Ni drev på tre dager

Det er bare å venne seg til det. Thomas Berger i reiseselskapet «Jakt i Tsjekkia» må forklare det både en og to ganger i løpet av turen.

– Slik fungerer det her. Jakta er ikke ei militærøving, så det kan godt hende at du må vente noen minutter mens jaktlederen drikker kaffe. Vil du at alt skal skje etter en eksakt tidsplan, fins det nok bedre jakter. Men de klarer å levere plenty av vilt til skytterne. Etter erfaring med skandinaviske skyteferdigheter, tør vi derfor garantere minst 60 klauvvilt på paraden etter tre dager, sier Thomas.

Som jaktgjest kan du velge å irritere deg, eller ta skikken dit du kommer. Jeg lander på sistnevnte og legger sutringa på hylla for å nyte jakta isteden. Og jakt skal det bli. Massevis: 25 skyttere skal på tre dager drive av ni såter. Det er med andre ord 25 opplevelser og historier om denne jakta. Her kommer min.

LES OGSÅ: – Norske jegere bør reise mer

Dag 1, drev 1

Under research før turen hører jeg skrekkhistorier om jakt i Tsjekkia, der hjort blir sluppet ut fra bur under pågående drev, om vilttomme drev der det øyeblikket før krydde av vilt mens postene ble plassert ut.

Frykten for å oppleve noe slikt er blåst bort der jeg sitter rygg mot rygg med skogingeniør og jaktleder Miloslav Brotanek, mens vi humper på vei til første drev i Švecova Pila. Velbrukte viltstier slynger seg opp og ned bakkene i sporsnøen som nylig har falt. Det er ingen tvil om at det kuperte terrenget 600-800 meter over havet, huser solide bestander av hjort og villsvin.

Det er litt over null grader og en nesten vindstille novembermorgen. Snøen demper skrittene der vi følger en skogsvei som skjærer rett inn i det 250 hektar store området. Fem av oss skal postere midt i såten. Miloslav peiker på meg og tegner raskt i snøen hvor drevet kommer fra, forbudte skyteretninger og hvor langt unna neste post skal stå. 200 meter står det. Foran meg stiger en bratt granskrent. Nedover bak meg dominerer lauvskogen. Innimellom er det åpne områder med bøk og eik. Det er her jeg ser for meg at skuddsjansene kommer.

Siden tysken min er like middelmådig som Miloslavs engelsk, blir jeg stående på veien ei stund for å forsikre meg om hvor neste post blir plassert. 200 meter er snart 300 meter, men de fortsetter nærmere 400 meter før Miloslav og posten dreier inn i skogen. Feilmarginen er absolutt på rett side, men det kjennes litt ubehagelig at instruksjonene jeg nettopp fikk tegna i snøen, brått ikke stemmer. Jeg lover meg sjøl å alltid spørre en gang ekstra, og ikke blindt stole på at instruksjonene er 100 prosent riktige.

Kolle omkull

Det tar ikke lang tid før stillheta blir brutt. De første geværsmellene runger mellom fjellene. Jeg blir alltid like fasinert av at ekkoet ofte oppleves sterkere enn de direkte smellene som kommer lengre inne fra dalen. Det er helt klart mye vilt på beina.

Hinder og kalver av både hjort og dådyr er lovlige, mens alle bukker er freda. Rådyr er også freda under drevjakt i Tsjekkia, mens alt av villsvin er tillatt, sjøl om ammende sugger sjølsagt får gå. Det er også lov til å skyte rev og mårhund.

Jeg rekker akkurat repetere denne informasjonen før fotograf Hans hvisker ivrig noen meter bak meg:

– Hjort, det kommer en hjort langs veien!

