Vi har ikke kjørt veldig lenge før min jaktguide, la oss kalle ham John, bråbremser med bilen.
Forsiktig åpner han bildøra og krysser med raske steg den trange grus-alléen. På motsatt side av veien trenger han bare en kjapp kikk i kikkerten før han ivrig piler tilbake.
– Stor muntjak. Stooor muntjak! mumler han febrilsk mens han roter baki baksetet etter sin spesialbygde .300 Winchester Short Magnum. Der stopper jeg ham.
Høflig forklarer jeg mitt syn på jakt; at jeg ikke har tenkt å skyte muntjak fra bilen eller i dens umiddelbare nærhet mens jeg er her for å jakte. John ser litt overraska ut, men aksepterer standpunktet.
Sjølsagt er det noe beklemmende at jakta starter slik, for jaktguiden og jeg har faktisk ikke tatt et eneste skritt ut i det frodige, duvende landskapet ennå. Bilen ruller videre i stillhet.
Etter noen minutter parkerer John ved siden av veien. Endelig kan vi begynne å jakte på ordentlig. Til fots.
Fascinert: Foran meg ligger en av jaktverdenens vakreste, men rareste troféer. Jeg kan ikke få øynene vekk fra de obskure hoggtennene, plassert i munnen på et hjortevilt. De beveger seg nesten som springfjærer når jeg pirker på dem.
Bjeffehjorten
Vi smyger noen hundre meter, stopper og lokker med en vanlig buttolo, før vi sniker videre igjen. Stubbåkerne og grøftene går i bølger gjennom det kuperte landskapet. Skogen består omtrent utelukkende av lauvtrær, men her og der vokser store felt med ugjennomtrengelig bjørnebær, rododendron og andre busker som skaper fantastiske biotoper for fasanene.
For de fins her – i overflod. Cirka 10.000 fugl blir satt ut hvert år, og de utgjør faktisk et problem der vi sniker rundt i grålysninga: Med jevne mellomrom skremmer vi ut fugl som høylytt gir omgivelsene beskjed om at det er fare på ferde.
Likevel stivner John idet vi nettopp har begynt å bevege oss etter morgenens tredje lokkerunde. Han peiker forsiktig ned mot en steinmur, der ei grønn stripe med grasbeite vokser parallelt på motsatt side.
– Jeg skimta en muntjak. La oss smyge nærmere.
Jeg følger hakk i hæl bak hans vaktsomme skritt. Når vi har femti meter igjen til muren, setter han opp skytestokken og nikker at jeg skal gjøre meg klar. Jeg legger an, trekker pusten dypt og er klar. Buttoloen piper velkjent skrått bak meg. Men ingenting skjer foran oss på grasbeitet.
Idet vi tar de første skrittene for å smyge videre, smetter brått en ung muntjak ut tjue meter foran oss. Vi får et glimt av enda en idet den forsvinner under de bladtunge greinene som danner inngangen til ei gjengrodd kløft hundre meter unna.
Og så begynner bjeffinga: Muntjakens varsellyd minner veldig om hjort. Den store forskjellen er utholdenheta til muntjaken: Jeg forstår snart hvorfor engelskmennene kaller den for «barking deer».
Rullende åser: Det frodige, duvende kulturlandskapet i Essex er betagende der åkrene hviler i soloppgangen.
Uønska dåhjort
Morgenøktas siste lokkerunde, fortsatt uten uttelling. John piper frenetisk med buttoloen uten suksess. Samtidig kommer en liten spissbukk, en dåhjort med knapt synlige horn, nysgjerrig over åkrene bak oss. Jeg pirker jaktguiden på skuldra for at han skal se hjorten, men svaret er noe uventa:
– Ja, kan du skyte den for meg, er du snill?
Jeg forklarer at jeg er her for å jakte på muntjak, og at jeg ikke vil betale fellingsavgift for et spinkelt dådyr.
– Neida, neida, vi prøver å skyte dem ned. Så vær så snill, skyt denne bukken for meg.
Siste post: Strategien i skumringa blir å la lokken ligge, og heller postere på et «bankers» sted. Sjølsagt kommer de, i den aller siste skumringa – men ingen bukk.
Som sagt, så gjort. Når vi lemper den utvomma hjorten i bilen, forklarer John at han må skyte minst tjue slike de nærmeste to månedene. Dåhjorten er et nytt innslag på eiendommen.
