I dag er det livskraftige bestander en rekke steder, og trolig er det denne dyrearten som øker mest i Storbritannia.
Nettopp det er en smule vanskelig å forestille seg der jeg sitter og skjelver som bare fy, halvveis oppe i ei grovvokst eik. Jeg klamrer meg nærmest fast til jakttårnet og forsøker forgjeves å finne ly bak stammen der jeg spaner etter det forunderlige hjortedyret, som det visstnok skal være flust av i området.
En voksen muntjac-bukk veier maksimalt 17-18 kilo med hud og hår, hunnen er et par kilo mindre. Bukken har et lite gevir over en hårkledd base, samt hoggtenner i overkjeven. Disse benyttes spesielt som våpen mot andre bukker i kampen for å hevde territorium.
Muntjacen foretrekker naturlig nok ubebodde områder som veksler mellom skog og landbruk, men tar også til takke med mindre parkområder i mer urbane strøk. På dyrets meny står en rekke gress- og blomsterarter, nøtter, frukt og bær, grønnsaker, og ikke minst yndlingsføden orkidéer og kusymre!
Les også: Bli med til Latvia på jakt etter gaupe
VILTRIK: Det er egentlig litt forunderlig at ikke flere nordmenn har oppdaget hvor viltrike De britiske øyer virkelig er.
Gir nesten opp
Med andre ord bør det være litt av en idealbiotop her jeg posterer. Like før jeg er i ferd med å gi opp, jogger det plutselig en bevegelse ut av øyekroken og materialiserer seg til nøyaktig en slik figur jeg har forestilt meg.
Noe midt imellom et forvokst marssvin med gevir, et minivillsvin med gulbrun pels og et lite rådyrlam med tynne bein.
Dyret tipper rundt etter et enkelt skudd, og jeg sklir ned fra tårnet med stive lemmer og gjennomfrossen kropp. Må gjøre en liten seiersrunde, like mye av nødvendighet for å få opp blodsirkulasjonen som av glede over å ha skutt en muntjac.
Det er en liten bukk med kanskje tre-fire centimeters gevir på toppen av en hårkledd base. I tillegg stikker så vidt de karakteristiske hoggtennene ut av overkjeven på dyret.
Min engelske kontakt og guide, Ian Farrington, ankommer ti minutter seinere og er naturlig nok fornøyd over at nordmannen har kommet til skudd. Det er bestandig hyggelig å kunne gi gjestene en god jaktopplevelse.
Mer jakt på De britiske øyer: Jakt i Skottland - Det beste fra to verdener
Etter en kjapp tur innom viltvokter Geoff Garrard for avhenting av bagasje og utstyr, forflytter vi oss en times tid mot nord for å forsøke den andre asiatiske gjesten, nemlig kinesisk vannrådyr.
Chinese Water Deer ble første gang introdusert i London Zoo i 1873, men den første rømningen skjedde over 50 år seinere fra Whipsnade Zoo.
KINESISK VANNRÅDYR: Arten er i dag primært knyttet til områdene Cambridgeshire og Norfolk. En tidel av bestanden i verden er å finne i Storbritannia.
Ikke ønsket
I motsetning til muntjack har ikke denne arten lyktes like godt i å forplante seg utenfor fangenskap. Men etter hvert som arten er introdusert i flere dyreparker, har det forekommet sporadiske rømninger, og disse individene har vært et godt tilskudd til den etter hvert viltlevende bestanden.
Likevel er arten i dag primært knyttet til to geografiske lokaliteter i England, Cambridgeshire og Norfolk, og trolig er det bare her den trives.
Selv om arten (i likhet med muntjac) ikke er ønsket i viltlevende tilstand i England, utgjør den britiske bestanden sannsynligvis cirka 10 prosent av bestanden i verden. I opprinnelseslandet Kina er arten faktisk utrydningstruet.
Les også: Hadde du klart å overliste gemsebukken i Makedonia?
Begge kjønn kan oppnå en maksimal levende vekt på rundt 18 kilo. Også her har bukkene hoggtenner som brukes i revir-kamper. I størrelse og utseende er Chinese Water Deer en mellomting mellom muntjac og rådyr.
Arten har store, runde ører, noe som gjør at de ligner små teddybjørner i hodet. I tillegg har de en litt kengurulignende forflytningsmåte fordi bakparten er noe høyere enn framparten.
Arten er døgnaktiv, men har naturlige aktivitetstopper morgen og kveld i forbindelse med demring/skuring.
I motsetning til Muntjack Deer stiller arten store krav til habitatet, noe som er en svært bestandsbegrensende faktor. Arten spiser forskjellige urter og gress, men foretrekker bjørnebær og enkelte vannplanter. Som alle andre hjortedyr er også denne arten drøvtygger.
LETT BØR: Min hyggelige jaktguide Peter drar lett fram de to små hjortedyrene jeg felte på morgenkvisten.
