Tim Fleming som skal guide meg under jakta på sikahjort, ser ikke ut som en typisk jaktguide. Eller rettere sagt, antrekket hans er så langt unna det du kan komme en velekvipert jaktguide i Skottland eller England. Men så er jeg da også i Irland, i det kuperte og vakre grevskapet Kerry i sørvest.
Å guide tilreisende jegere er for den bistre sauebonden en måte å spe på inntekta. Dette har han alt likefram proklamert. Men nå må vi skynde oss: Om under en time står sola opp, og vi har en lang vei å gå.
Tim drar ei svart finlandshette over ansiktet. Uansett hvor upassende det er, kan jeg ikke neglisjere at han ser mer ut som et IRA-medlem fra 80-tallet enn en jaktguide. Jeg tar meg raskt i det, og innser at han neppe hadde satt pris på betraktninga.
Isteden starter vi en rask, men årvåken marsj. Til en fjern dal, til ei åpenbaring som ifølge Tim skal være verdt hvert steg.
– Sikahjorten nede rundt beitemarkene får bedre og kraftigere gevir. Men jaktopplevelsa er større i fjellet, fastslår Tim.
Strabasiøs ferd: Tim rister på hodet av tåpeligheter som å ferdes i fjellet om kvelden.
Fjellfantenes tåpeligheter
Det er ikke vanskelig å bli overbevist om at han har rett: Etter en halv times gange gjennom høyt erteris kaster jeg et blikk bakover. Utsikten er slående.
Byen Killarney hviler i det fjerne blant et lappeteppe av små åkerteiger, enger og lauvskog. Små elver og perlende bekker forgreiner seg som arterier mellom karrige blå innsjøer, og gir hele Kerry liv på vei ut til havet. Over tårner fjelltoppene.
For hvert trinn vi tar, blir landskapet mer karrig. Snart er det nesten bare lyng og magert, gult gress som vokser rundt oss.
Dagen før jakta vi i samme høyde, men i et anna område. I skumringa posterte vi ved ei grønn eng i dalen, nær en landsby. Ifølge Tim er dette slik en jaktdag er her: Anstrengende smygjakt i fjellet om morgenen og formiddagen. Deretter litt hvile, før du avslutter med posteringsjakt i lavlandet.
– Det er altfor risky å jakte om kvelden i fjellet. Tenk deg å dra ned en hjort i mørket, sier Tim og rister på hodet av slikt tøv.
KLAR FOR ET ANNERLEDES TROFÉ? Jaktreise til muntjakens nye hjemland - England
Skjult sika: Sikahjorten smelter perfekt inn i terrenget, og det er ikke for ingenting de kalles «black phantoms» eller «black ghosts».
Forvaltning av sikahjort over en Guinness
Gårsdagen bød på mange observasjoner, men kun av hinder, kalver og ungbukker. Den største vi så, var en pen sekstakker som tilfreds holdt seg til haremet. Jeg har sjølsagt innstilt jeger-egoet på en kapital åttetakker, og holdt igjen skuddet.
Eller – jeg hadde det. For mens timene går og jeg innser at min todagers jakt går mot slutten, begynner en sekstakker på størrelse med den jeg slapp forbi dagen før, plutselig å kjennes som et godt alternativ.
For Tim betyr det trolig ingenting. Hver gang vi har sett en hjort større enn en spissbukk, har han tørt messa: «Det er en bra bukk!», sjøl når det åpenbart er en pinglebukk med årene foran seg. Kanskje er kvantitet viktigere enn kvalitet her i Kerry?
– Vi har Europas beste sikajakt og skyter 120-150 bukker i området jeg har til rådighet, fortalte jaktansvarlig John Mangan da vi møttes over en Guinness på International Hotel i Killarney.
Ifølge ham har sikabestanden økt med 40 prosent på åtte år, noe som har medført et sterkt krav om økt avskyting. Imidlertid nevnte han ikke med et ord noe om trofékvaliteten eller hjortens snittsalder. Så ja, for øyeblikket virker det som at fokuset heller er å skyte nok hjort.
KJENNER DU DET KILER I MAGAN? Gemsjakt med paraglider i Sveits
Tidlig start: Allerede i grålysninga er vi på vei opp i de vakre fjellene, til en dal som er et jakt- eventyr verdt i seg sjøl.
Møte med et spøkelse
Den største utfordringa når man jakter på sikahjort, er å oppdage dem. I det minste er det slik her oppe på fjellet. De smelter perfekt inn i terrenget, og det er ikke for ingenting de kalles «black phantoms» eller «black ghosts» her på den grønne øya. Jeg skal akkurat til å erfare dette.
Vi ligger og speider over kanten på en steinete avsats, da Tim peiker forsiktig mot et lite platå noen hundre meter under oss.