Det tar litt tid før jeg ser den fra min posisjon, men snart kan jeg se at det er ei ensom hind. Skuddholdet er imidlertid drøyt for tempoet hennes, nærmere 150 meter, så jeg slipper henne videre opp i skogen. Men det er noe som ikke stemmer. Bevegde hun seg anstrengt? Dessverre forsvinner hun mellom trærne før jeg får dobbeltsjekka om hun halter. Kanskje jeg burde tatt skuddet uansett?

Ei bevegelse i øyekroken et minutt seinere. Hinda kommer tilbake, denne gangen litt nærmere. Hun er i ferd med å krysse veien 120-130 meter unna mot kløfta nedafor – og hun halter. Lynrask bestemmer jeg meg. Henter henne igjen i kikkertsiktet, passerer og lar skuddet gå. Kolla slår salto og blir liggende i snøen. Et høyt ryggskudd som krever et oppfølgingsskudd. Frykten min viser seg å bli bekrefta. Hinda har en skade i bakbeinet, og har trolig gått langt uten å legge seg i sårleie.

«Fingrenes grep rundt kolben stivner. Pulsen banker hardere. Det beveger seg konstant nå i skyggene av skogen – hundeførere, villsvin og hunder i ei salig røre. Alle sansene er i helspenn for ikke å gå glipp av noe»

Dag 1, drev 2

Kjøttsuppe, brød, grilla svinekjøtt og pølser, søtt bakverk og kaffe. Etter en velsmakende og sårt tiltrengt utelunsj, er det tid for dagens andre drev. Nå plasseres postene tett som om det var klappjakt på fasan. En mye mindre såte med andre ord.

Posten min virker lovende. Dyrkamark på baksida og ei lauvtreklynge til høyre for meg, vil trolig få viltet til å velge akkurat min vei når det blir for hett rundt ørene i blandingsskogen foran meg.

Det ble felt en del hjort og også noen villsvin på dagens første drev, men jeg så ikke noe mer enn den skada kolla som jeg skjøt. Nå håper jeg på mer – og jeg slipper vente lenge. Det blir et helvetes liv foran hundene i skogen. Hundeglam blandes med hundeførernes rop og grynt fra sinte villsvin. Snart begynner skogbunnen foran oss å leve, mens villsvin raser fram og tilbake mellom trestammene. Skudd i den retningen er sjølsagt forbudt når hundeførerne er i nærheten, men når som helst kan dyr bryte ut av trerekka, og da er det viktig å være med på notene.

Fingrenes grep rundt kolben stivner. Pulsen banker hardere og raskere. Det beveger seg konstant nå i skyggene av skogen – hundeførere, villsvin og hunder i ei salig røre. Alle sansene er i helspenn for ikke å gå glipp av øyeblikket jeg venter på.

Plutselig får en årsgris dosen sin og gjør et utfall mellom to skyttere bortafor posten min. Samtidig begynner skuddene å runge på den andre sida av skogen. I kanten av et tett granholt foran meg er det stålos på en mindre galte. Dessverre i forbudt skyteretning, men noe sier meg at dachsbracke’n som jobber med grisen snart vil presse den ut i lauvtrerekka som ethvert villsvin med litt logisk sans burde velge som rømningsvei.

Ei feilvurdering

Det er akkurat det som skjer. Villsvinet kommer ut av tetta. Det går ikke veldig fort, men galten har åpenbart bestemt seg for at ingenting skal hindre ham i å følge lauvskog-tarmen over til sikkerheten på den andre sida. 

Jeg avsikrer, går opp midt på grisen, og begynner rolig å svinge forbi. Men i øyekroken ser jeg hunden dukke opp altfor nær. Jeg nøler. Et sekund seinere kommer hunden bak igjen, og jeg bestemmer meg raskt for at et skudd er mulig. Men hundens arbeid tett bak villsvinet uroer meg, og jeg holder ubevisst for langt foran. Hunden loser grisen rolig langs lauvtrepassasjen over hele skuddsektoren uten å gi flere sjanse til ytterligere skudd. Dachsbracken jobber rett og slett for nært villsvinet.

