Gemsjakt med paraglider i Sveits

En eventyrers definisjon

«Martin, du må komme til meg for litt SKIKKELIG jakt» sier Thomas på sin særegne norsk-sveitsiske dialekt som han tilegnet seg under ekspedisjonen der han og Børge krysset Nordpolen fra Sibir til Frans Josefs land. Turen ga dem den høythengende utmerkelsen «Adventurers of the year» fra velrennomerte National Geographics.

Det er klart, når utsagnet fremsettes av en fyr med en ekspedisjons- og eventyrer-CV som får de fleste til å blekne, spisser man ørene litt ekstra og funderer på hva som ligger i begrepet SKIKKELIG jakt.

Den innsikten skulle jeg til gangs få – men det viste seg å drøye to år før planene ble realisert: Påfølgende høst var jaktkalenderen min allerede fullbooket. Høsten etter fikk Thomas en forespørsel om å guide en gruppe til Nordpolen. Slikt må kunne aksepteres som gyldig grunn til å utsette.

Til fjells i mørket

Men plutselig står jeg der: Flybillett er innkjøpt, ingen ekspedisjoner er booket, og alle formaliteter er i boks.

Thomas ser åpenbart fram til dette, der han med et glis møter meg på flyplassen. Bobilen styres rett til fjells.

Vi ankommer i stummende mørke. Den siste biten er det ikke mulig å få noe inntrykk av landskapet rundt oss, annet enn det som lyses opp av billyktene.

– Vi går ut to timer før det blir lyst, kommer det fra Thomas, før vi runder av natten med en skål i single malt mens vi forteller hverandre om våre jakterfaringer.

Innmarsj med vaier-sikring

Vi har et jevnt og stødig sig neste morgen. Mens lyset siger på, skjønner jeg hvilket rått skue jeg ble snytt for på bilturen oppover– samt hvor sinnssykt mange høydemeter vi har igjen, til tross for at vi allerede har gått en god stund.

Gradvis blir det mer og mer luftig, til vi kommer til en loddrett og ganske lang travers der «stien» fortsetter på andre siden. I bunnen av traversen er det en steinrøys og en bekk 150 meter rett under oss, så her er det på med klatresele før klyvingen kan begynne.

Innklippet i en halvrusten vaier som jeg ikke tør spekulere i hvor lenge har sittet i fjellsiden, konkluderer jeg med at dette er den heftigste innmarsjen jeg har hatt med børse på ryggen. Jeg skjønner hvorfor Thomas var så streng med hva jeg fikk pakke i sekken. Beskjeden var maks 40 liter, til tross for at vi muligens skulle ha flere døgn i fjellet.

Det gir meg også en innsikt i hvorfor kipplaufen kommer fra Alpene. Børsa er på ingen måte i veien, der den ligger nedpakket i sekken, lett og fin for vår klatring videre mot jaktterrenget.

Første gems-møte

Høydemetrene går unna oppover fjellsiden. Hele veien har jeg rimelig god kontroll. Men idet vi passerer 2000 meter, blir det tydelig hvem i følget som er vant til å oppholde seg mest i høyden. Nå sliter jeg med å holde følge med den sveitsiske fjellgeita.

Heldigvis er det ikke lenge igjen før vi er fremme ved hytta. Skjønt hytte – strengt tatt er det en innrammet fjellsprekk med tak over, men noe så rått og gjennomført! Her har Thomas i forkant båret og fløyet opp (med paraglider i rett termikk) det meste vi trenger av forsyninger. Snakk om gjestfritt og imøtekommende vertskap!

Og som om det ikke er nok: 500-900 m rett bak hytta står det allerede et 30-talls gems spredt over hele fjellsiden. Jeg kjenner hjertet hoppe litt ekstra i brystet, men blir kjapt tatt ned på bakken av Thomas:

– Dem kan du glemme. Slik de står, er det ingen sjanse for å komme innpå uten å bli sett. Da varsler de hverandre med plystring og hele flokken forsvinner, grynter han.

Halvskuffa må jeg selvfølgelig stole på hans erfaring. Vi legger raskt i vei på videre vandring til neste fjellpass.

Lik norsk reinsjakt

Etter en kilometer ser vi en ny gemseflokk. Det slår meg hvor likt dette er reinsjakt i Norge. Men basert på mine erfaringer, vil jeg si at gemsen er enda varere for silhuetter i bevegelse, selv om det varierer fra terreng til terreng hvor sky villreinen er. Vi kryper mot kanten av et stup og ser på flokken i dalen 500 meter foran oss. Jeg skjønner fort at dette ikke blir særlig enklere enn situasjonen som vi forlot for to timer siden.

Da, som så ofte på jakt, registrerer underbevisstheten min en liten bevegelse i øyekroken. Der, enda høyere opp enn oss, rett under stupet før fjelltoppen, ser vi to dyr. Det ene er så vidt synlig bak et klippefremspring, mens det andre står i en perfekt silhuett. Avstanden til dem begge er drøyt 200 meter der de står seksti meter fra hverandre i bunnen av et stup. Vi konkluderer med at begge dyrene ser ut til å være voksne bukker, i hvert fall den som vi ser best.

