Jeg verdsetter møtet med lokal kultur når jeg reiser på jakt, enten det er i form av mat eller jakttradisjoner. Men jeg setter også pris på møtet med de som har grepet sjansen til å lage seg en levevei gjennom jakta, særlig hvis de er «utvandra» fra Norden.
Det var også rammen da jeg besøkte den danske outfitteren Niels Nielsen, som har starta outfittervirksomhet på den irske vestkysten i Cork County. Det ble på mange måter en fantastisk opplevelse.
Jakt på «Privaten»
Primært besøkte jeg Niels for å skrive om et jaktlag som skulle prøve seg i hans frodige revirer på den forrevne Atlanterhavs-kysten. Det ble imidlertid også mulighet for en dag med rifle i hånda og jaktpulsen bankende under skjorta: Midt i uka inviterte han meg nemlig med på en tomanns-tur for å jakte sikahjort i hans private revir, der han normalt ikke tar med seg kundene som kommer på jakt.
«Privaten» er et frodig revir i en dal, der en mosaikk av små grasenger omkranses av hekker og steingjerder. Innerst i dalen vokser tett granskog, før høylandet reiser seg med gult gras og lyng.
Planen var at jeg skulle skyte det første dyret, før Niels ville prøve sjøl. Som outfitter er han sjølsagt mye på jakt, men det er sjelden at han sjøl er den som avgir jaktskuddet. Altså skulle dette være en dag der vi jakta sammen som jaktkompiser, der begge kunne få mulighet til å høste et sikatrofé eller to.
Den som venter: I starten går det langsomt, men på 500 meters hold er bukken sikker i sin sak og setter opp farten. Etter 10 minutter har vi ham inne på 150 meter. Niels spør om jeg vil skyte eller fotografere. Jeg velger det siste, og fanger dette bildet av hjortens siste sekund.
Skogens skygge svarer
Vi starter dagen med å sjekke engene ytterst i dalen, der Niels tidligere har sett en kapital åtte-tagger. Niels lokker et par ganger – hver gang med tre langtrukne fløyt – men ingenting skjer. Det vil si, ikke utover at et par koller viser seg i noen korte øyeblikk et par hundre meter lengre borte.
Vi bestemmer oss derfor for å prøve et nytt sted. Mens vi kjører opp gjennom dalen, oppdager jeg en spissbukk et godt stykke foran oss langs grusveien. Niels stanser ATVen og gransker hjorten gjennom kikkerten. Den er ikke støkka, men trekker rolig unna, så vi bestemmer oss for å forsøke lokke den inn bare på gøy.
Sekundet etter at Niels har sendt avgårde sine lokkende fløytelyder, svarer en eldre bukk fra den åpne granskogen til venstre for oss. Niels hvisker at det er et skytetårn like ved, så jeg blir i full fart skyssa opp dit og lempa av. Fra tårnet kan jeg såvidt se over grantoppene. Men sjøl om hjorten svarer flere ganger på rad, kommer den aldri ut i skogkanten slik at jeg kan få et fritt skudd på den.
Underveis i forsøket på å lokke ut hjorten ut fra det tykke granholtet, ser imidlertid Niels en enda større bukk. Den smetter ut av skogen nede ved elva en halv kilometer nedafor oss.
Ferskt nytt: Den lokale gårdbrukeren deler gjerne ferskt nytt om hvor det sist er observert dyr.
Typisk vestkyst-bukk
Bukken i granholtet går etterhvert lei av å leke gjemsel med oss. Vi får et skimt av den idet den legger seg på hjul bak ei kolle som forsvinner opp i høylandet i motsatt ende av granfeltet. Det er en typisk irsk vestkysthjort, med kun ei enkelt velutvikla stang med fire elfenbenshvite takker. Den andre stanga var bare en knudrete klump ved rosenstokken.
– Slike trofe forekommer ofte hos hjort på den irske vestkysten. Levevilkårene her langs den forblåste og ugjestmilde Atlanterhavs-kysten er generelt ubarmhjertige. Hvis bukken dessuten blir skada i en testikkel for eksempel i samband med at den passerer et piggtrådgjere, kan geviret bli deformert på motsatte side av den skada testikkelen, forklarer Niels..
I tillegg mener noen at genetikken også spiller en rolle hos bukker som bare utvikler ei stang. Niels påpeker likevel til at det skytes mange flotte bukker også langs vestkysten.
Skogens skygge: Sikahjorten kan by på flere fargenyanser mellom grå og svart, men den dukker uansett like overraskende og stille opp.
Elvebukken
Etter den brente sjansen med «enhjørningen», foreslår Niels at vi skal prøve på å lokke fram bukken nede ved elva isteden. Vi smyger oss ned mot elvebredden: Der finner vi oss et godt sted der vi har god oversikt, og gir oss til å lokke.
Brunsten er ikke på sitt høyeste lenger. Niels har erfart tidligere at i slike perioder med lav brunstaktivitet kan det ofte gå en times tid før en nysgjerrig bukk dukker opp. Og det er nettopp det som skjer her!
Viktig kikking: Niels bruker mye tid med kikkerten for å oppdage sikahjortene på langt hold.
Etter at Niels har lokka flere ganger, ser jeg plutselig en bukk stikke hodet ut av noe tett lauvkratt nede ved elva. Jeg ser bort på Niels som ligger ti små meter unna meg, men han har ikke sett bukken. Jeg prøver å få kontakt med ham, men lykkes ikke uten å måtte lage for mye lyd.