Det er bare å løfte hatten og ransake seg sjøl. Det var absolutt ingen fare for hunden da jeg valgte å skyte, men jeg var fortsatt for urolig til å konsentrere meg 100 prosent. Derfor burde jeg ikke engang ha prøvd.

Etter å ha fullført drevet, blir skuddplassen undersøkt før det avskrives som en klokkerein bom. I flammeskjærets flakking rundt viltparaden litt seinere, er jeg småskuffa, slik det bør være etter ei feilvurdering og en brent sjanse. 19 villsvin og 10 hjort ligger dandert på granseng, men mine revansjsugne tanker er allerede andre steder. I morgendagens første drev.

Dag 2, drev 1

Vi bor på det lille fjellhotellet Kollerhof i landsbyen Hamry i det sørvestlige Tsjekkia, mindre enn 150 km fra Praha. Jakta foregår i umiddelbar nærhet, og det er lett å forstå hvorfor området er et populært turmål om sommeren: Eik og bøkeskog kliver opp langs fjellsidene fra dalbunnens åkre, og lengre oppe tar granskogen over.

Det er i en slik overgangssone at jeg blir plassert neste morgen. I kløftene under meg dominerer bøkeskogen, men i den bratte skrenten der jeg lirker ei kule inn i kammeret, står granene med mindre enn ei armlengdes avstand. Hvis et dyr stopper helt opp der inne, kan det være mulig å skyte, men ellers er det bare ei smal skytegate på fire meter foran meg – og ei like smal gate på min venstre side.

Vi er i området Suchy Kámen – Den tørre steinen. Noen hundre meter under meg, rett ved grensa til Tyskland, starter drevet. Snart har hundeførere og hunder passert meg inn i såten. Jeg står på bakpost. På den andre sida av åsen hører jeg hundene ta ut i los, og snart begynner skuddene å gi ekko igjen langs fjellsidene. Mengder av hjort og villsvin er i bevegelse.

Et nytt uttak høres, og denne gangen høres retningen ut til å gå mot bakposten. Det tar ikke mange minutt før jeg hører lyden av kvisteknekk fra flere dyr forplante seg nedover i granskogen. Jeg speider hektisk mellom stammene. Plutselig ser jeg et brungrått tog av hjort ruse nedover skråninga.

Hjortedouble

Lederkolla forserer den lille skytegata foran meg i et byks. Jeg registrerer at resten av følget består av seks-sju hinder og fjordyr. Jeg låser trådkorset på et dyr som ikke har noen av de andre farlig nær, og lar skuddet gå idet hun nærmest svever over skytegata 60 meter unna. Smellet fra 9,3’en får flokken til å øke hastigheta. Kolla stuper om kull. Et smaldyr bråsnur 180 grader, men resten av hjortetoget følger lederkolla.

Jeg har allerede repetert en patron inn i kammeret. Løpet peiker mot den felte kolla, jeg vil forsikre meg om at hun blir liggende, men i øyekroken følger jeg fjordyret som er i ferd med å snu. Hun prøver å ta igjen flokken. Mens resten av flokken passerer venstre skytegate, er hun tilbake i den første. Jeg lar henne passere, for så rolig og kontrollert begynne å følge henne i siktet mellom granstammene. Når hun bare 25 meter unna kaster seg gjennom venstre skytegate, ligger jeg perfekt på bogen og klemmer til. Hun tegner ørlite for skudd, men rutsjer utfor en kant og blir borte i skogens skygge.

Hundeflokken passerer med iltre bjeff, før de forsvinner over på tysk side inn i naturreservatet Bayrische Wald. Så blir alt stille, slik det bare kan bli etter at tomhylsene er plukka opp fra bakken midt i jakta. Som om et drama på liv og død aldri hadde funnet sted her. Naturen går tilbake til hviletilstand.