Bukken er i sakte bevegelse. Meter for meter beveger den seg vekk fra oss, men i god vinkel. Likevel – på den avstanden vil jeg helst at dyret står dønn stille. Sjelden har jeg vært mindre keen på å knote det til: Et ettersøk her vil mildt sagt være en krevende operasjon, om det i det hele tatt er mulig.

Fallhøyden blir heller ikke mindre med «kipp’en». Det er faktisk noe av det jeg liker ved denne børsa: Jeg blir ett knepp mer konservativ, selv om teorien ikke skulle støtte det. Et skudd skal alltid være sikkert, uavhengig av hva slags børse man har.

«150 meter loddrett under oss i traversen er det en steinrøys og en bekk. Innklippet i en halvrusten vaier som jeg ikke tør spekulere i hvor lenge har sittet i fjellsiden, konkluderer jeg med at dette er den heftigste innmarsjen jeg har hatt til en jakt.»

Sjansen nær blåst

Sekunder blir til minutter og minutter blir en evighet, der jeg ligger med supert anlegg – bare for å konkludere med at vinkelen på dyret blir dårligere og avstanden lengre etter hvert som bukken følger fjellet vekk fra oss.

I samme sekund som jeg resignerer med at løpet er kjørt, dukker plutselig den andre bukken opp. Den står i full silhuett, tittende etter «kompisen».

185 meter sier avstandsmåleren.

– Bukken er voksen, hveser Thomas i øret mitt.

Jeg nøler ikke, men rekker å minne meg selv om avtrekket: Rolig nå, rolig og forsiktig.

Smellet blir oppslukt av landskapet, men kommer som et ekko idet jeg ser at innslaget i dyret sitter der det skal, rett bak bogen. Likevel raser dyret ut i full galopp 150 meter før det forsvinner i et bekkeskar.

Thomas ser blodsporet først. Tjue meter lengre nede i bekken ligger bukken. Euforien og lettelsen er komplett.

Etter obligatorisk fotografering og slakting, bærer jeg bukken ned igjen en drøy kilometer tilbake til steinhelleren. Skylaget er i ferd med å lette, og vi får tidenes solnedgang som en verdig innramming.

Thomas topper hele opplevelsen med en fondue og en fantastisk rødvin fra noen flasker som har overvintret innerst i en bergsprekk i hytta gjennom mange år, spart til en skikkelig anledning – ja, til en SKIKKELIG jakt.

Skikkelig nedtur

Under hele turen har Thomas vært optimistisk og spøkt omkring vår flytur ut av fjellet. Morgenen byr derimot på kraftig vind og stort sett fra retninger der vi ikke vil ha den. Nå er positiviteten og fleipingen erstattet med en fokusert stillhet.

– Jeg tror ikke det kommer til å bli bedre. Vi bør gjøre oss klare nå, sier Thomas, før han legger til:

– Martin, den vinflaska jeg sa at du kunne ta med deg ned fra hytten, tror jeg du må legge igjen til neste gang.

Ok, så ei vinflaske på et snaut kilo kan være av betydning for utfallet av det som eventyreren venter foran oss? Jeg bestemmer for å fokusere på hva Thomas ber meg om, heller enn å tenke på ting jeg ikke kan gjøre noe med.

I tjue minutter sitter jeg klar med geita i fanget, stroppet inn i skjermen i skråningen der vi skal løpe ut. Thomas ser hele tiden betenkt ut. Brått sier han at vi må flytte oss 400 meter til neste skråning, og det litt brennkvikt!

Jeg registrerer at den nye skråningen er enda kortere og ender kjapt i et stup. Jeg rekker heldigvis ikke tenke mye over den nye settingen: Thomas minner meg raskt om viktigheten av å fortsette å løpe i luften når bakken forsvinner, før han supplerer med et tydelig og klart «NÅ».

Jeg løper det jeg klarer med en gems i fanget og et stup som kommer raskere og raskere mot meg.

Luftig nedfart

– Johoooo, da flyr vi, Martin! brøler Thomas gledesstrålende. Og det er det liten tvil om: For en følelse, for en utsikt! Litt borte fra fjellveggen er vinden og termikken mye bedre. Vi får en super flytur ned til dalen, mens vi hele tiden har fantastisk utsikt mot en rå natur og fjellet der vi klatret opp morgenen i forveien.

Vel nede i dalen møtes vi av rare blikk fra andre paragliders og turister idet vi lander i et tandemhopp med ei geit dinglende rundt halsen. Jakteventyret i de sveitsiske alpene avsluttes med en gemsgryte i en lokal restaurant, i herlig og hellig tospann med en iskald pils.

Samt en visshet om at det jeg nettopp har opplevd, kommer jeg aldri til å glemme.