Jeg ser det er en litt over middels stor bukk og nikker bekreftende. Han smiler enda bredere og vi trekker oss nærmere skogkanten som vi bruker som skjul for å komme på skuddhold.
Sakte og forsiktig smyger vi meter for meter nærmere bukken. Når vi ikke har skjul lenger, måler jeg avstanden til 144 m. Jeg legger Blaseren i den stødige Viper Flex-stokken med rolige bevegelser. Snart hviler rødpunktet til Zeiss V8’en helt rolig på bukkebogen, til tross for 14x forstørrelse.
Jeg klemmer inn avtrekkeren. En Norma 170 grs Tipstrike forlater riflepipa. Lyddemperen gjør at jeg hører kuleinnslaget helt tydelig og ser bukken gå ned i smellen. Elmar smiler fornøyd og gir meg et klapp på skulderen. Fantastisk deilig å være på jakt igjen etter flere måneders opphold!
...og smått: Ikke alle bukkene var like store. Denne lille tassen får gå til den får vokst seg stor og har ført genene videre.
Ideelt for hjortevilt og villsvin
Jeg er på jakt etter kåte rådyrbukker i Murmastiene sammen med tre ivrige jegere fra Vegårshei. Vi er tre timers bilkjøring øst for Riga i Latvia. Jakta skal foregå i et 80.000 mål stort terreng som grenser til nasjonalparken Teicier. At det ikke blir jaktet der, gjør at det drypper mye dyr på jaktområdene rundt parken.
Vi skal jakte rådyrbukk fra 26. til 28. juli, en periode som vanligvis er midt i brunsten her nede. Vegårsheiingene jaktet her også i fjor og var kjempefornøyde med både jaktopplegg og dyretetthet. Jeg er spurt om å overta plassen til en som ikke kunne med denne gangen, noe jeg raskt sa ja til: Jeg pleier ikke å være vrang, og litt snill skal man da være.
Det er bestilt 20 bukker og vi kan også skyte villsvin, ulv, rev eller mårhund om sjansen dukker opp. Svinepesten herjet her for tre år siden, men nå er villsvinstammen allerede på god vei opp igjen.
Jaktområdet består av store områder med jorder, korn og rapsåkere omkranset av blandingsskog; et ideelt terreng for både hjortevilt og villsvin. Vi er innlosjert i en stor laftet hytte med dusj og toalett. En trivelig kar som både er jaktguide, sjåfør og kokk skal stå for frokoster, lunsj og kveldsmat, mens middagene inntas på en kafeteria i nærheten. Dagene er lagt opp med frokost kl 4, jakt fra kl 4.30 til 07.00, deretter pause med lunsj og middag, før dagen avsluttes med jakt igjen fra kl. 20.30 til kl 23.
Store jaktmarker: Med en nasjonalpark med jaktforbud som nærmeste nabo, var det bra med vilttetthet.
Ivrige guider
Selv om vi ankommer litt sent første kvelden og egentlig ikke skal begynne før neste morgen, vil de ivrige guidene ha oss med ut på jakt. Fire meget jaktsultne nordmenn sier selvfølgelig øyeblikkelig ja takk til det!! Jeg begynner å jakte med Elmars. Han er en rolig og blid kar, men kan svært lite engelsk og tysk. Av erfaring vet jeg at det vanligvis går problemfritt likevel. Vi er begge ivrige jegere. Da vet man hva det dreier seg om, og kommer langt med fingerspråket.
Heldigvis liker Elmars å gå og smyge. Etter en liten kjøretur blir bilen parkert, og apostlenes hester tas i bruk. Det blir fort skumt og vanskelig for mine drøyt 60-årige øyne å se uten hjelp fra Carl Zeiss. Elmars bruker kikkerten flittig og mumler noe om bukk, men den er tydeligvis ikke skytbar. Etter en stund er det så mørkt at jeg får problemer med å se godt nok til å skyte, så vi gir oss: Å skyte når lyset er på grensen, liker jeg ikke. Da gleder jeg meg heller til morgenjakta. Jeg liker den jakttiden best, for da blir det bare lysere og lysere både med tanke på gode treff og eventuelle ettersøk.
Sent på kvelden kommer to ekstra blide karer tilbake til hytta: Jarle har startet jakta med å skyte et villsvin og Trond en fin rådyrbukk. Dette er en god start, og bare å glede seg til fortsettelsen.
Klar for avmarsj: Jaktlaget på vei ut til kveldens økt. Dainis Tuls (t.v), Johan Colbjørnsen, Jarle Kroken, Trond Værland, Abraham N. Grimstvedt og en lokal guide.
Første felling
Etter frokost neste morgen kjører Elmars og jeg til et område med kjempestore jorder omkranset av tett skog. Blaseren fylles med Tipstrike, og jeg er meget klar for kåte latviske rådyrbukker.