Roen innfinner seg også hos meg, til tross for makspuls et minutt tidligere. Den ene kolla ligger død litt ovafor meg, og den andre kan ikke ha gått langt. Det føltes som et velplassert skudd.

Når drevet er over, undersøker jeg skuddplassen. Ingenting er synlig der, men ei stripe med lyst blod ti meter lengre vekk avslører hjortens fluktvei inn i skogen. 70 meter unna ligger smaldyret, skutt i hjertet.

Miloslav er straks på plass. Han legger en grankvist i munnen på hver hind, og dypper deretter en ny kvist forsiktig i blodet fra inngangshullet på hvert dyr, før han rekker begge til meg. Samtidig håndhilser han – to ganger.

Dag 2, drev 2

Miloslav inspiserer alderen på alle koller som blir felt.

– Vi skyter bare gamle bukker når de har de best utvikla troféene, det vil si når de er 10-12 år gamle. Målet er å bygge en god stamme, så vi er veldig selektive når det gjelder bukk. Derfor er vi også varsomme når det gjelder lederkollene våre.

På drivjakter av denne typen, der beslutninger tas på et tiendedels sekund, blir det sjølsagt tidvis gjort feil. Men helst bør ingen eldre koller ligge på viltparaden på slutten av dagen, og sjølsagt ingen bukker. Den første dagen blir en spissbukk felt, noe som gjør at Miloslav spøkefullt finner fram bjørkeriset og straffer skytteren foran jaktfølgets og ikke minst kjøkkenpersonalets åpenlyse glede. Bengt Andersson slipper imidlertid å betale bot for feilen.

– Jaja, du må ta skikken dit du kommer; det er ei kulturell greie. Men det er klart at det kjennes litt ydmykende når du kikker opp i tjue mobilkamera. Jeg så virkelig ikke at det var en bukk det jeg skjøt, sier den uheldige skytteren etter tre rapp på rumpa.

De tre flotte hjortene som dundrer foran meg i dagens andre drev, er desto lettere gjenkjennelige, faktisk allerede før de passerer posten. Den umiskjennelige lyden av staselige gevir som slår mot greinene, avslører dem på langt hold. Et rådyr flykter i samme retning, og en brungris tumler omkull et stykke unna der en postskytter feller den med et velretta skudd. Så ringer kirkeklokken nede i landsbyen, og vi legger i vei for å kjøre dagens tredje og siste drev.

Dag 2, drev 3

En drømmepost. Jeg står på en skogsvei med det tetteste av alle tette granfelt på den ene sida og bøkeskogen over alle bøkeskoger på den andre sida. Hundeførerne står på veien foran meg og forsvinner snart inn i granfeltet med rop, klapp og høye kvisteknekk. Hundene setter i av full hals og jeg føler i hele kroppen at bakposten min er den hotteste i hele området.

Og ganske riktig. Akkurat i henhold til planen min, kommer noe forsiktig smygende gjennom granfeltet. Klauvenes skraping mot det som nå er blitt bar bakke, setter fantasien i sving. Men så høres igjen den kjente lyden av gevir mot greiner, og en åttetakker paraderer majestetisk ut i bøkeskogen 20-30 meter unna. Hjorten forsvinner ut av synsfeltet, men lenge hører jeg raslinga av tørt lauv oppover i åssida. Når lyden til slutt svinner hen, avblåses drevet. 13 hjort, 12 villsvin og 3 dådyr er skutt i løpet av dagen.

Dag 3, drev 1

Som vanlig begynner jakta like stemningsfullt som den slutter – med hornblåsere. Thomas Berger, som er vel integrert i det tsjekkiske samfunnet etter 12 års arbeid i byggsektoren, oversetter jaktlederens instruksjoner.

– I dag jakter vi bare villsvin. Det er überläufer og frischling som gjelder, altså fjorårsgriser og unger.

For Thomas er jaktarrangementene et sideprosjekt.

