Annerledes jakt på vårbukk i Romania

Til tross for at kalenderen fastslår at det bare er den første uka i mai, ser det ut som St.Hans. Gregor forklarer den enorme frodigheten med uvanlig varme og mye nedbør gjennom hele april. 

Knapt har vi kjørt hundre meter før ei geit og en bukk krysser veien foran oss. To blir ganske snart tre, og fire med. For en som ikke er vant med så mye rådyr, er det artig bare å se hvor stor bestanden er. Og der kommer jaggu enda et smaldyr og en spissbukk fram til venstre for oss!

LES OGSÅ: Tips til hvordan du lykkes med rådyrjakta

Judasvind

Storbukken forfølger den fristende geita akkurat langt nok til å komme over til naboeiendommen, før han begynner beite seg tilbake mot delet. Men bukken er som hankjønn flest, lett påvirkelig for fine damer. Til min store fortvilelse lar den seg plutselig rive med og løper mange hundre meter i gal retning.

Men hunnkjønn er vel så uforutsigbare: Med ett løper geita gjennom en liten skogtapp og runder tilbake over på lovlig side. Bukken lar seg lure med, rett ut i elendigheten. Kjapt følger vi etter til fots, men skogsbilveien er i så elendig forfatning at det nesten ikke er mulig å smyge. Ankeldyp leirvelling suger til seg jaktstøvlene og gir med motvillige og høylytte «svupp» slipp på dem igjen.

LES OGSÅ: Les også våre mange tester av rifler til jakta

Gregor tror dyrene har forflyttet seg til et forlatt småbruk. Her under eikevelvingen er det lettere for ivrige jegerføtter. Sakte smyger vi de siste meterne fram til kantsonen, for så å stirre rett inn i øynene på en gullsjakal få meter unna! Rovdyret er vekk før det er mulig å få opp rifla, men har sjakalen også skremt bukken?

En totalt uventet judasvind sender vår ufyselige menneskevitring rett inn i den gjengrodde eplehagen. Responsen kommer umiddelbart i form av hese brøl. Avslørt – og det så til de grader: Flere dyr lar seg rive med og tar i så det virkelig holder. De brøler og løper. Og brøler igjen.

Mange sjanser

Oppgitt slår Gregor ut med armene. Det er tydelig at motivasjonen forsvant like brått som dyrene. Returen til bilen foregår i resignert stillhet – og etter mitt skjønn i altfor kjapp takt: Det er jo så mye dyr her! Flere tilgrodde snauhogster varsler om gode sjanser for flere dyr. 

Og knapt har jeg tenkt tanken, før Gregor blir lav i kroppen: Jaktmodusen er tilbake – langt der ute står en flott bukk. Trolig en medaljebukk, ifølge guiden som ruller med øynene av bare fryd og vil at jeg skal forsøke et skudd på meget drygt hold.

Men klok av skade kjenner jeg mine egne begrensninger. Jeg veiver en omgående bevegelse med venstrearmen. Gregor er tydelig betenkt. Området er litt åpent, men noen frodige eiker og et par digre hauger med hogstavfall bør gjøre det mulig å komme nærmere. Gregor rekker meg tofoten og vinker meg forbi: En jeger bråker mindre enn to.ø

LES OGSÅ: Dødelig sporsnø på rådyrjakt

Smell og skrall

Den våte leirjorda er nesten som lim. Betegnelsen «kjempe på leirføtter» passer mer enn bra. Likevel går framrykkingen greit, og jeg har ganske snart bare et ospekjerr mellom meg og stedet der bukken befant seg. 

Sakte glir jeg et skritt av gangen sideveis. Vindretningen sjekkes enda en gang. Jo, stabil vind rett imot borger bra. 

Jeg bøyer meg så langt ut av vater at det kun er de solide leirføttene som holder balansen. I det samme får jeg syn på bukken delvis bak ei rotvelte. Automatisk er tofoten montert. Bukken følges gjennom siktet i påvente av at den skal ta de nødvendige skrittene fram. 