En fluffy kineser
Alt dette og mer til forteller Ian mens hans bilmonterte GPS leder oss trygt fram til utkanten av Cambridge, hvor vi skal sove hos søsteren hans. På veien stopper vi for å se på jaktområdet hvor han mener det skal være minst tre-fire kinesiske vannrådyr.
Grunneieren heter Steve Peck og jaktområdet består ganske enkelt av to-tre gjenvokste jorder, som den engelske jordbrukeren får støtte av staten til å la være å dyrke opp.
Årsaken er ganske enkelt at etter mange år med intensivt jordbruk, er det ønskelig med større innslag av, bokstavelig talt, upløyd mark i det engelske kulturlandskapet.
Les også: På hjortejakt i Skottland for første gang
Det føles derfor litt pussig når jeg lørdag ettermiddag sitter på post i det ene hjørnet av et slikt jordstykke som er i ferd med å gro igjen.
Hele stykket er kanskje 350 meter langt og 250 meter bredt, omkranset av tykke hekker. Og dette området skal altså utgjøre et ønskehabitat for kinesisk vannrådyr. Lite eller ingenting skjer første timen...
Men da det bare gjenstår minutter før det blir for mørkt til å skyte, selv med en 3-10 x 50 Schmidt & Bender på Ians finske Tikka, står det helt plutselig et lite hjortedyr med store, runde ører i kanten av et åpent parti.
På det relativt lange holdet er det umulig å se om det er en bukk eller et hunndyr, men jeg har ikke fått noen begrensninger, så det er bare å skyte uansett kjønn.
Det er bestandig litt usikkert med lånt gevær, men heldigvis er Tikka’en utstyrt med tofot. Og da føles det komfortabelt å plassere trådkorset i hjerteregionen fra liggende stilling, godt plantet i søla. I den beskjedne smellen fra .270-kaliberet påmontert lyddemper, velter dyret over ende og er tilsynelatende dødt umiddelbart.
Automatisk repetering er unødvendig, men uunngåelig der jeg nærmer meg fallet. Det er ikke til å unngå at jeg føler det litt rart å ta livet av kanskje ett av en bestand på 1000, eller maksimalt det dobbelte, med Chinese Water Deer i England. Og det kanskje av en totalbestand på det tidobbelte i hele verden.
Men samtidig er det viktig å huske på at viltmyndighetene helst vil utrydde dyrearten i England og at det derfor er tillatt å felle disse dyrene hele året.
Mens jeg venter på å bli hentet av Ian, kryr det formelig av kinesiske vannrådyr rundt meg. Minst fem-seks forskjellige individer av forskjellig størrelse, og to på fint skuddhold. Det ene er tydeligvis en flott bukk, etter størrelsen på de lange hoggtennene å dømme. Men min jaktvert sa ikke noe om at jeg kunne felle flere, så da er det trolig best å la være.
DOUBLÈ: De små muntjackene står omtrent aldri i ro, så jegeren må være på hugget og avgi skudd umiddelbart etter at dyrene stopper opp.
Medaljebukken
Naturlig nok er Ian svært fornøyd over at jeg fikk felt et dyr, selv om det altså ble et hunndyr. Når jeg forteller om den fine bukken jeg så, rister han på hodet og forbanner seg selv over at han glemte å si at jeg selvfølgelig kunne skutt flere. Slik jeg forklarer tannstørrelsen tror han bestemt det var en medaljebukk jeg så!
Med det i minnet er vi igjen på farta grytidlig neste morgen, og vi har knapt sneket oss 100 meter nedover langs den ene hekken da jeg får øye på nok et kinesisk vannrådyr som rolig beiter i den tykke vegetasjonen. Helt trygg og rolig beiter det stadig nærmere ut mot et område hvor det bør være mulig å få fritt skuddfelt.
Nok en gang synker jeg ned på kne, men holdet er ganske kort, neppe over 40-50 meter, så jeg dropper støttebeina denne gangen. I det samme dyret stikker framkroppen ut i åpent lende, smeller det og den lille bukken kaster tilbake i skjul.
Men det kostet den livet å være litt for uforsiktig på en tidlig søndag morgen. Knappe 20 meter ut i det tettbevokste feltet ligger den, steindød. Den lille bukken er noe mindre i kroppsstørrelse enn dyret jeg felte i går kveld, men til gjengjeld har den ganske lange hoggtenner i overkjeven!
Etter at Ian nok en gang har gratulert meg, veider jeg ut av dyret mens ei ilter snøbyge feier over det engelske kulturlandskapet. Jeg har opplevd noe som trolig ikke så mange andre norske jegere har fått oppleve; å få lov til å skyte to Chinese Water Deers i løpet av én helg!
FORUNDERLIG RÅDYR: Det kinesiske vannrådyret er på størrelse med et lite europeisk rådyr, bukkene mangler gevir, men har til gjengjeld skikkelig huggtenner som de bruker til å forsvare territoriet sitt med.
