Etter en lang vinter kjennes det nesten luksuriøst å få sikte inn på en råbukk eller to i vårlige omgivelser rundt Inverness. 300-400 meter nordøst for noen gamle slottsruiner har vi parkert den obligatoriske Land Roveren. Nå tusler vi sakte-sakte på delvis frossen vårgrønske og islagte sølepytter.
Guiden Andrew stopper omtrent for annethvert skritt og bruker håndkikkerten flittig. Selskapssyke kyr rauter forhåpningsfulle i håp om mer silohøy. Det er fremdeles dårlig fart i naturens egen kraftfôrproduksjon. Likevel er det bud i lufta om at det er like før våren eksploderer og årshjulets vakreste tid står for døra.
En liten tullebukk dukker opp foran oss.
Hjelp fra ku-kor
Kan hende virker ku-koret bare beroligende på de fire-fem rådyrene. De søker uforstyrret smågodt med friske urter på beitet ved siden av den kranglete kubølingen, kun atskilt av noen digre bøketrær med over hundre årringer innenfor barken.
Andrew krøker seg sammen og finsøker beitet med håndkikkerten, før han vrir seg og gir en tommel i været: Minst ett av dyrene der oppe er bukk. Så synker han ned på alle fire og signaliserer med håndflaten nedover at han forventer at jeg også skal kaste meg paddeflat i kumøkka.
Jeg forsøker unngå de mest illeluktende stinkbombene, men må bare gi opp. Med fullt fokus på bukken er det bare å henge på den skotske stalkeren for å komme i skuddposisjon før dyrene beiter seg ut av jordet og i sikkerhet.
GODE RÅ(D): Den høydrektige råa valgte å bli liggende i det lengste for å spare på energien. Man skulle tro hun hadde fått kompetente råd om jakttidene.
Farlige fristelser
Endelig er Andrew fornøyd, bretter ut føttene på tofoten og plasserer den velbrukte rifla foran meg. Det er ikke mer enn akkurat at løpet smyger seg under nederste tverrbord på gjerdet, så nakkevinkelen blir ganske så bratt for en stiv, gammel nordmann.
– The buck is the one to the right, hvisker Andrew. – Take your time, but not too long!
Heldigvis har det tunge skydekket lysnet akkurat så mye at jeg klarer å se gevir på dyret. Men dyrene virker med ett urolige: To av dem kaster opp hodet og spretter noen meter frem før de stopper. Også bukken småløper etter de andre, men lar seg uklokt friste til å stoppe og nippe i seg en siste munnfull.
Trådkorset følger bogen trofast. Pekefingeren fullfører millimeterbevegelsen som overskrider trykkpunktet i samme sekund som dyret står stille. Lyddemperen og det beskjedne 243-prosjektilet gjør skuddsmellen knapt hørbart, men bukken rykker til og rekker knapt et titalls meter med stadig lavere knær før forbeina svikter helt.
EN STALKERS HVERDAG: Ikke alle er like opptatt av å ta vare på troféene som vi norske jegere!
Smells like...
Tydelig preget av lav fremrykking i kubefengt lende, stabler vi oss på beina. Andrew rekker smilende fram en solid høyreneve. Jeg tar nølende imot det velmente håndtrykket før jeg både lukter og ser at den joviale skottens pølsefingre er vel så tilgriset som mine!
– Never mind, flirer Andrew og slår seg på knærne. – We both look and smell like cowshit, but it was a memorable hunt, my Norwegian friend!
Ja, det er det ingen tvil om – og bra er det: Bukkegeviret i seg sjøl er vel kanskje ikke av de største. Men naturligvis har guiden rett. Det er på ingen måte størrelsen på troféet som avgjør om enkelte bukker lever bedre i hukommelsen enn andre.
VÅRFORNEMMELSER: Ronald Østby storkoser seg i vakre omgivelser med bra jakt og skotsk gjestefrihet!
Herskapelige omgivelser
Bukken bæres i fellesskap til bilen og plasseres på «lit de parade» mens vi deler en lunken skvett kaffe på støtfangeren til guidens erkebritiske kjøretøy. Dagslyset avslører at bukken bare ble felt et par hundre meter fra slottet. Det vil si – det som for 200 år siden garantert var en praktfull bygning for det lokale aristokratiet:
Store plener omkranser frodige hekker. Strategisk plasserte statuer med romersk tilsnitt vitner om forgangen velstand og snobbete livsstil. Dessverre er både bygninger og områdene rundt preget av forfall og hardt tiltrengt vedlikehold.