– Jeg gjør det fordi det er gøy. Det er definitivt ikke for å tjene penger, men det er en metode for å finansiere naturforvaltning i området. For eksempel fores det mye for å redusere hjortens beiteskader i skogen, og det er ikke gratis. Men heldigvis er grunneierne også interessert i å holde gode og tette bestander av klauvvilt.

Det er forventning i lufta. I løpet av morgenen har vi kjørt til et område utafor den lille byen Klatovy, et nytt felt som også Thomas Berger har forventninger til. Her utgjør bøk- og eikeskogene en større del av skogarealet, og på åkrene rundt dyrkes det mais.

Igjen blir vi plassert tett som på ei klappjakt. Jeg tildeles en riktignok pittoresk, men helt åpen passasje i en grovstamma bøkeskog. Fotograf Hans og jeg har ingenting å kamuflere oss bak, så vi står der som tente lykter langs ei lysløype i skogen. I tillegg blåser vinden rett inn i såten – dit vi sjølsagt ikke kan skyte. Med andre ord, herfra vil det neppe komme et eneste skudd i løpet av hele drevet.

Først kommer ei sugge med årsunge travende fram under de staselige bøkene. 20-30 meter foran postrekka løfter purka snuten i lufta, før de tverrvender tilbake til såten like fort som de kom. Et øyeblikk seinere kommer en brungris aleine og gjør akkurat det samme. Så blir det stille igjen. Noen få skudd høres fra motsatt side, men det er langt unna den villsvineksplosjonen som vi hadde håpt på.

Dag 3, drev 2, 3 og 4

Nok en post i stemningsfull bøkeskog. Og denne gangen føles det litt heitere ettersom det gigantiske granfeltet foran meg burde være et reinhekla villsvinparadis. I tillegg står vinden riktig. 

To dådyr dukker opp snart, og blir deretter fulgt av ei gruppe på fem til. Typisk nok er de ikke skytbare i dag. En illsint border terrier driver ei rågeit ut av grantetta, før ytterligere hundeskjell begynner å lyde mer og mer intenst i vår retning. Brått dundrer ei stor sugge og en årsunge ut mellom postskytterne ved sida av meg, og den lille grisen tar en salto før den blir liggende mellom lauvhaugene. Så begynner det å snø. Og jeg lengter etter lunsj.

Ikke et eneste skudd blir avfyrt under dagens tredje drev. Jeg ser fem rådyr og sju dådyr, men ikke et eneste villsvin blir observert av postene. Kanskje ikke så rart når vi etterpå får høre at hundeførerne gikk i bue rundt granfeltene inne i såten. Det obligatoriske tipset til driverne etter dagens jakt blir ikke like stort i dag.

Det siste drevet er omtrent like viltfattig. Jeg får et glimt av et par villsvin og noen rådyr, men det lyder få skudd. Når jaktdagen oppsummeres, erfarer vi at villsvinene har vært få, men også at skyteferdighetene ikke har vært på topp. Det ligger kun ti griser på viltparaden.

Sammendrag

Den siste dagen legger en demper på den totale opplevelsa. Den holdt rett og slett ikke mål. Det er fort å glemme at vi i tur og orden i løpet av de to første dagene høytidelig er blitt invitert inn i hjertet av viltparaden for å motta en grankvist av jaktleder Miloslav. Da ble henholdsvis 29 og 28 vilt felt, noe som er mer enn godkjent. Totalt 67 vilt på ei tredagers-jakt er helt i henhold til det jaktarrangør Thomas har lovt. Sjøl har jeg sett vilt i hvert drev, sjøl om det ikke har vært skytbare arter.

Så sia jeg tidlig bestemte meg for å legge sutringa på hylla og heller nyte jakta, biter jeg meg merke i de to første jaktdagene: Min doublé på hjort, fint hundearbeid, godt øl, surkål, gulasj – og ikke minst tsjekkernes avslappa holdning og gjestfrihet.