Jakta på gemsebukken i Makedonia

Vi er i Nord-Makedonia, der Jens har ambisjoner om å krysse av balkangemse på bucket-lista, en av hans manglende underarter av gemse. Den tidligere delrepublikken i Jugoslavia er et av Europas fattigste land og ligger klemt mellom Hellas, Albania, Bulgaria, Kosovo og Serbia. Men det to millioner innbyggere mangler i penger, har de i rikelig monn i vakre fjell.

Mens vi spiser middag i restauranten, begynner det å snø – mye. Snøen er for så vidt ikke noe stort problem for jakta, siden det er liten snøskredfare foreløpig. Men kombinasjonen med vind kan fort bli ei utfordring med tanke på en 20 kilometers biltur på ubrøyta veier inn i fjellene.

LUFTIG RETUR: Gemsjakt med paraglider i Sveits

Gemse og gemsejakt

Gemser oppdeles i 10 underarter, der den newzealandske gemse ikke betraktes som egen underart, sia den opprinnelig stammer fra Alpene. Ni av de 

10 underartene er jaktbare:

• Cantabrisk gemse (Spania)

• Pyreneisk gemse (Frankrike, Spania)

• Alpegemse (Frankrike, Østerrike, Slovakia, Tyskland, Italia, Sveits, Lichtenstein)

• Karpatergemse (Romania)

• Anatolsk gemse (Tyrkia)

• Chartreuse gemse (Frankrike)

• Tatra gemse (Polen, Slovakia)

• Balkangemse (Albania, Bulgaria, Bosnia-Herzegovina, Hellas, Kosovo, Nord-Makedonia, Montenegro, Serbia)

• Kaukasisk gemse (Russland, Georgia)

• Appenniner-gemse (Italia – ikke jaktbar).

Snøhelvetet

Når vi begir oss av sted neste morgen, er vi allerede en time forsinka. Guidene vil være sikre på at vi har nok lys til å se hvor vi kjører.

Vi slår oss ganske raskt til ro med kjentmannrådet, da veien knapt nok er synlig noen steder, mens andre steder er det bare er en liten halvmeter veikant ut til steile skrenter. 

Gang på gang kjører vi oss fast. Bilen må skubbes framover, bakover og til sida. Vindusviskermotoren går nesten rødglødende, i likhet med våre snøslepne kinn som blusser under tynne ulluer.

I en time jobber vi oss gjennom snøfonner der ingen har kjørt og ingen vil komme oss til unnsetning i hele dag. Deretter kjører vi ned gjennom skogen, krysser en dal, og opp gjennom nok et skogkledt område til fjells – før vi på ny sklir av veien og blir stoppa av en stor stein.

Men nå har vi heldigvis nådd det stedet fra der vi skal gå inn i fjellene. Heldigvis er vi seks mann i bilen – ja, vi har sittet som sild i tønne i pickup’en – så vi får for siste gang bilen kjapt på veien igjen, slik at vi er klare for returen.

Tett på bremsespor

Med seige skritt følger vi guiden Zemri. Vi har ikke gått mer enn et par hundre meter i bratt stigende terreng med snø til over knærne, før vi ser de første gemsene.

Nattas snøvær har fått dyra til å trekke ned fra fjelltoppene. I et kort glimt ser Jens en stor bukk bak trestammene i ei dyp kløft på motsatt side av dalen. Men uansett hvor lenge vi lar kikkertene fingranske terrenget, er bukken søkk vekke.

Vi kommer inn i en stor dal der fjellene reiser seg steilt på begge sider. Midt i dalen ligger et falleferdig hus der fattige sauegjetere holder til om sommeren. Flere steder rundt oss er det gemser i grasbakkene over bergskrentene. 

400 meter unna ser vi en liten flokk med en fin bukk. Sia det allerede lir langt på dag og hjemturen på gjensnødde veier vil by på nye utfordringer, bestemmer Jens seg for å gå etter den.

Nede fra dalen ser det ganske greit ut, med ei kort oppstigning fra dalbunnen, før det blir en liten klatretur rundt noen småbratte hammere. 

Så lett blir det ikke: Når vi har bakset oss opp til klippene, er det langt brattere. Men har vi sagt A, må vi si B, for Makedonia er ikke et sted som ser mildt på pingler. For Jens er det ikke noe problem, tent som han er av jaktiver og adrenalin, men sjøl sliter jeg med å unngå uhell i buksene der vi smetter fra den ene loddrette avsatsen til den neste.

Men omsider nærmer vi oss toppen av hamrene. Guiden kan fastslå at gemseflokken har holdt seg i ro, og stamper til et par hull i snøen der Jens kan få fotfeste, før han stikker hodet over kanten.

Raskt feller Jens sin første balkangemse med et perfekt skudd fra 130 meters hold. Jeg får også «skutt» noen bilder, sjøl om jeg har mitt fulle hyre med å holde kamera i ro der jeg balanserer ytterst på stupet.

LES OGSÅ: Gaupejakt i Latvia

Kontakt på sosiale medier

De neste to dagene blir av det mer sosiale slaget, da vind, regn og skodde gjør det meningsløst å dra på fjelljakt. Vi blir isteden bedre kjent med våre verter Brane og Kosta, som Jens kom i kontakt med gjennom Facebook.

Omsider klarner det opp på den fjerde og siste dagen. Regnværet har reist med snøen, så turen inn fjellveiene går kjapt unna nå.