– Ser du? En firetakker smyger der nede!
Jeg speider ivrig i kikkerten, men ser ingenting anna enn ei stor steinblokk, noen steiner, litt lyng og gras.
– Til høyre for steinblokka, anviser Tim.
Jeg tror nesten han kødder med meg. Men så plutselig, ei lita bevegelse – og javisst står bukken der. Faktisk dønn eksponert i det fri. Likevel er det i prinsippet kliss umulig å oppdage ham. Jeg slipper bukken med blikket for å nikke bekreftende til Tim. Det er nok til at jeg mister den av syne.
– Stakk han? hvisker jeg.
– Neida, han står på samme sted, han har bare bevega seg et par meter, svarer Tim.
Jeg forstår ingenting. I mine øyne er det svarte spøkelset søkk vekke, og jeg ser den aldri igjen.
Bister bonde: Med den svarte finlandshetta over ansiktet, ser Tim mer ut som et IRA-medlem fra 80-tallet enn en jaktguide.
Ånden i Irlands lynghaug
Ei plystring lyder plutselig mellom fjellene. Lyden fra sikahjort kan best beskrives slik. De brøler ikke som rådyr og hjort. Bukken er nær, virkelig nær. Vi setter oss rett ned og venter. Plystringa lyder ganske snart igjen.
Akkurat der vi sitter, er fjellveggen bratt. Vi må runde den for å få et glimt av den plystrende bukken, så sant det er mulig. Problemet er bare at vi risikerer å gå rett på ham. Så vi venter litt til. Omsider peiker Tim forsiktig på lokkefløyta som henger rundt halsen og deretter på rifla.
– Vær klar, mimer han, og stikker lokkefløyta i munnen.
Jeg sitter klar i skytestilling, med rifla peikende der jeg tror hjorten kommer fra.
Lyden av lokkefløyta skjærer gjennom lufta. Den spinkle lyden spretter mellom steinblokkene og forplanter seg ned dalen som vider seg ut foran oss; den avsidesliggende dalen som skulle være verdt hvert steg innover. Den kunne knappest ha ønska oss bedre velkommen.
Minuttene går, men ingenting skjer. Hadde Tims lokking motsatt effekt? Vi sniker oss 25 meter fram for å få bedre oversikt. Med kikkertene avsøker vi terrenget der han burde være, men ... ingenting.
JAKT-DEBUTANTEN FIKK FULLKLAFF: På hjortejakt i Skottland for første gang
Irske fjell: Området rundt Kerry byr på overraskende dramatiske fjell og daler.
Sikahjort-bukkens paradis
Da hvisker Tim plutselig:
– En annen bukk, under oss, ser du den? 250 meter rett mot elvestrykene. Han er sannsynligvis nysgjerrig på fløyta, for han kommer rett hitover, tilføyer han.
Denne gangen ser jeg bukken med en gang. Det er en liten sekstakker. Og han er på vei rett inn på akseptabelt skuddhold.
Tim ser spørrende på meg og ser letta ut når jeg nikker at jeg vil prøve et skudd mot den lille bukken. Dette er siste sjanse.
Forsiktig åler jeg meg tjue meter nedover og legger meg over en flat stein, før jeg kikker over kanten. Vinkelen ned mot hjorten er bratt. Han er nå 150 meter unna.
Jeg slipper ham med blikket et øyeblikk og lar sansene ta inn den vakre dalen. Høylandssjøen i midten, som ser herja bister ut i all sin vakre enkelhet. Den forsyner elva som renner noen hundre meter lengre ned bak hjorten; et vassdrag vi snart skal følge heim. Jeg tror dette må være det vakreste stedet der jeg noen gang har felt et vilt.
Jeg avsikrer og lar skuddet gå.
REISELYSTEN, MEN KLAR FOR TRYGGE RAMMER? Les om flere jaktreiser i Europa
Grevskapet Kerry
Sikahjorten stammer fra Asia, og finnes naturlig i Japan, Korea og Kina. Fire eksemplarer fra Japan ble i 1860 satt ut på eiendommen Powerscourt i Wicklow, nordøst i Irland. Fem år seinere, da hjorten hadde formert seg noe, ble en bukk og to hinder flytta til Kerry.
Kerry ligger i det sørvestlige Irland og preges framfor alt av Atlanterhavskysten og en dramatisk topografi. Området er en av Irlands mest fjellrike, og har da også flere av de høyeste toppene. Carrantuohill er med sine 1.041 meter over havet Irlands høyeste fjell.
Topografien, sammen med de hovedsakelig sørvestlige vindene, gjør regionen til en av de mest nedbørsrike på den grønne øya. Det sier i grunnen sitt.
