikanske sporerne, som både har gitt meg så mange flotte jaktopplevelser og nyttige erfaringer til jakta her hjemme.

Ti tips med overføringsverdi

Her er noe av lærdommen jeg har høstet etter mange jaktturer i Afrika. Mye av dette har overføringsverdi til norsk jakt:

1. 1. Tålmodighet er det viktigste for å få en vellykket jakt, noe som gjelder i Afrika så vel som her hjemme.

2. Bruk klesfarger tilpasset omgivelsene under smyging. I Afrika betyr det å unngå klær i lys khaki, selv om det virker aldri så eksotisk og «riktig».

3. Bruk kikkerten flittig: Det hender at man oppdager dyr som PH’en ikke ser. Og fire øyne ser uansett bedre og mer enn to.

4. Ved sporing er det viktig å merke sporet ofte, i tilfelle man mister det og må gå tilbake for å begynne på nytt.

5. Bruk alltid rolige bevegelser når du smyger deg innpå vilt. Se hvor du setter foten for hvert skritt og «frys» bevegelsen tvert du får beskjed. «Watch your steps, don’t look at the elephant!» sa en PH jeg smøg innpå en elefant sammen med.

6. Jeg har lært meg å bruke skytestøtte så ofte som mulig for å avgi et sikkert skudd. Ofte er bushen tett, og man må skyte gjennom små åpninger.

7. Gå så tett innpå PHen som mulig, slik at du raskt er klar når han setter opp skytestokken. 

8. Når dyrene står i tett bush, lønner det seg å vente til de beveger seg ut i mer åpent terreng eller til du finner en åpning frem til bogen. 

9. Vent alltid på klarsignal, og vær sikker på at du skyter på riktig dyr. Det er du selv som har ansvaret. 

10. Dersom det blir ettersøk, må man se etter blod både på steiner og gress, ja selv på undersiden av bladene på busker og trær som dyret har passert.