Ingen ville dyr som tror seg trygge i sitt naturlige element, har det særlig travelt. Ei heller denne bukken som er i lunsjmodus. Men endelig siger den sakte fram en liten halvmeter.

Bukken faller i skuddet og blir liggende. Langt ifra noen medalje, men en vakker sekstakker felt under vanskelige forhold i en frodig rumensk skog. 

Arge tordenskrall har rullet stadig nærmere mens jeg var fokusert på å komme på skuddhold. Med ett blir susingen av tunge regndråper nærmest overveldende – og så åpner himmelen seg. Det bøtter sammenhengende de neste tjue timene. Det er totalt meningsløst å prøve seg videre.

Annerledes jaktform

Neste dag våkner vi til nærmest tropiske forhold. Det er lummert, og luftfuktigheten får svetten til å perle. Grusveiene er uframkommelige gjørmehav og umuliggjør forflytning med bil. Gregor vet råd: Han har alliert seg med naboen som driver gårdsbruket med hest og kjerre.

Fordi åkrene er så frodige og høyvokste, finner rådyrene skjul midt i grøden – og hva er bedre enn å hvile midt i matfatet? Ifølge bøndene er rådyrene ikke særlig redde for hest, selv om de drar en kjerre med folk. Her er det duket for en ny jaktopplevelse.

To ekvipasjer fordeler det endeløse åkerlandskapet mellom seg. Til tross for guidens klokkeklare lovnad om at hestene ikke reagerer på skudd, er jeg betenkt over å dra av en .300 win.mag en liten meter bak to solide hesterumper.

Skepsisen blir ikke mindre når den ene hesten plutselig får det for seg at den absolutt ikke skal opp ei lita kneik. Helt plutselig sparker den bakut og vrenger ut av søla, for så å rase ned gjennom et parti med kvist og tornekjerr. Det skal mer enn ti minutter godsnakk og en neve sukkerbiter til for å gjenopprette fred og fordragelighet.

LES OGSÅ: Slik slakter og vommer du ut et rådyr

Bukkedebut

Vi kommer oss på rett kjøl. Få hundre meter senere får vi øye på geit og bukk som beiter i kanten av en liten buskholme. Tilsynelatende ubekymret over hest og vogn, slipper de oss inn på 50-60 meter før de runder seljebuskene og beiter videre.

Det er Marta Chudzica som nå skal forsøke seg, siden hun aldri har skutt råbukk tidligere. Fremdeles en smule skeptiske over hestene, velger vi å smyge av kjerra for å få fritt skuddfelt. Knapt rekker vi vekk fra hestene, før bukken plutselig bryter ut av seljeskogen og står med fronten rett imot. 

Skytestokken plasseres bråkjapt, Marta avsikrer og legger rifla på plass. I smellen forsvinner bukken som om den er slått i bakken. Marta repeterer og vi vasser sakte fram, veldig klare til et oppfølgingskudd. 

Men heldigvis er alt i orden. Skuddet sitter midt i stikket. Marta er overlykkelig, og alt er slik det skal være: Med litt blandede følelser kan hun se nærmere på debutbukken. Glad og lykkelig, men også ærbødig for det vakre dyret som plutselig ble skutt.

Blitskrig i åpent landskap

Først nå husker vi hestene. Hvordan har de reagert? Kusken forsikrer oss om at det overhodet ikke var noen reaksjon – i alle fall slik vi tolker hans flom av komplett uforståelige ord, mens hestene rolig napper til seg munngodt. 

Vi blir derimot brått svært urolige: Kraftige tordenskrall og en blygrå vegg dukker opp fra ingen steder. Vi gestikulerer høylytt på like uforståelig morsmål at vi foretrekker kjapp retrett, da vi ikke ønsker rage høyt på en hestekjerre i det flate åkerhavet når blitskrigen med høyvoltenergi ankommer. 