Det samme gjelder for innmarsjen i en ny dal, der vi raskt velger ut en flokk med en høvelig stor bukk som Jens vil prøve seg på. Et øyeblikk blir vi stående å beundre et ferskt bjørnespor, før Jens oppdager en monsterstor gemsebukk en kilometer lengre inne på motsatt side av dalen. Den vil han ha. Dermed er det på’n igjen, med å klatre ned dalsida, før vi begir oss opp på motsatt side.

Idet vi nesten er på toppen, får vi øye på en mindre gemsebukk som er på vei oppover foran oss. Når den når toppen 400 meter over oss, blir den møtt av monsterbukken, som ikke skal ha noen småtasser i terrenget sitt.

Mens vi ikke kan røre oss av flekken av frykt for at han vil oppdage oss, bruker han den neste halvtimen på å kjeppjage ungfolen nedover fjellsida. Dessverre er han fortsatt utafor skuddhold når han kommer opp på returen, så vi må bare klatre etter mens han forsvinner mot toppen. 

Vel oppe må vi utmattet se at han forsvinner over neste fjell en halv kilometer unna i hælene på en flokk hunndyr. Og slik går dagen: Vi krysser slukt etter slukt, forserer topp etter topp, følger sporene i snøen og ser av og til ham og flokken, men kommer aldri på skuddhold.

PÅ VULKANSK GRUNN: Villreinjakt på Island

Den siste sjanse

Sola begynner å farge fjelltoppene i gulskjær, og vi er i ferd med å oppgi jakta, da vi ser at gemsbukken legger seg for å hvile 700 meter over oss. Vi er sultne og utmatta, men Jens vil gjøre et siste forsøk.

En halvtime seinere stikker vi hodene over den siste toppen der han skal ligge – og han ligger der fortsatt. Avstanden er under 300 meter. Det er godt anlegg og liggende skytestilling.

Det er en opplagt situasjon der Jens aldri feiler. Om han er sliten, om han fortsatt er andpusten etter oppstigninga, eller om han er for høy på adrenalin nær ved å lykkes i jakta på en imponerende bukk – han setter skuddet for langt bak. 

Bukken forsvinner påskutt over en liten topp til høyre. Vi er brått ikke bare i kappløp med den påskutte gemsen, men også med sola: Om en halvtime blir det mørkt. Heldigvis er det bra sporsnø, så vi kan lett spore bukken over en grasbakke.

Sporet forsvinner ned mellom noen bratte skrenter, som Jens og Zemri i jegernes adrenalinrus lett forserer. Bak kommer jeg stavrende med fotoutstyret og må føle meg fram.

Sporet går opp igjen, der dyret har kjempet seg opp mellom noen ubehagelig bratte klipper. Vi står i et kvarter og prøver å få øye på bukken i skrentene over oss, men uten hell.

Akkurat idet Zemri skjærer gjennom og lar Jens forstå at slaget er tapt, springer gemsen ut åtti meter over oss. Jens finner lynraskt en posisjon der han kan skyte fra, mens bukken prøver klatre opp et sted der det er umulig å få feste.

Bukken stanser, dreier rundt, og får sekundet seinere feid beina vekk under seg idet kula smeller rett i bogen. Deretter faller den ned langs de steile klippene, som for å fullende den dramatiske jakta og avslutninga.

Epilog

Gemsen viser seg å være 11 år, den eldste bukken av alle gemser som Jens har felt. Av de ni jaktbare underartene som finnes av gemse, har Jens nå felt sju, i tillegg til den newzealandske som ikke regnes som egen underart. 

Han har felt gemser i sju land fordelt på tre kontinenter. Balkangemsen kommer dermed til å henge på veggen sammen med den rumenske karpatergemsen, alpegemsen fra Østerrike og dens «søskenbarn» fra New Zealand, pyreneergemsen og den cantabriske gemsen (begge fra Spania), den anatolske gemsen fra Tyrkia og en kaukasisk gemse nedlagt i Russland. 

Akkurat nå synes likevel jakta i Makedonia som å være den beste gemsejakta noensinne. Men sånn var det også i Russland, Spania, New Zealand og alle de andre landene som vi har besøkt i jakten på nye gemser.

For sånn er det med jaktturer: Når du står midt i det, er det bare den beste jaktopplevelsen du noensinne har hatt.

Jakt i Nord-Makedonia

Det er omlag 15.000 jegere i Nord-Makedonia (tidl. Makedonia), og drivjakt på villsvin er det vanligste. Gemsejakta forvaltes gjennom et lisenssystem som gjør at det primært er velstående lokale og tilreisende jegere som har råd til dette. Bestanden må sies å være tett, ettersom vi så ca. 300 dyr i løpet av to jaktdager.

Gemsebukkene kan jaktes fra 1. august til 31. desember, mens hunndyrene er jaktbare i november og desember. Vi dro dit midt i november. På denne årstida kan det være ustabilt vær med omsyn til snø.

Vår jakt ble arrangert direkte gjennom en lokal arrangør, men vil du på gemsejakt i Makedonia, kan du kontakte Kosta Tashevski på kostatashevski@yahoo.com. Merk at jakta krever god kondisjon, da det jaktes i bratt terreng til fots.

Viktig utstyr utenom klær for vekslende vær og godt fottøy, er avstandsmåler, god håndkikkert og rifle/ ammunisjon innskutt for avstander på 100-300 m.

REISELYSTEN? Les mer om jaktreiser på JEGERs temasider.