De første dukka opp for fem år sia, men eieren vil ikke ha dem der. Avlingstapet blir for stort, mener han. Derimot ønsker han den voksende stammen av muntjak velkommen, samt rådyra som alltid har streifa mellom åsene her i Essex. De forårsaker nemlig ikke nevneverdige skade på avlingene i området.
På den lokale puben Hare & Hounds, der jeg er innkvartert i sidebygningen, er synet litt annerledes.
– Muntjakene spiser blomstene mine. Nå er de overalt, de sniker seg inn i hagene om natta. Men de har et deilig kjøtt, sier en ilsk kalkunoppdretter mens han nipper til sin lyse lager.
Klar for jakt: Vi er klare for dagens jaktøkt etter den fasinerende muntjaken.
Helårs-brunst
Muntjak er opprinnelig ei asiatisk hjorteslekt som blant anna finnes i India, Indonesia og Sør-Kina. Englands ville bestand av arten Reeves muntjak dukka opp etter rømninger fra hegn i starten av forrige århundre.
I løpet av de siste 15-20 åra har stammen nesten eksplodert i Essex og i andre deler av landet. Mye tyder på at den lille hjorten er i ferd med å bli Englands vanligste hjortedyr.
Les også: Jakt kinesisk rådyr - i England
Muligens er dette til irritasjon for hageelskerne, men bønder og skogeiere ser foreløpig ikke ut til å ha nevneverdige problemer med å akseptere den stadig mer utbredte hjortearten. Dette har sjølsagt akselerert spredningstakta. Men også det faktum at muntjaken kan gå i brunst hele året, gjør at det blir født kje til alle årets tider.
Det hjelper oss imidlertid ikke når vi gjør et nytt forsøk på ettermiddagen. John klemmer infernalsk på gummiblæra rundt halsen, men ingen muntjak svarer.
Kompakt: Muntjaken ser liten ut, men er overraskende tung og tett i kroppen.
– Siden muntjaken ikke har en fast brunstperiode, er det alltid mulig å lokke den. Men du veit aldri hvordan de vil reagere. De kommer vanligvis fykende når de hører pipetonen, forsikrer han beklagende.
Men ikke i dag. Vi ser rett nok en skikkelig bukk inne i en av eiendommens vakre lauvskoger, men den blir oppslukt av bregneskogen før jeg rekker å legge rifla i skytestokken. Den bryr seg heller ikke om lokkfløytas – etter vårt skarve skjønn – forførende spill.
Strategien i skumringa blir derfor annerledes: Buttoloen får henge urørt rundt halsen. Isteden posterer vi på et «bankers» sted der muntjakene pleier å innta kveldsmaten. Og sjølsagt kommer de – i den aller siste skumringa. Tre stykker. Ingen bukker.
Korte glimt: Det er ikke mange ganger vi får et glimt av muntjaken under jakta. Her løper et hunndyr.
Liten bukk med stort trofé
Vi smyger over en helt annen del av eiendommen i grålysninga neste morgen. Ferden følger en liten skogsvei over en bjørnebærdekt sandhaug og videre mot en åker som ligger brakk rett ved grensa til et naturreservat. Da står plutselig en muntjak-bukk foran oss. Bare 60 meter unna.
– Stor bukk, stor bukk! hveser John mens jeg legger an. Jeg er mer nølende til størrelsa, men stoler på jaktguiden min og lar skuddet gå.
Muntjaken er utrolig vakker der den ligger. Rundt stikker flintskår opp fra den tørre jorda. Muntjaken er kompakt og muskuløs, tyngre enn jeg først tror. De veier vanligvis rundt 15, noen ganger nær 20 kilo.
Jaktreise: På jakt i høylandet for første gang
– Jeg trodde den var større, sier John småskuffa.
Fem centimeter gevir stikker opp fra den pelskledte rosenkransen. Her teller alt over 6 cm som et kapitalt trofé. Imidlertid er begge hoggtennene på plass.
John forteller at eldre bukker, som av åpenbare årsaker har gjennomgått flere oppgjør med andre bukker, ofte mangler ei eller noen ganger begge tennene, ettersom de brukes som våpen i revirkampene.
Overraskende: John byr på noen overraskende manøvre som guide. Som når han insisterer at vi skal sitte med ryggen til der vi lokker.
Rare valg
Vi nyter øyeblikket ei stund i morgenlyset. Foran meg ligger uten tvil en av jaktverdenens vakreste, men rareste troféer. Jeg kan ikke få øynene vekk fra de obskure hoggtennene, plassert i munnen på et hjortevilt.