Tips om jakt i Storbritannia
Det er egentlig litt forunderlig at ikke flere nordmenn har oppdaget hvor viltrike De britiske øyer virkelig er. I tillegg har de en jaktlovgivning som faktisk tillater jakt på flere interessante arter hele året rundt!
Og bestandsmessig tar de mange steder pusten fra oss nordboere, som er sjeleglade for å se et rådyr, og om vi ikke får en brukbar skuddsjanse i dag, ja så kanskje vi får det i morgen.
Bestanden av rådyr, hjort, kaniner, duer, gjess, fasaner og ikke minst ryper, er nærmest utrolig mange steder. Ved å søke på internett lar det seg gjøre både å jakte og bo relativt rimelig. Her som alle andre steder henger som regel kvaliteten på jakta sammen med prisnivået, men det er likevel mulig å få mye jakt for en billig penge.
Særlig hvis du ikke går etter de største troféene. Eksempelvis vil avskytingsjakt på hjortehinder og rådyrgeiter gi mange flere skuddmuligheter og fellinger enn jakt på store bukker.
Jakt i Storbritannia er så rik på naturopplevelser og skuddsjanser at du ikke kan forestille deg det på forhånd. Uansett om du velger å jakte små- eller storvilt, er vanligvis jaktdagen delt inn i to økter, morgen og kveld. Da det kan være et stykke fra overnattingsstedet til jaktområdet, er det ingen ulempe å ha med egen bil, eventuelt leie en.
Det vakre landet har for øvrig et svært variert aktivitetstilbud til hele familien hvis du ønsker å kombinere jakt med familietur.
Skottland er for eksempel golfsportens vugge, og har et utall av utrolig fine baner, og en rekke mer eller mindre godt bevarte borger med fascinerende og til dels blodig historie.
Fotball og hyggelige puber finnes overalt; irsk folkemusikk må bare oppleves; og i tillegg kan alle landene by på riding, fotturer og mye annet.
Les om hvordan det gikk på hjortejakt i det skotske høylandet.
Likevel er det ingen problemer hvis du ikke liker å kjøre bil på venstre (!) side av veien. Det kan nemlig by på visse overraskelser, ikke minst i rundkjøringene, som det er mange av!
Guiden henter deg gjerne på flyplassen, sørger for all nødvendig transport under jakta og bringer deg tilbake til flyplassen når du skal hjem.
Enten du velger å fly til England, Skottland eller Irland, eller foretrekker å ta med deg bilen, er det ofte mulig å få tak i rimelige billetter. Let på nettet!
Det finnes en rekke bomuligheter i forskjellige prisklasser, fra et mer eksklusivt «slottsopphold», til Bed & Breakfast til 45 pund for natten.
Når avstand og reisetid fra Norge er kort, samt at flybilletter aldri har vært billigere, ja da er Skottland, England og Irland svært attraktive jaktreisemål.
Det utkjempes for tiden en heftig luftkrig om hvilke flyselskaper som kan tilby reisende billigst billetter. Og i skrivende stund er det uten tvil Ryan Air som er det billigste.
Bestiller du elektronisk billett selv via nettet, kan du i heldigste fall få billett til 399 kroner hver vei. Denne ruta går da fra Sandefjord Lufthavn til Stansted, Aberdeen, Dublin m.fl. destinasjoner.
Selve flyturen tar om lag to timer og du kan kun ha med deg 20 kilo bagasje samt håndbagasje på inntil 8 kilo. Det kan imidlertid medføre at du må mellomlande og at oppholdstiden her kan bli uforholdsmessig lang. Men det er en del av ulempen ved å reise på billigste måte.
OBS! Vær oppmerksom på at Ryanair ikke tillater at du tar med deg gevær i bagasjen! Dermed er eneste løsningen at du låner, eller eventuelt leier, gevær av din kontaktperson i England.
Hvis du vil, eller må, ha med eget gevær, er det naturligvis andre flyselskaper å reise med til Storbritannia, men dette koster fort vekk 1000 til 1500 kroner mer. Og det er egentlig ille, bare for å ha med et gevær!
Husk også at flyselskapene krever at sluttstykke og ammunisjon pakkes separat fra våpenet. For øvrig krever innførsel av våpen til Storbritannia at du som utenlandsk jeger søker om midlertidig våpentillatelse i det landet du skal jakte i.
Dette må gjøres på et spesielt skjema kalt «Firearms Certification», som sendes via din lokale jaktguide til det lokale politiet. Det utstedes så en «Visitors Permit» som du får tilsendt og må medbringe under hele oppholdet. Det kan ofte ta inntil seks uker å få en slik tillatelse.
I England er minste tillatte kaliber .243 Win. på rådyr, muntjac etc. I Skottland brukes ofte 22–250 på rådyr og .270 på hjort. I Irland er største tillatte kaliber .270 Win.