Elmars går rolig og mest mulig i skjul av skog og kratt, hele tiden med rolige sakte bevegelser. Plutselig dukker det opp et rådyrhode midt ute på jordet. I kikkerten ser vi at det er ei geit. Jeg tipper holdet til ca 200 m og sjekker med avstandsmåleren. Dæven, der tok jeg skammelig feil! Det er jo 270 m! Her bør det måles før man skyter! Rifla er skutt inn på 100 m med riktig ASV-ring på Zeiss’en, så det er bare å skru opp til riktig avstand. Men i tilfelle tidsnød, skrur jeg opp på 200 m, siden det bare er 7 cm for høyt på 100 m.
Siden det er i brunsten, prøver Elmars seg med litt lokking, men uten reaksjoner. Vi studerer det ene dyret etter det andre, men enten er det geit eller småbukker.
Plutselig stopper Elmars opp og peker på et dyr som står ute på jordet. Jeg rigger meg til og måler avstanden til 234 m. Nå er det godt å ha Viper-stokken klar til bruk. Bukken ser brukbar ut. Idet rødprikken hviler rolig, klemmer jeg av skuddet og hører tydelig kuleinnslaget.
Bukken går rett ned i smellen og Elmars smiler fornøyd. En meget gammel bukk med et spesielt gevir og nedslitte tenner ligger i det halvhøye gresset. Min første latviske bukk etter en spennende og fin jakt!
Morgenstund med gull i munn: Det ble mye minnerik jakt og mange fine troféer på turen til Murmastiene.
Brunsten og lokkingen
Tilbake i campen kommer den ene vegårsheiingen etter den andre med fornøyde smil rundt munnen. Johan og Jarle har skutt to kjempefine bukker hver, og Trond en flott bukk. De trivelige karene er langt over gjennomsnittet interessert. Praten går livlig og det fortelles med stor entusiasme om spennende jaktsituasjoner. For en fantastisk start på dette latviske bukkeeventyret!
Guidene prøver seg titt og ofte på å lokke med buttolo og fløyte, men stort sett uten respons. Vi hører riktignok lokking noen steder og ser en og annen bukk springe etter geitene, men guidene mener brunsten er på hell.
Trond, Jarle og Johan har sett veldig mange bukker og geiter på morgenøkta, noe jeg ikke har. Hovedårsaken forstår jeg etter hvert: Elmars og jeg parkerer bilen og smyger på leting etter bukker, mens de andre guidene kjører rett til plasser de vet er gode, før de bruker kikkerten flittig. Ser de ikke dyr ganske raskt, kjører de fort til neste plass, helt til de finner en bukk som det kan smyges på.
Men jeg har god tid, og Elmars er en fin fyr å jakte med, samtidig som jeg har vel så mye sansen for jaktmetoden hans.
Vel verdt reisen: Johan med to flotte bukker. Her er det høy standard på trofeene.
Kveldsjakt etter villsvin
Klokka 20.30 kjører Elmars og jeg ut til et område der det vanligvis er mye villsvin. Planen er å smygjakte ut til et jakttårn, for så å sitte der på post den siste timen i skumringen. Tårnet står i kanten av et kjempestort jorde med mye snaddermat for villsvin, blant annet en type skolmer som de er helt ville etter. Kanskje kan det bli en gris!
Idet vi tar en runde for å gå mot tårnet, spretter en kjempefin bukk opp etter å ha ligget skjult i gresset. Jeg setter opp Viper Flex’en i tilfelle den skal stanse et øyeblikk, men bukken forsvinner i grasiøse sprang. Dermed blir det tårnjakt som avslutning, og jeg gjør meg klar for gris eller rådyrbukk.
"Jeg rigger meg til og måler avstanden til 234 m. Nå er det godt å ha Viper-stokken klar til bruk. Bukken ser brukbar ut. Idet rødprikken hviler rolig, klemmer jeg av skuddet og hører tydelig kuleinnslaget. Bukken går rett ned i smellen og Elmars smiler fornøyd.»
Egentlig synes jeg det er litt kjedelig å sitte lenge pal i ro oppe i et jakttårn. Men tanken på en griseflokk som kan dukke opp når som helst, bidrar til å smøre nissedølen med ekstra tålmodig. Det tar likevel ikke lang tid før mørket begynner å senke seg. Viltet må dukke opp snart om det skal bli skuddsjanser!
Joda, der får jeg plutselig se en bevegelse ute i det høye gresset. Elmars har sett det samme, der han står under tårnet med kikkerten. Han signaliserer at det er to bukker. Jeg ser bare den ene bukken, men det er altfor mye busker og gress i skuddlinjen til et sikkert skudd. Heldigvis vinkler bukken og går rett mot tårnet. Snart er den så nær at jeg må skru ned forstørrelsen. 30 meter fra tårnet stopper den ved en busk som den går løs på. Straks jeg får bogen fri, slipper jeg Tipstrike’en løs.
Bukken gjør et hopp og viser et godt treff, men forsvinner likevel inn i den tette skogen. Det blir et fryktelig spetakkel med knekking av kvist, før det plutselig blir helt stille.
Dette var i grevens tid! Elmars tar frem en lykt og vi finner fort lungeblod på skuddplassen. Til tross for et perfekt lungeskudd, har bukken likevel klart å springe 50-60 meter før den måtte gi opp.
God uttelling: Jarle med to fine bukker som ble felt i løpet av en fin morgenjakt.