De beveger seg nesten som springfjærer når jeg pirker på dem. I tillegg kommer de merkelige, små gevirene som stikker opp fra de lodne rosenkransene på bukkens hode.
Idet solas stråler begynner å trenge gjennom trestammene i øst, innser vi at det er på høy tid å fortsette jakta. Fortsatt lever håpet om en stor trofébukk.
– Vi skyter bare rundt 15 muntjak-bukker her i året, til tross for at vi har en stamme på rundt 200 dyr. Så det er garantert mange flere bukker igjen, sier John fortrøstningsfullt.
Les også: Jakt i Skottland kan gi deg det beste fra to verdener
Snart ser vi da også flere dyr, men alltid på avstand. De nekter blankt å komme nærmere, til tross for Johns vedvarende fristelser med fløyta.
Samtidig må jeg bemerke at han tar noen merkelige valg: Som å stå med sola midt i fleisen når han lokker, istedenfor å søke skjul i skyggene. Eller gang på gang å velge stier med sammenfiltra kratt og raslende lauv under føttene, istedenfor å gå i det lydløse graset rett ved sida av.
Sjølsagt er det irriterende. For om jaktmarkene er fantastiske, har jaktguiden åpenbart en del å gå på. Men problemene skal bli aller mest merkbare den siste kvelden av jakta.
Sola i ansiktet: Jeg undres stadig over at John ikke er mer varsom når vi beveger oss eller lokker, men isteden sitter med sola midt i ansiktet.
Oppfinnsom jaktstrategi
For det er nå det gjelder. To timer gjenstår av det engelske jakteventyret. Håpet om et stort muntjak-trofé begynner å falme. Men John har en plan, «a cunning plan» som Black Adder ville ha proklamert.
Blant staselige bøketrær leiter vi etter en post, og ender på et rotvelt. John hvisker at det vanligvis er muntjak i det tette buskaset vi har hundre meter foran oss. Men før han begynner å lokke, vil han at vi skal snu oss og sitte med ryggen mot buskene.
– Da er risikoen mindre for at vi blir oppdaga, hvisker han oppglødd mens han formidler planen.
Jeg protesterer sjølsagt. En ting er at jeg har ansiktsmaske (i motsetning til guiden), slik at det neppe betyr noe hvilken retning jeg sitter. I tillegg er det da umulig å skyte i den retningen du har ryggen?
Men John reiser seg, sta. Og jeg gir opp. Det er bare å akseptere at jaktlykka denne gangen stoppa ved den riktignok fine, men unge muntjaken jeg felte i morges.
Etter ett enkelt pip i buttoloen, skjer det som ikke har skjedd en eneste gang de siste to dagene. En muntjakbukk kommer som ei kanonkule.
– Opp med deg, snu deg, en stor muntjak kommer. Han er bare 50 meter unna, hveser John i øret mitt – samtidig som jeg hører den metalliske lyden av skytestokkens bein som uforsiktig brettes ut.
Sjølsagt gjør jeg som jeg får beskjed om. Og jeg kan ikke anna enn å le inni meg av den amatørmessige scenen. For noen stor bukk blir det sjølsagt ikke på oss: Essex er uten tvil en drøm hvis du vil jakte på muntjak. Men velg din jaktguide med omhu.
Gratis tilbud: Dåhjorten er ikke ønska på denne eiendommen, så guiden vil veldig gjerne at jeg feller den lille bukken.
Old England
Grevskapet Essex ligger nordøst for London. I tillegg til områdene nærmest London som er temmelig industrialiserte, består området hovedsakelig av et svakt kupert jordbrukslandskap med ei lav kyststripe som bryter mot Nordsjøens bølger.
Det er lov å jakte muntjak hele året, men ikke alle eiendommer og jaktarrangører utnytter denne muligheta. Noen tillater bare jakt om våren, andre bare om høsten – mens noen jakter hele året.
I Essex kan du i tillegg til muntjak jakte dåhjort og rådyr. Fuglejakta på blant anna fasaner, rapphøns og duer er også av høy kvalitet.
Det er flere flyplasser rundt London. Det beste er å fly til Stansted som ligger i Uttlesford i Essex. Det er mange lokale jaktarrangører, men det er også mulig å bestille jakta via flere jaktreisebyråer. Uansett hva du velger, bør du be om referanser slik at du får en profesjonell og seriøs guide. Enough said.