Selve slottsbygningen mangler faktisk både vinduer og tak. Andrew forklarer dette med at Skottland har hatt en rekke underlige beskatningsregler opp gjennom vekslende tider i Europa:
Både takskatt og vindusskatt var skatteregler som ruinerte mange rikfolk. I verste fall førte det til at mange eiere fjernet både tak og vinduer fra de praktfulle bygningene for å ha råd til å holde eiendommene i familiens eie.
MARTIN TOK EN JAKTREISE UTENOM DET VANLIGE: Gemsjakt med paraglider i Sveits
MØKKABUKKEN: Den erfarne stalkeren Andrew gliser fornøyd etter å ha fått en pysete nordmann til å kråle gjennom et minebelte med kumøkk for å komme til skudd!
Kamuflasjens kunst
Men dagen er ung. Vi forflytter oss sørover i kulturlandskapet langs en bred, langsomtflytende elv der det visstnok går opp både laks og sjøørret.
Etter noen kilometer svinger vi ut på ei glenne omkranset av spredt furuskog med tettvokste kratt på to sider av elv. Andrew er skråsikker på at det befinner seg minst 6-8 dyr innenfor en radius på to hundre meter.
Men selv svært flittig bruk av håndkikkertene avslører kun et hunndyr som beiter et knapt haglehold fra bilen.
– Jaja, da får vi sjekke fasiten, smiler Andrew. Han drar fram en termisk håndkikkert som alle stalkere nå finner uunnværlig. Brått blir det ingen tvil om at det ikke er lett å finne rådyr i krattområdet: Ytterligere to dyr går under 100 meter nede til venstre. På andre siden av elva avsløres først ytterligere tre dyr – og så to til!
Håndkikkerten avdekker at det ene er en brukbar bukk. Vi siger rolig ut av bilen og gjør en omgående bevegelse før rifla monteres i ferdigstilling. Bukken rolig rusler bak ei rotvelte – og blir bare borte for godt!
SKOTSK VILLGEIT: Alisdair MacDonald (t.h) byr på en litt annerledes jaktopplevelse, noe som gjorde det vel verdt for Rolf Tamber å ta en svipptur over til vestkysten.
Ingen fred
Etter en spennende morgenøkt er det artig å dele opplevelser med de andre gutta på bed & breakfasten der vi bor, over en kjærkommen frokost. Både Arne og Roald har skutt hver sin fine bukk. Rolf Tamber skilter med en praktfull doublé, hvorav den ene garantert holder til edelt metall!
Senga roper etter meg. Det hadde vært fantastisk deilig å krype under dyna noen timer etter å ha vært på beina siden klokka tre i morges. Men er du jaktgal nok, er det mange muligheter også på dagtid.
Rolf har planer om å ta leiebilen over til vestkysten for å jakte villgeit hos Alisdair MacDonald. Siden jeg har vært der før og kjenner veien, er det ikke tid til å plusse på kontoen for skjønnhetssøvn.
Odør med din glede
På vestkysten striregner det som vanlig. Men nysnø i fjellet har gjort at geitene har trukket ned i lavlandet. De siste dagene har de beitet helt nede langs elva på estaten der Alisdair råder over liv og død.
For å gjøre en regnvåt, men både utbytterik og artig jaktopplevelse kort: Å dra med seg to døde, søkkvåte, raggete villgeiter i baksetet på leiebilen tilbake over fjellet er ene og alene skytterens påfunn!
Men mine protester kommer til kort i diskusjonen om hva som egentlig stinker verst; skotske villgeiter som en gang i tidenes morgen ble brakt hit av spanske sjømenn eller en gammel jeger som i tillegg har rullet seg i kumøkk tidligere på dagen.
LYST TIL Å PRØVE ANNET VILT? Jaktreise til muntjakens nye hjemland - England
NETTOPP FEID: David viser en bukk som ganske sikkert ble ferdig med å feie av basthuden dagen før, men som ennå ikke har rukket å bli farget av ytterligere feieaktivitet.
Kongen på haugen
Vel tilbake i Inverness er det bare så vidt tid til middag, før det bærer ut på kveldsjakt. Vi bytter stalkere og terreng, slik at vi hele tiden får oppleve noe nytt. I kveld er det David som skal guide meg, en storbygd kar med glimt i øyet og mye å fortelle.
Nye slott og herskapsboliger, mer eller mindre praktfulle hageanlegg, denne gangen ispedd betydelige innslag av fasan. Et par kullsvarte individer spankulerer omkring - uredde eller ubetenksomme - avhengig av om det er jaktsesong på fjærkreet eller ikke.
Plutselig hiver David bilen ut av den svingete asfaltveien og inn på en nærmest usynlig lysning i den frodige løvskogen. DER! – knappe 10-15 meter fra bilen, står en megabukk!