Kostbare valg
På hytta venter tre smørblide vegårsheiinger. Jarle har skutt tre kjempefine bukker, den ene av dem så stor at han frykter pungen får svi vel mye. Johan har felt to kjempebukker, mens Trond leende viser en liten spissbukk som både han og guiden tok feil av. Men også dette er et trofé til minne om en fin og lærerik jakt!
På grunn av den store bukken, velger Jarle neste dag å roe ned litt og heller prioritere villsvin, rev eller mårhund dersom sjansen byr seg. Men Trond klinker til med tre bukker på morgenøkta, mens Johan får enda en fin bukk i samlingen.
Vi får oss litt søvn midt på dagen, men det er meget varmt. Kvelden blir så varm at jeg må jakte i shorts og kortermet skjorte. Likevel blir jeg helt våt av svette, og det er nesten så Afrikafeberen slår til!
Vi ble lurt: Dainis speider etter monsterbukken som bare viste seg den ene gangen.
Vanskelig hvile med villige damer
Siste dag er jeg så heldig at jeg får jakte med Dainis. Jeg kan ikke huske at jeg har jaktet med en mer effektiv guide på rådyrbukk. Likevel skjer alt uten det minste stress. Han stopper ofte, bruker kikkerten flittig, og lokker litt med fløyte inni mellom. Bilkjøringen går derimot ikke like rolig for seg: Men selv om han kjører som det er rally-VM, oppdager han dyr ute på jordene. Helt utrolig!
Ved et kjempestort jorde bruker han kikkerten ekstra lenge. Han nikker smilende og signaliserer flere bukker. Jeg kamrer en Tipstrike, før jeg spenner ned Blaseren, klar for skudd.
Terrenget er litt småkupert. Vi kan derfor gå i skjul til vi er på skuddhold, og jeg er klar med Blaseren i Viper-stokken.
To geiter svinser rundt og prøver friste en bukk som har lagt seg. Og til slutt blir det for vanskelig for den kåte bukken å ligge rolig med to villige damer rundt seg. Plutselig spretter den på beina og begynner springe etter en av geitene. Geita er tydeligvis klar for en flørt og stopper opp. Og jeg vet at det ikke er helt snilt av meg, men jeg tar ikke sjansen på å vente til bukken har gjort jobben: Med det samme Zeiss’en finner bogen, går skuddet, og bukken går rett ned.
Geitene blir gående rundt bukken, som om de venter at den snart vil fortsette paringsakten. Plutselig snur vinden, og en eim av nissedøl avgjør saken. Med høye bjeff og grasiøse byks forsvinner de mot skogen. Jaggu godt jeg ikke drøyde med skuddet!
Men det er flere dyr i området, uten at jeg får skuddsjanser. En monsterbukk dukker opp på 300 m hold, et syn jeg kommer til å huske lenge. Men av en eller annen grunn kaster den seg rundt og forsvinner til skogs. Ikke uten grunn at en slik kar har blitt så stor!!
Tre heftige dager: 23 bukketrofé (ett mangler) samlet foran fire svært fornøyde jegere. Abraham (f.v), Johan, Trond og Jarle.
Siste jaktøkt
Monsterbukken har tydeligvis gjort sitt inntrykk på flere. Om kvelden tar Dainis meg med rett ut dit vi så den under morgenjakten. Aiaiai, skal kontoen til nissedølen få svi nå? Jeg vet med meg selv at det ikke blir lett – eller, det er egentlig umulig – å holde tilbake dersom monsterbukken dukker opp. Trofestørrelsen er på langt nær det viktigste for meg, men har du en fin jakt og skyter et kjempetrofe, er livet selvfølgelig helt perfekt – om enn ikke for bankkontoen.
Vi ser straks to geiter der bukken ble sett, og går sporenstreks i skjul av noen rundballer midt ute på jordet. Jeg ber en stille bønn om at den kåte monsterbukken vil dukke opp. Vi spaner begge flittig med kikkerten, og jeg bruker tiden til å måle opp avstander i tenkelige og utenkelige retninger. Det er max 300 m til alle skogkantene.
Geitene forsvinner inn i skogen, men så dukker det opp en annen geit – og plutselig en til, bak oss. Med så mange damer på vift, må det da bare være et tidsspørsmål før en bukk dukker opp!
Det gjør det også. Men dessverre er det bare en liten spissbukk som Dainis lokker mot oss.
Men det er alt annet enn kjedelig å sitte her: En rev er på jakt og gjør noen lange byks etter en mus. Litt senere kommer en kanin hoppende mot oss. Og idet mørket senker seg, seiler en ugle lydløst rett over hodene våre.
Dermed må Latviajakta avsluttes uten storbukk siste kveld, men alle mann er fornøyde: Trond skjøt totalt hele åtte bukker, Jarle fikk fem og en gris, mens Johan fikk seks kjempebukker – flere av dem gode medaljekandidater. Selv kan jeg reise hjem med fem bukker, to av dem med meget spesielle og minnerike gevir. Jaktoperatør og guider er også fornøyde: 25 dyr uten en eneste skadeskyting er visstnok ikke noe de er bortskjemt med!