Jeg blir i tvil om jeg kan skyte bukken, som ikke har mer enn seks takker på geviret. Jeg er ingen troféjeger som sådan, og vil være mer enn tilfreds med å fullføre jakta med et slikt dyr. Ut fra det vi har avtalt på forhånd, bestemmer jeg meg derfor for å gjøre meg klar. Den står litt skakt til og i høy vegetasjon, men venstre kant av bogen er fri, noe som passer bra i forhold til min skytevinkel.
Det går et støkk gjennom Niels idet skuddet smeller, mens bukken går rett i bakken. Når vi kommer fram på skuddstedet, viser det seg at den har en form for skabb, slik at den nesten ikke har pels på hodet og halsen. Jeg synes nok den så litt lurvete ut rett før jeg sendte i vei kula, men jeg oppfatta ikke at det sto så ille til. Ikke noe stort trofé, men dessto bedre å få tatt ut et slikt dyr. Og jaktspenningen etter lokkinga er det ingenting å si på – sjøl om vi straks er i ferd med å få mer spenning.
Etterarbeid: Den som skyter hjorten, må slepe. Slik er reglene når man jakter hjort hos Niels Nielsen. Med litt mindre sjøldisiplin kunne det fort blitt meg, men her fikk han altså jobben sjøl.
Opp i høyden
Etter å ha vommet ut dyret, slår vi inn på et åpent spor som går gjennom sitkaskogen opp mot høylandet. Flere ganger har vi kontakt med hunndyr, og et sted blir vi oppdaga av en bukk som brått stikker hodet ut av skogen femti meter foran oss.
Det er «hård kost» å klive opp de siste hundremetrene opp til Mangerton Beck, som er den nest høyeste toppen i området. Den høyeste toppen, Mangerton, ruver 835 meter høyt over dalen på motsatt side. Vi setter oss rett under toppen for ikke å sitte i silhuett. Til høyre under oss har vi nå den store sitkaskogen som vi har gått opp gjennom. Til venstre ligger et nytt skogsområde.
Niels gir fra seg de sedvanlige tre fløytende lokkelydene, og i det samme ser jeg en bevegelse litt under oss, langt ute på mer enn en kilometers avstand. Der er det en bukk som nærmer seg! I begynnelsen virker den litt nølende, men hver gang Niels kaller, kommer den litt nærmere. Mange ganger havner den i skjul for oss i de småkuperte bekkedalene, men hver gang den dukker fram igjen, har den kommet litt nærmere. Og inne på 500 meters avstand ser jeg at den for alvor skyter fart når Niels lokker.
HMS: Det er usikkert hvem som har HMS-ansvaret for denne brua, men vi velger likevel å ta sjansen…
Et fristende tilbud
Bukken er på vei mot oss, da dyret igjen forsvinner ned i en bekkedal. I samme øyeblikk snur Niels seg og spør lavt: «Vil du skyte den, eller…?» Jeg overveier tilbudet i noen sekunder: Jeg har jo akkurat fått felt et dyr, og dette er samtidig en opplagt sjanse til å få tatt noen gode jaktbilder av sikahjort. Jeg takker nei, og legger meg isteden klar med fotoapparat og telelinse i anlegg på ryggsekken.
Niels gjør seg raskt klar. Hjorten kom straks over den nærmeste ryggen på cirka 200 meters hold, med fronten rett mot oss. Hvis han dreier mot høyre, risikerer vi at han forsvinner igjen. Dreier han til venstre, er sjansen helt opplagt.
Han gjør det siste. I majestetisk trav kommer han inn mot oss, før han stiller seg til med breisida. Niels slipper kula mens kamera går på høygir. Sekstakker gjør en spurt på hundre meter ned bakken, før den velter om på bakken.
Utfordrende: Også vegetasjonen kan by på sine utfordringer når det skal smyges gjennom tornekratt.
Skogens svarte skygge
Jakt etter sikahjort på den irske vestkysten er jakt på Europas ytterste grense mot den mektige Atlanteren. Det er forholdsvis langt mellom de største trofeene for dem som sikter mot dette, men jakta er både utfordrende og ekstremt spennende. En del bukker har også en tendens til å sette opp trofé med kun ei riktig utvikla stang, så det er gode muligheter for å få noe mer enn et «kjedelig» normal-trofé.
Jeg synes de fleste former for lokkjakt er fullstendig fantastisk, men det er likevel noe helt eget ved den svarte sikahjortens mystiske framtoning og sky atferd: De dukker opp av ingenting og forsvinner ut i den samme blå lufta igjen. Å lokke på et bukk som svarer under hundre meter fra deg, og som bedriver dette spillet i flere timer før du får så mye som en sjanse til å se den, er i seg sjøl både fascinerende rent jaktmessig og frustrerende for den utålmodige jeger.
Jakta på den irske vestkysten kan kombineres med jakt på villgeit. Jakta her er gjerne billigere enn på østkysten, der trofékvaliteten til gjengjeld ofte er bedre.
Jakta var arrangert av den danske outfitteren Niels Nielsen, som i 2013 starta firmaet Irish Deer Hunting (irishdeerhunting@gmail.com). Nielsen tilbyr jakt på sikahjort og villgeit, og både innkvartering og forpleining holder god standard.
Gledelig spenning: Hjortens banemann har vondt for å skjule sin glede over jaktas utfall, og det flotte jaktminnet som troféet gir fra høylandet.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i oktober 2019.