Det er garantert den største jeg har sett uansett sted i Europa: Lange, grove gevirstenger med uvanlig kraftige fronttakker. Rosenkranser svære som snusbokser i omkrets. Øyeblikket brenner et uforglemmelig bilde inn i en opphetet og fortumlet jegersjel.
Men situasjonen er nesten surrealistisk fortvilet. Vi har jo ingen sjanse i helv… til å komme oss ut av bilen og til skudd.
Det er bare å nyte synet av den praktfulle medaljebukken av edleste valør, før den med ett kaster seg rundt og forsvinner. Vi forsøker naturligvis smyge noen hundre meter etter, men både det tjukke teppet av stivt eikeløv og fullstendig feil vind gjør det til komplett tullskap.
FIN BUKK: En normal vakker sekstakker av skotsk kaliber.
Reddet av basten
Vi dreier derfor langsetter et av mange mosegrodde steingjerder for å få bedre vind. Eikeløvteppet gjør det umulig å bevege seg stille nok, men utrolig nok oppdager vi likevel et par rådyrrumper som beiter vårgodt på motsatt side av ei langstrakt eng.
Det største dyret har lysere og mer nyreformet rumpespeil. Vi svinger øyeblikkelig ned i et frodig bekkeleie og gjør en vid halvsirkel for å komme i bedre angrepsposisjon.
Strategien ser ut til å lykkes. Selv om det tar oss lang tid og skyggene begynner viske ut alle konturer, kan David forsiktig skyve rifla foran seg over kanten slik at vi kan sjekke ut bukkens høye gevirstenger.
Det er ikke så underlig at oppsatsen unektelig så ganske imponerende ut på avstand: Fremdeles er mesteparten dekket av basthud. Dermed er bukken fredet enda noen dager!
Skumringsfall
De neste to dagene feller vi flere finfine bukker. Samtlige har gevir som vi alle ville vært storfornøyde med å plassere i siktekorset hjemme i Norge. Dager fylt med jaktopplevelser går forferdelig fort i et stadig mer vårlig Skottland – og med ett er det siste kvelden.
Nok en gang er det David som skal guide. Vi vil bruke de siste timene til å jakte langs elva som deler hans hjemlige jaktmarker i to.
Først sent på kvelden finner håndkikkerten to bukker idet de rolig krysser en grusvei. Elegant hopper de over et piggtrådgjerde før de begynner nippe til noen ferske spirer mellom lyngtuene.
Men de er tydelig på vei opp mot storskogen! Heldigvis går det såpass sakte at vi gambler på at det er tid til en rask forsering rundt ei gammel utløe.
Med ett er jeg i skuddposisjon. Den ene bukken har fremdeles ikke feid, men den andre karen har to nesten helhvite gevir. Signalet er klart for en skytekåt artikkelforfatter. Et enkelt skudd på om lag 80 meter – og brått er det kun ett dyr som skimtes videre i vilt jag mot skjul.
Igjen ligger min tredje bukk. Den er også et symmetrisk og vakkert skue, selv om geviret helt klart er nyfeid. Derfor har det ennå ikke rukket å bli farget av sevje, bark og leire, og utgjør dermed nok et spesielt og minnerikt trofé fra Skottland.
MØRKETS GJERNINGER: I absolutt siste minutt av restværende skytelys felte forfatteren sin tredje bukk på turen.
Vårlig eventyr
Vårbukkjakta ble arrangert av Direct Sporting Lets v /Aaron Winton og vi jaktet primært i områder like sør for byen Inverness.
Tidspunktet var siste uka i april. En normalvår sørget for at det var lett å oppdage bukkene, samtidig som lite ny vegetasjon gjorde smyging noe vanskelig. Overraskende mange bukker hadde ennå ikke feid geviret, muligens på grunn av at det var kaldt vær med tilløp til snøbyger.
Det var tre bukker i pakka vi kjøpte. Ingen av jegerne hadde noe problem med å fylle «kvota». Tvert imot var det et par som skjøt det dobbelte antall – da mot en fastpris per bukk.
Trolig er det lurt å vente en uke eller to med tanke på at enda flere bukker da har feid geviret og er "shootable". Samtidig kan det bli mye og høy vegetasjon allerede i starten av juni, noe som gjør det veldig vanskelig å oppdage bukkene.
Vi benyttet for øvrig leiebil fra Aberdeen til Inverness og bodde på bed & breakfast. Begge deler fungerte uten problemer. Venstrekjøring kan være en liten utfordring til å begynne med, men bare husk å ta til venstre i første rundkjøring - og fortsett med det!
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i mars 2018.