Men det er umulig å vinne kappløpet. Uværet dynker oss våte på under to minutter. Men selv om Tor dæljer med hammeren så det lukter svidd av høystatisk elektrisitet, kommer vi oss i hus.

LES OGSÅ: Med kortbeint hund på rådyrjakt

Sjefen sjøl

Heller ikke denne kvelden blir det formålstjenlig å forsøke ei ny jaktøkt. Vegard Eriksen, sjefen sjøl i Mylla Jaktreiser, har ennå ikke fått skutt. Samtidig brenner det et utålmodig og blått lys for forsøket, siden returen går til Bucuresti neste formiddag. Slik er det jo: Jakt er jakt, og været er det heldigvis ennå ingen som kan diktere, ei heller i Romania.

Kvelden tilbringes følgelig på verandaen, godt inntrukket fra takskjegget mens himmelen tømmer seg for vann. Fra nabogården får vi servert mat og drikke av svært kortreist karakter. Det er solid bondekost der alt utnyttes enten det kommer fra and, høne eller storfe. De sterkere drikkene av hjemmeprodusert kvalitet skjenkes villig vekk, selv om sarte nordmenn ikke helt er i stand til å verdsette den rause gjestfriheten.

Diktator og bjørnejeger

Heller ikke jaktguide Gregor er upåvirket av det dårlige været. Han forsøker likevel tappert tilføre vårt korte, opplevelsesrike opphold et kulturelt bakteppe ved å fortelle hvordan det var å vokse opp i et diktatur:

Ceaușescu, mest kjent for sin umenneskelige råskap og undertrykkelse av det rumenske folk, var en svært ivrig jeger som blant annet skjøt over 1000 bjørner, godt hjulpet av sine hjelpere over hele landet. Akkurat denne lodgen ligger knapt et par times biltur fra Bucuresti, og ble derfor benyttet flittig.

Når det dukket opp en stor nok (!) bjørn på et åte, ble det sendt bud på jegeren som ankom med militærhelikopter. Det var gjerne i selskap med en vakker dame slik at ikke ventetiden skulle bli for lang, mens en medhjelper passet selve åtet. Når så bjørnen kom om natten, kakket vedkommende unnskyldende på døren for å høre om den godeste statsmannen var opptatt med andre sysler, eller om det kunne passe ham å skyte bjørnen?

Sjefens revansje

Heldigvis har griseværet reist videre siste morgen. Det formelig mysser av rådyr. De er allerede ute i åpent lende for å tørke pelsen og søke ny energi i morgensola. Så mange og så fine bukker har vi aldri sett på et såpass begrenset område. 

Men mange vaktsomme øyne gjør det på ingen måte lettere å komme på skuddhold, ikke en gang ved å benytte hestene. Lettere fortvilet er vi i ferd med å vende hjemover, da vi runder et skogholt. Der står det en virkelig fin bukk på 80 meters hold – midt i åkeren. 

Den løfter hodet i det duse sollyset og betrakter oss mens den fremdeles tygger i seg vårgrønt med stor iver. I det samme som det ser ut til at den aner uråd, smeller det. 

Vegard kan glede seg over en fulltreffer. Minutter senere jubler han endelig over turens største og vakreste bukk: En returbukk som garantert holder medaljekrav.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i mars 2019.

LES OGSÅ

Våryre bukker og slitne bukkejegere

Grytidlig morgen. Det er faktisk så grøssent at jeg angrer på at stilongsen ble igjen i kofferten. Men minusgradene velsignes når jeg får et nanosekunds forvarsel fra isskorpa akkurat idet albuen er på vei ned mot ei ku-ruke.

Bruk sommerferien på å jakte brunstig råbukk i Polen

Jakta på vårbukk i Polen er på mange måter en fantastisk opplevelse! Men det spørs om ikke brunstjakt på storvokste, brunstige råbukker i slutten av juli er minst like spennende?!

Vårjakt på råbukk i Sverige

Ønsker du å jakte råbukk på vårparten, bør du ta turen til Danmark eller Sverige. Det kan fort være ett av vårens vakreste eventyr.